Og så var det alle de som ikke var norske.

På en liten pontongbrygge med tilsammen 16 båter blir man som en eneste stor familie.

Det er så fint å ha så mye tid til å prate sammen og bli kjent med hverandre, og så utrolig spennende å høre om hvilke drømmer og planer som ligger bak den enkeltes ferd. Ombord på en engelsk båt, s/y Maffick, var et ektepar på rundt 50 år som hadde solgt hjemmet sitt og investert i 2 leiligheter som skulle leies ut og finansiere framtiden. Roger og Diane er ute på ubestemt tid og planlegger å bo ombord for fremtiden. De har en engelsk Hilliard på ca. 40 fot. Det er en trebåt med sentercockpit og mye rom under dekk. Akterkabin med soverom og verksted i piggen! Diane hadde litt dårlig samvittighet med tanke på to små barnebarn, men regner med at de kan bli en ressurs bare barna blir litt større. Det er ikke alle som kan mønstre på bestemors og bestefars båt i feriene sine. Så var det Lisbeth og Peter ombord på s/y Yvalda. Et nypensjonert svensk ektepar som også er ute på ubestemt tid. De er gode venner av et annet svensk ektepar som vi traff på Shetland sammen med Arnie`s foreldre for snart 20 år siden og har holdt kontakt med siden. Mariann og Lars skulle vært ute på sin egen jordomseiling nå, men etter 5 års båtbygging døde Lars brått av kreft i våres. Så utrolig tragisk! Mariann vil trolig mønstre på for en kortere periode når Yvalda er i Caribien.

Den dagen Kay og Fergus forlot havnen kom en båt fra Nord-Irland inn i det Phylades gikk ut. Skipperen på den nyankomne båten hadde rigget skuta til Kay og Fergus, så Fergus ropte over at "Arnie vil ta vel imot deg!". Og det ble nok et hyggelig og nyttig bekjentskap. Skipper Graham Todd og hans kone Joanie var lett å bli kjent med. Graham er i slutten av 40-årene og har et riggeverksted som også driver med kalesjer, sprayhooder etc. De hadde også med seg fire trivelige karer som mannskap, hvorav Tom og Jerry var de mest snakkesalige. Innen de forlot havnen tre dager senere hadde vi tatt mål og bestilt ny sprayhood og forstagsprofil (rullesystem for klyveren) som vi skal innom Nord-Irland og få montert på hjemveien. Da blir det Tom og Jerry, som vil ta vel imot oss. De vil nemlig reise hjem fra Las Palmas etter at ARC`n har forlatt havnen. Et par tjenester ble utvekslet også. Graham gjorde en liten sveisejobb for oss. Vindroret som Arnie tidligere hadde kappet ble sveiset tilbake i full lengde! Og Arnie foretok en litten føflekkoperasjon på Jerry. Graham har bodd ombord i 25 år, og de senere årene sammen med Jani. Hans far seilte ut for 25 år siden og har ikke returnert ennå! Graham og Jani regner med å være ute i 2-3 år, med noen hjemreiser iblant, men føler de for å bli lenger så gjør de det. Det ble grillfest ombord på deres båt s/y Karma kvelden før avreisen.

På festen kom også det irske ekteparet Pat og Olivia Murphy i 60-års-alderen fra s/y Aldebaran som hadde ankommet havnen med brask og bram tidligere på dagen. En del vind førte til at de hektet seg opp i et dreggtau slik at Graham måtte dykke for å få orden på tampene igjen. Særdeles kjedelig entrè. Vi trøstet Olivia etter beste evne og sa at slik skjer oss alle iblant! Pat har en båtutstyrsforretning i Howth ved Dublin og har tre sønner som driver businessen der hjemme. Deres plan er å benytte ca. 5 år på en seilas jorden rundt før de returnerer til hjemlandet.

Olivia hadde fødselsdag den påfølgende dagen, og ble feiret etter alle kunstens regler i to dager til ende. Hun fikk både gaver og fødselsdagskake, og middagen inntok vi på restaurant med bortimot 30 personer tilstede.

Her har vi fått overraskende besøk! Tom fra Karma, som forlot havnen for 2 dager siden, er tilbake. Han hadde kommet i snakk med Anne, vår venninne Berit`s storesøster, på en bar på Lanzarote natten før, og da det gikk opp for Tom at de hadde felles kjente på Graciosa foreslo han at de skulle overraske oss neste morgen. Og slik ble det. Klokken 08.45 banket det i cockpittveggen. Anne kom med gjetost og norsk sjokolade. Det ble skolefri og vi hadde en veldig trivelig dag sammen. For en herlig overraskelse!

Med Annes spansk-kunnskap kom vi oss også inn i kirken som er nyoppusset for tusenårsskiftet. Som bildet viser har de laget en annerledes kirke i ekte sjømannsstil. Alteret ligger på er et anker, døpefonten en ruse, Kristus henger på masta til en fiskebåt i halvmodell på veggen, lysestakene er to fisker av tre og prekestolen et ror. Virkelig en artig vri for et folk som har havet som arbeidsplass. Den er enkel og stilig og står i en grell kontrast til de andre katolske kirkene som er overdynget av dyre utsmykninger.

Det er så fantastisk å ha så mye tid til det sosiale. Det blir mange flotte vennskap og bekjentskap. Noen vil vi holde kontakt med underveis og treffe igjen flere ganger langs ruten, og mange vil vi feire jul og nyttår med på Bequia.

Søndag 24. oktober tok vi farvel med våre nye venner og kastet loss ca. kl. 09.00. Først kjørte vi motor i stor sjø inn fra tvers styrbord med lite vind i to til tre timer. Så kom vinden – midt imot! Vi hadde en skarp kryss frem til kl. 21.00, da fikk vi en fin dreining av vinden på 40 gr og sto dermed på kurs for totthalte skjøter, men uten å måtte slå. Vi sto nå rett mot den sjøen som hadde bygget seg opp over 12 timer og hele båten ristet og skalv i de største sjøene, og jeg tenkte med gru å en flatbunnet tupperware i samme situasjon. Det er så godt når det er stabilt om natten for da kan vi lese og kose oss. Jeg har som rutine at jeg alltid sjekker utsikten for hver gang jeg blar om. Enkelt å administrere og mer enn ofte nok. Noen sier det holder å sjekke hvert 15 minutt, men dagens hurtiggående fartøy gjør at man nok bør sjekke oftere enn dette. Mandag kl. 13.00 dreiet vinden og kom igjen fra målets retning. I tillegg var det regn og rotete sjø. Med støttesegl oppe kjørte vi motor resten av veien. Det var skikkelig møkkavær og både Andreas og jeg var uvel igjen. Vi håndstyrte til å begynne med fordi i slik sjø blir "auto-Lars" alt for vinglete, og "Tor har jo normalt fri når vi kjører motor, men så viste det seg heldigvis at "Tor" klarte jobben likevel. Det var sannsynligvis fordi at det var vind nok (!!) og at den hadde en ca 10 gr vinkel på baugen, og dermed hadde en vinkel og forholde seg til. Så kunne vi krype innunder sprayhooden i ly for de værste sjøene. Trøtte og sultne la vi til i Santa Cruiz alongside Caliope kl. 21.00. Det er snodig hvordan en trasig seilas er ute av kropp og sinn så snart tampen er gjort fast i land. Vi fant en koselig italiensk restaurant i nærheten og koste oss med hver vår pizza før vi krøp til køys og nød en rolig natts søvn.

Neste dag gikk med til innsjekking, fylling av vann, rydding og opptelling av resterende matvarer ombord, skriving av innkjøpslister samt lokalisering av byens engros-utsalg og internet-café.

Onsdagen ringte klokken 07.00 og litt over 09.00 gikk vi ut av taxien på et stort engros-utsalg med vareboder og store trucker overalt. Litt motløse betalte vi og gikk ut av drosjen. Det første skuret vi forsøkte oss på hadde sigaretter og gotterier. Vi handlet 5 kartonger Marlboro som skal benyttes til å bytte til seg fisk og eventuelt hummer i Karibien og en del sjokolade som kan komme godt med på overfarten. Han sendte oss over til neste skur som hadde øl, brus, vann, syltetøy, en del hermetikk, tørkeruller etc. Resten av lagerhallene hadde stort sett frukt og grønnsaker. To og en halv time senere hadde vi handlet to paller fulle. Eieren av butikken var riktig så fornøyd og tilbød seg å kjøre varene ned til båten for oss. Arnie kjørte med ham, mens barna og jeg tok en drosje.

Så var det avkledning av hermetikkbokser og stuing i noen timer. Etterpå gikk Lene og jeg på internet-café. Denne hadde imidlertid ikke "word" og en treg telefonlinje så det tok en time bare å få lest posten og besvart et par mail.

Om ettermiddagen kom Pylades fra Lanzarote og la seg longside. Vi hadde ventet dem i et par dager allerede, men de hadde gått ut to dager på rad men returnert på grunn av det dårlige været, før de til slutt trosset været og gikk likevel fordi Fergus sin yngste datter var i Santa Cruiz for å mønstre på sammen med sin venn Jay. Nytt siden sist ble utvekslet og vi fikk middagsinvitasjon til den påfølgende dagen. Vi hadde selv Thorbjørn fra Serepta ombord til middag denne kvelden da hans venn Egil var en tur hjemme i Norge.

Torsdag 28. oktober leide vi bil for to dager. Den første dagen reiste vi rundt det meste av øya og fikk ett flott inntrykk av en kuppert og vakker øy. Vi endte opp i øyas vakreste by som heter Garachico.

              

              

Inne i kirken ble vi vist rundt av en koselig gammel mann. I en del av kirken stor det mange slags "kulisser" som de benyttet ved forskjellige seremonier, som for eksempel dette med Jesus og disiplene ved det siste måltidet.

Deretter reiste vi over fjellet til vi fant motorveien hvor vi lekte Martin Schanke for å rekke middagen ombord på Pylades. Fartsgrensen var 120, men trafikken gled i 140. Dette er uvante hastigheter for en nordmann, og vi syntes det var ganske så gøy alle mann.

Neste dag skulle Teide bestiges. Med fjellstøvler, vinddresser og mye vann i sekken kjørte vi motorveien til avkjøringen til Granadilla og snirklet 1 ½ time opp en vakker vei vi nådde kraterbunnet på 2200 meter.

          
For et skue som ventet oss der oppe! Vi tok på fjellstøvler og travet av sted. Normalt kan man ta en gondol et stykke oppover, men den stod på grunn av vedlikeholdsarbeid, så her var det bare apostlenes hester som nyttet.

Her er bilde av en lava-ball. Den har rullet nedover slik en liten snøball ville gjort og vokst seg større og større.

                    
På 3500 meter liggen en hytte som det er mulig å overnatte på! Neste gang vi skal bestige Teide skal jeg hvile ut og overnatte her på veien oppover for så å bestige selve toppen frisk og uthvilt ved soloppgang neste morgen!

Etter fire og en halv time var vi kommet opp på 3600 m.o.h. De siste to timene hadde vi gått i snø. Vi var gjennom skydekket og hadde bare 118 meter igjen til selve den rykende kratertoppen! Klokken var blitt 16.30 og vi var så slitne, så slitne. Når jeg satt meg på huk for å ta bilde kjente jeg at det svimlet for øynene når jeg reiste meg igjen! Vel, mørket var rett rundt hjørnet og vi måtte begi oss på nedstigningen igjen.

Etter 1 ½ time var vi tilbake ved bilen.

Kraterbunnen lå badet i lyset fra solnedgangen og Teide var et vakkert skue.

Vi fulgte en ny fin vei med utrolig vakker pinjeskog (en slags furu) langs rimmen tilbake til Santa Cruiz. Rimmen lå på ca. 2200 m og enkelte steder lå snøhauger som plogen hadde lagt opp etter uværet som hadde vært for noen dager siden. Tilbake ved båten var premien for dyktig innsats nok ett besøk på den italienske restauranten.