Vi ankom Horta ved 17-tiden. Vi hadde jolla på slep på denne lille overfarten, og da Arnie skulle bakke inn til innsjekkingskaia kom jolle opp mellom Vilde og kaia. Andreas fikk beskjed om å hoppe i jolla i en fei – og det gikk så raskt at han hoppet i vannet! Men han kom seg opp i jolla i en fei og rodde vekk. Andreas fikk både et bad og en god latter.

Kai-anlegget på Horta er dekket av bilder fra alle båter som har vært innom her. Lene og Andreas hoppet straks på land og begynte å telle norske båter. Før vi dro hadde de tellet 107 stykker inklusive den Arnie tegnet.

Horta var en fin og intim by. Vi hadde ikke ligget ved kaien i mer en enn en snau time før vi hadde båten full av gjester. Det var sveitseren fra nabobåten (en seilreparatør som bor og arbeider om bord i båten på syvende året), et norsk ektepar som hadde sett det norske flagget, og en portugisisk venn av seilmakeren som kom innom for å hilse på. Han het Joao og snakket flytende norsk fordi han hadde vært utvekslingsstudent i Molde et år. En herlig gutt på 21 år som elsker telemark-kjøring og seiling – og som gjerne ville mønstre på som mannskap. Et hyggelig tilbud, men vi er jo så godt dekket som vi er. Det ble en veldig hyggelig kveld så vi ble sittende til vi tørnet inn ved 22-tiden.

Tirsdag 31. august ble en fikse og ordne dag igjen. "Targabøylen" fikk sydd på resten av skinnet, jeg bakte brød og skrev loggbok. Joao var innom et par ganger. Det norske ekteparet var også innom en tur med gode råd om hva vi burde se på Fial og på Pico.

Vi badet ved en gammel hvalfangerstasjon, gikk turer i de små trange gatene og spiste ferskt brød og løksuppe til middag. Etter en kortkveld spaserte Arnie og jeg en tur bort på "Peters Café Sport", Azorenes mest berømte bar blant seilere. Baren har vært kjent siden Joshua Slocum ble ønsket velkommen til Horta av nuværende eiers bestefar da han kom seilende hit på sin jordomseiling i 1898. Et artig sted med vimpler, flagg og bilder fra gjester gjennom alle tider. Her traff vi en amerikansk kokk som var lei New York og ville jobbe på en hval-observasjonsbåt en periode og et par briter som jobbet tre måneder om bord på fartøy som tar turister ut på fiske. Lystige karer som nød livet her ute. Men mer enn tre måneder ville ikke være bra for helsa – det var det skjønt enige om.

Onsdagen ringte klokka 06.30. Vi måtte tidlig opp for å rekke fergen over til Pico. Pico har ingen god havn og fergen over tar bare vel 20 minutter. Vi leide bil og kjørte rundt øya. En usedvanlig grønn og vakker øy. Beplantningen av blomstene og trærne langs veiene var så flott at hele øya bar preg av å være ett stort parkanlegg.

Vi besøkte et hval-museum og fikk se en film hvor de fanget hval i åpne båter helt fram til 1985. Det var grusomt å se hvordan hvalen blødde seg i hjel etter utallige stikk.

På ettermiddagen stoppet vi for å ta bilde av noen vinranker. En mann ropte oss til seg og inviterte oss inn for å smake på den nytråkkete druesaften. Nydelig saft, og en veldig artig opplevelse.

Vi kjøpte med ferske maiskolber til middag på hjemveien. Kjempegodt!

Torsdagen hadde vi leiebil på Faial. Denne øya har vært rammet av jordskjelv for et par år siden, så en del av husene hadde store ødeleggelser, og fra september 1957 til oktober 1958 blåste en vulkan opp en halvøy på vestspissen av øya slik at fyret ble delvis begravet og ble gjemt bak den høye, store halvøya og 300 hus ble ødelagt av lavaen.

Vi besøkte også øyas store krater som er dekket av et grønt teppe.

Horta har spilt en viktig flyhistorisk rolle. I 1919 landet Albert Read sitt sjøfly her etter å ha foretatt den første transatlantiske kryssing, og i 1933 landet Lindbergh sitt fly her. Kort tid senere satte Pan Am opp faste ruter med sine clipper sjøfly fra USA til Europa med mellomlanding i Horta, og deretter kom de andre flyselskapene med lignende transatlantiske ruter. Alle med mellomlanding i Horta for å fylle tankene sine.

Fredag formiddag ble vårt bidrag til muren  ferdigmalt og vi satte kurs for São Miguel. Det ble motorbåttur igjen. Fordelen med lite vind er alle badestoppene vi tar underveis, men man blir rimelig lei motorduren også, så det var vidunderlig da vi kunne stoppe motoren og seile en fin slør de siste time lørdag ettermiddag.

Søndag 05 september ringte vi vår venn sveiseren etter frokost og avtalte at vi skulle ta en taxi ut til sommerhuset hans ved 14.30 tiden. Deres sønn på 17 år var hjemme, og søsteren med sin mann var også invitert. Det ble en utrolig hyggelig ettermiddag og kveld.

Mandagen gikk med til å rydde, vaske og klargjøre båten til Heidi og Dag skulle komme. Vi handlet og var innom PC-kaféen en tur. De siste timene sneglet seg av sted, og Lene og Andreas hadde stått ved veien og ventet i over to timer da taxien omsider kom kl. 21.30.

Vi ble sittende i cocpiten til nærmere 02.30 (som var 04.30 norsk tid) før vi omsider kom oss i seng. Da var proviantsortimentet utvidet med hjemmelaget syltetøy alá Lissen, sjokolade, spekemat, gjetost og andre flytende godsaker. Gjestene fant seg til rette i hver sin køye og gledet seg over å være om bord.

Tirsdagen hadde vi vår første ordentlige regntunge dag. Det var jevnlig opphold mellom bygene, men når det regnet var det som om alle sluser var åpne. Heidi og Dag spaserte litt rundt i Ponta Delgada mens Arnie fikk levert sprayhooden til seilmakeren for å sy opp sømmene og jeg skrev på loggen. Arnie og jeg gikk for å bestille bord på en anbefalt restaurant som holdt til i en innredet gammel vinkjeller. Eieren fortalte først at restauranten skulle holde stengt denne dagen, men endte opp med å invitere oss som kveldens eneste gjester da han allikevel hadde invitert en venninne på middag! Vi ankom klokken 20. Dempet, vakker musikk fløt ut av høytalerne og vi fikk beskjed om bare å forsyne oss med det vi ønsket fra baren. Arnie, som er erfaren øltapper fra sin karriere på sjøflyhavna tok seg av serveringen. Verten kom men en stor plastpose med forskjellige treklosser til barna og ba de bygge et byggverk som han så ville ta bilde av å ha i sitt album før han gikk i dusjen. Lokalene var intime og koselige, CD-samlingen var utsøkt smakfull, og den neste CD´n vi satte på var en gammel CD av Jan Garbarek om het "Folksongs". Middagen bestod av ferskt brød, hvitløkssmør, stekt fisk, og masse gode grønnsaker. Det ble så absolutt en minnerik aften.

Onsdagen og torsdagen leide vi bil og reiste rundt.

Kirker finnes overalt og utsmykningene er helt fantastiske.

Vi badet i helsebringende Mud-baths (fargen var jo slett ikke innbydende) i et område med mange varme kilder og et fantastisk frodig landskap.

Øya har vakre områder med nydelig tillagede parkanlegg.

       
En vakker liten by. Det er imponerende rent, pent og vakkert overalt. Forsøpling og tagging forekommer ikke, og landeveiskantene er blomsterkledd og velfrisert.

På hjemveien den kjørte vi forbi en by med festival. Byen og kirken var dekorert etter alle kunstens regler. Alle øyene har forskjellige festivaler hele sommeren.

Lunsjen på torsdag ble inntatt på en vakker strand.

Eslene gjør fortsatt en viktig jobb her på Azorene, og har sine drikkefontener plassert med jevne mellomrom langs alle veier.

På hjemveien skulle tanken fylles før retur av bilen. Dessverre hadde damen ved utleiebyrået som leverte bilen informert oss om at tanken skulle ha bensin – og jeg fylte derfor tanken full uten å kontrollere hvorvidt dette var korrekt. Når bensinkelneren kom for å tanke for oss informerte jeg om at jeg allerede hadde fylt. Han stusset en stund før han kom over og informerte om at denne bilen skulle hatt diesel…!!! Uff da. Så ble utleiefirmaet tilkalt – vi ble tauet til en plass hvor tanken kunne tømmes – og deretter kunne vi fylle diesel og dra tilbake til båten. Det gikk greiere enn jeg hadde fryktet da blemmen ble oppdaget – heldigvis.

Vi sjekket ut og kastet loss ved 20.00 tiden. Det så en stund ut til at vi skulle få litt vind, men det ble motorbåt-tur hele veien til Santa Maria. Heidi og jeg tok vakten fra 21-24 og 03 til vi var framme klokka 07.00. Arnie og Dag stod opp og var med på innseilingen. Vi kastet anker i bukta og la oss til å sove. Det var fint å være tilbake.

Etter morgenbad og frokost spaserte vi en tur på land. Heidi og Dag ble like forelsket i stedet som oss, så hele dagen gikk med til å drømme om å starte et "bed & breakfast " her ute. Øya er en sjelden perle og vi gleder oss allerede til å komme tilbake en dag.

Etter å ha spist lunsj på en gatekafe og unnagjort nødvendige innkjøp returnerte vi til båten og badet litt igjen. Så var det spagettimiddag og oppvask før vi kastet loss og forlot São Miguel klokken 20.00.

Madeira - here we come!

Første natt og hele neste dag gikk vi for motor. Vi badet, leste og koste oss mens "Lars" styrte skuta. Lene og Andreas fikk sove om natten, Heidi og Dag hadde vakt sammen og vi gikk tre-timers vakter. Heidi og Dag syntes seillivet var riktig så greit.

Vi håpet og trodde på litt vind etter hvert….

Vinden kom og Dag var en riktig så dyktig lettmatros. "Tor" overtok styringen og det var godt å kunne skru av motoren.

Så kom det mer vind. Jeg foretok min første reving av storseilet. Slett ikke så vanskelig som jeg hadde trodd. Storseilet er i tyngste laget, men det blir lettere når vi en dag får winch på masten. Vinden økte gjevt på og snart hadde vi liten kuling, så kuling og til sist storm. Det ble vanskeligere og vanskeligere å bevege seg om bord. Vi hadde vann opp på cockpitkarmen og sjøsprøyten slo over båten. Et tau hadde lurt seg inn under lukekarmen, så den siste natten ble det ganske så vått i køyene til Heidi og Dag. Dette var definitivt ikke den seilopplevelsen vi hadde forespeilet våre gjester! Hadde vi gjort det hadde de neppe mønstret på!

Dietten ble etter hvert tørt knekkebrød og vann, og før vi var fremme hadde både Lene, jeg og Heidi matet grabbene.

Natten til den fjerde og siste dagen brakk roret til ”Tor” like etter
midnatt når Arnie og Andreas nettopp hadde gått på vakt etter Heidi og
Dag. Roret er designet med en brekk-sikring og skal brekke når det
treffer noe hardt i vannet. Ergo ingen stor skade skjedd. Arnie surret
roret og båten seilte vakkert hele vakten. Så overtok Lene og jeg
klokken 03.00. Det gikk riktig så greit en stund, men så kom jibben.
Deretter ble det håndstyring resten av veien. Egentlig fint å håndstyre
litt iblandt også!

Ikke lenger etter kom det en merkelig lukt sivende opp i cockpitten og
skipperen ble purret for å sjekke om noe brant der nede. Han kom seg opp av køya og fant at det kom røk fra kjøle-aggregatet. Han skrudde
apparatet i AV-stilling og hev på litt vann for å kjøle ned boksen. Han
stusset over at sikringen ikke hadde gått, men dette fikk vente. Han
krøp trøtt tilbake til sengs.

På morgenen fikk vi problemer med båttoalettet også. Det la
seg til den uvane at det skulle spytte tilbake når det var nesten tømt!
Æsj, æsj og dobbelt æsj da! Noe lagde tydeligvis problemer for ventilen
i systemet et sted. Det måtte bare vente til vi kom til land.

Tre til fire timer senere, på formiddagen, når skipperen selv satt ved
roret så sev den samme lukten opp gjennom luka igjen. Arnie var nede som en tornado og denne gangen brant det i kjøleaggregatmotoren!! Han
slukket brannen med mer vann og koblet det hele fra strømkilden denne
gangen!

Ingen skal si at ikke våre gjester fikk en variert opplevelse av hva
sjølivet har å by på! Garantert en ferie de aldri vil glemme, og jeg
følger meg helt trygg på at de med letthet kan sette seg inn i hvordan
vi har det underveis når de videre skal følge med oss gjennom
reisebrevene.
På formiddagen, tirsdag 14 september, det fjerde døgnet, så vi Madeira.
Ved 14-tiden løyet vinden såpass at vi kunne starte motoren og kjøre mot
land. Bølgene roet seg når vi kom i le av øya, og det ble en fin
motorbåttur det siste stykket. Vi spiste 2 pakker knekkebrød med gjetost
og gledet oss til et deilig restaurantbesøk om kvelden!

Klokka 19.00 lå vi ved innsjekkingskaia, og en time senere var vi på vei til restaurant Montana høyt oppe i fjellsiden. En fantastisk koselig restaurant med varme hvitløksbrød, halvmeterlange hengende grillspyd med kjøtt, salat og pompfrites. Sjelden har vel mat smakt bedre!

Onsdagen ble en rydde- og tørke-dag for oss, mens Heidi og Dag så seg rundt i byen og booket hotellrom for den siste natten! De skulle ha morgenflyet hjem neste morgen.

Denne kvelden besøkte vi en anbefalt restaurant "Arsénio`s" i Madeiras gamleby, og spiste nydelige grillspyd med mixet fisk og skalldyr, med det samme gode brødet, salat og deilige grønnsker til. Nok et herlig herremåltid. Godt å være "luxusdyr" i blant.

Vi fulgte Heidi og Dag opp på hotellet før vi returnerte til båten like etter midnatt.

Et minnerikt og hyggelig besøk var forbi.

So long til neste reisebrev!

 Tilbake til hovedsiden