Det er blitt 10 oktober og snart 2 døgn siden vi seilte ut fra Madeira.

Alle har akklimatisert til havet nå og matlysten er stor. Nybakt brød med bestemors syltetøy gikk ned på høykant, mens jerngenoaen og "auto-Lars" ordnet brasene slik at vi kunne bade og lese på vei inn mot Graciosa.

Graciosa betyr grasiøs! På Azorene har de en vakker grønn øy som bærer navnet med stolthet. Denne "Graciosa" er imidlertid bare en stor sanddyne, med en 4 til 5 vulkanske topper på noen hundre meters høyde.

             

Først da vi besøkte steinrøysa Lanzarote for å følge Mark til flyet skjønte vi at sammenlignet med storebror så ble faktisk den myke sandøya ganske så grasiøs.

Vi ankret opp i bukta nærmest havnen ved 16- tiden. Så skålte vi høytidelig i champagne for Mark´s første havseilas. Det hadde så absolutt vært en flott og variert seilas; en minnerik og opplevelsesrik kryssing han vi minnes i lang tid.

Lene, Andreas og jeg tok gummibåten inn for å si hei til Kay og Fergus og for å sjekke inn hos myndighetene, mens Mark og Arnie ville ta seg et bad. Den lille byen her er en liten og sjarmerende "kardemommeby". Husene er små, hvite kasser med flatt tak og fargekontraster på dører og vinduskarmer nøyaktig slik Torbjørn Egner tegnet dem. Her er ingen å sjekke inn hos, og heller ingen havneavgift (ergo heller hverken strøm eller vann, men pytt, pytt). Her finnes ingen asfalt eller brolegninger, kun sand, sand og mere sand. Rundt flytebryggen har myndighetene lagt ut gode moringer som man selv må dykke ned til for å feste tauet, men dermed ligger man trygt og godt.

Her var både våre irske venner og en norsk liten skøyte på 26 fot som heter Liv. "Gnisten" ombord var jeg allerede gjort kjent med via våre venner i Funchal og SSB radioen. Byen har en liten bank, ett lite postkontor, en liten butikk, en liten slakter, en liten restaurant hvor du kan ta med deg maten du vil ha stekt dersom du ønsker noe annet enn den fisken de serverer denne dagen, og noen få barer. Åpningstidene er høyst varierende. Noen har siesta fra 13 til 15, noen fra 15 til 17, og noen fra 17 til 19. Her er det bare å følge med.

Kay og Fergus kunne fortelle (og vise oss i bøtta) at her er det noen blanke 15 cm lange perlekjedelignende maneter som brenner. De hadde begge brent seg da de skulle ta et bad tidligere på dagen. Tilbake i båten viste det seg at Arnie hadde sett mange gjennom masken sin og at Mark også hadde brent seg! Huff og dobbelt huff!.Slikt setter en demper for badelysten. Etter en deilig pastamiddag besøkte vi Kay og Fergus igjen før vi krøp til køys rundt midnatt. Kay og Fergus er et par i slutten av 40-årene som er ute for ett år i sin selvbygde 40 fots lange stålbåt. De har gjort alt arbeidet selv. Helt fra å sveise platene sammen. Etter tre års iherdig innsats ved siden av full jobb så var båten klar. Kay visste ikke at de skulle på langtur før hun fikk Atlantic Pilot til jul for et par år siden. Fergus er en utrolig fingernem og musikalsk arkitekt som la ned praksisen ( han var spesialist på å tegne pubber) sin før avreisen og Kay jobbet i dataavdelingen i revisjonsfirmaet Deloit & Touch og sa opp sin jobb Hun kunne fått permisjon, men de ønsket samtidig å selge leiligheten i Dublin og i stedet etablere seg på vestkysten når de kommer hjem neste høst. Et virkelig varm, herlig og ekte irsk par som vi setter stor pris på! Fergus har tre voksne barn fra et tidligere ekteskap og alle tre vil være mannskap for en periode i løpet av året.

03.00 blåste det kraftig opp og Arnie ble redd for at vi dregget. Han ble sittende oppe å følge med helt til han startet motoren og vekket Mark og meg selv klokka 0600. Alt for tidlig! Da vi fortsatt lå i nærheten av der vi lå kvelden før og det var bekmørkt og jeg var stuptrøtt foreslo jeg at vi i stedet holdt vakt til det ble lyst slik at vi kunne gå inn i havnen. Mark tok vakten! Klokka 10.00 blåste det ytterligere opp og vi dregget skikkelig. Ankeret ble hevet og inne i havnen stod alle våre venner klare til å ta imot oss. Godt å ligge i havn når man likevel ikke bare kan stupe i vannet uten overveiende fare for å brenne seg.

Nå fulgte noen dager med grått og fint turvær.

En dag tok vi på fjellstøvlene og besteg den høyeste toppen på 217 meter og en annen gikk vi tur til en stor fin manetfri surfe-beach på nordvest-spissen av øya. Om kvelden besøkte vi øyas lille restaurant sammen med Kay og Fergus og fikk servert deilig stekte tunfiskfiléer med salat og pommes frites. Nydelig middag med alt tilbehør, inklusive drikke, for 75 kroner pr. person. Akkurat en slik utskeielse som vårt budsjett kan tåle en gang i blant.

Neste dag traff vi en fisker i havnen og kjøpte en stor 3-4 kg tunfisk for 30 kroner og lagde avskjedsmiddag for Mark ombord. Kay lagde salat og "Irish" til dessert. Det ble en flott avslutning på et veldig hyggelig besøk.

Torsdag 14. oktober tok vi fergen klokken 0800 og fulgte Mark til Arricife på Lanzarote. Som tidligere nevnt var øya en eneste stor steinrøys og det eneste vi så dyrket der var kaktus. De hadde store kaktusplantasjer. Kaktusene har saftige frukter som er gode på smak men fulle av små stener slik enkelte druer har. Hørte at de primært benytter noen lus som bor på kaktusene til å produsere et fargestoff som benyttes i leppestift-industrien, men at de også lager en slags likør av frukten.

Bussturen til Arricife tok 50 minutter. Der tok vi en kopp kaffe med Mark før han fortsatte ut til flyplassen mens vi startet vår jakt på en PC-kafé. Vi var innom tre stykker. Den første var umulig treg, den andre fikk ikke opp internett-oppkoblingen og den tredje klarte jobben men var også sjeldent treg. Det tok en time å få sendt de mailene vi hadde skrevet ferdig på en diskett, og da skulle stedet stenge for siesta! Mye post var kommet inn, men den blir jo liggende til vi finner en ny kafé på Santa Cruz på Teneriffe i slutten av måneden. Vi spaserte gatelangs ved den koselige havnen og spiste lunsj på restaurant før vi handlet inn alt vi kunne bære av mat og drikke og tok bussen tilbake til nordspissen for å rekke siste båt tilbake til Graciosa. Turistbrosjyrene sier at sydspissen av øya har mer og by på, men dette ble det vi fikk med oss av Lanzarote.

Dagene som fulgte hadde følgende mønster: Morgene bestod av frokost, SSB-radiokontakt og skole fram til klokka 12.00. En særdeles trivelig radioamatør i Askim er hovedkontakten for "ringen", som består av Mette ombord på Aurora, Mona ombord på Felicia, ( det er 2 Monaer; Mona plastico og Mona wood) Dag ombord på Liv, Ragnvald på Mayra og meg selv. Joar er en utrolig nyttig hjelper for oss her ute på tur. Han har også daglig kontakt med Anders Holø som seiler i Stillehavet. Han formidler kontakten mellom oss seilere, gir råd og vink når noen har problemer med radioutstyret, båtmotoren eller andre aktuelle problemer som han kan hjelpe til å finne en løsning på. Han kommer også ned til Grand Canaria på en to ukers ferie, sammen med sin radioamatør-venn Tore for å hilse på og sørge for at alle har utstyr som virker før vi går over til Barbados.

Deretter er det "Ut på tur"!

Alle toppene skulle bestiges og strendene besøkes. Noen ganger ble det en jogge tur, men det var litt for varmt til det. Deilig å endelig være på et sted hvor det er fint å gå tur. Her er ingen asfalt, bare sand overalt. Toppene har hard lavastein så de er enkle å bestige og på veiene er sanden for det meste hardpakket slik at Lene og Andreas kunne leie sykler en dag. De tidligere nevnte manetene er helt forsvunnet så nå kan vi bade når og hvor vi vil.

Her har vi vært å snorklet sammen med Julian fra Concordia.

Flere norske båter ankom havnen etterhvert. Først Concordia fra Oslo med skipper Ola Vea og Siglar fra Horten med Dag og Kirsten Silberg. Ola er ute med sønnen Ola og datteren Camilla og Julian på 15 år. Eller har de forskjellig mannskap som mønstrer på og av underveis. Det ble stor fellesmiddag ombord på Concordia (en 47 fots skøyte). De inviterte og ville servere frityrstekte bananer – resten fikk hver ta med selv. De hadde nemlig kjøpt en 18 kilos stor bananklase og hengt den opp feil vei med det resultat at alle bananene ble modne på en gang. Bananene var kjempegode, og med grillet fisk, forskjellige kjøttretter, salater av mange slag og ferske rundstykker til var det plenty til alle. Desserten var selvfølgelig banankake som Lene hadde laget.

Og fra nå av henges bananklasen slik at bananene peker oppover! Slik de henger på treet. Da vil de nemlig modnes mye saktere og man kan høste noen hver dag og legge dem på dekk for rask modning.