Søndag formiddag gikk vi fem sluser opp til Loch Ness. I den tredje slusen gikk det nesten galt da de slapp inn for mye vann for fort. Tampen akter røk og hekken ble kastet ut, deretter ble baugen presset ut og gikk inn i sluseporten med en voldsom kraft, mens hekken ble presset inn mot sluseveggen. Heldigvis slapp vi fra det hele med skrekken. Klyverbommen vår var trukket inn, og tuppen av denne tok imot støyten. Vindroret bak "Tor" var nær ved å få seg en smell, men det gikk utrolig nok bra det også. Etter dette hadde vi alltid et spring i tillegg.

Ankom Fort Augustus ved 17.tiden. Et virkelig vakkert sted. Et stort gammelt slott, små koselige puber og butikker, vakre slusetrapper som senere på kvelden var opplyste og sjøgrønne vannfall skapte en vakker ramme. Vi var fire norske båter på vei oppover, og like mange norske båter på toppen av slusetrappene som skulle nedover. Vi lå tre skøyter utenpå hverandre, og en Diva 39 like bak. Vi ruslet litt rundt, spiste middag, besøkte en av de koselige pubene til den stengte klokka 23.00 og ruslet tilbake til båtene. Det var den første varme sommerkvelden, så vi ble sittene ute i cockpitten med ost, kjeks og rødvin til kl. 02.30. Herlig!

S/Y Nora og S/Y Vilde får mye oppmerksomhet. Mange kommer bortom for å skryte av skutene og for å høre om turen vår. Ryktene om at vi er langturseilere sprer seg som ild i tørt gress. Stadig kommer nye mennesker bort som tydeligvis allerede er informert om turen av andre. De som var på vei motsatt vei av oss kunne fortelle at de hadde hatt bare dårlig vær. Regn og kaldt hele tiden. En seilbåt med tre mannfolk om bord hadde seilt fra Norge til England i fjord sommer med kald motvind og regn i hele treukersperioden. Så fortsatte de fra England og skulle gjennom kanalen og tilbake til Norge denne sommeren og hadde så langt hatt vær tilsvarende året før. Det positive var at de slapp å bli solbrent sa det ene av mannskapet....

Mandag 19 juli tok Arnie og jeg på joggesko for å se om det gikk an å få seg en joggetur i terrenget. Men den veien vi gikk var det inngjerdet og privat overalt. Det viste seg etterpå at det fantes turstier på den andre siden, så disse ville vi forsøke senere på dagen. Etter frokost var vi en tur innom turistinformasjonen, handlet et par småting og ringte hjem til kontoret før vi sluset oss fem trapper opp. Slusene tar ca. 30 minutter pr. stykk så vi la oss til kai så på toppen. Barne rodde og kjørte gummibåt. Mange var bortom og slo av en prat. Middagen bestod av deilig fenalår som vi fikk forært ved avreisen. Etter middag gikk Kjerti, Sigrid, Andreas og jeg en tur mens de andre barna tok oppvasken på Nora for å slippe å gå tur, og mannfolkene mekket litt båt igjen. Arnie prøver å få radaren opp å stå. Det var fine turveier, og særlig populært var et stort tre med et tarzan-tau i. Tilbake til båten samlet barna seg for å spille kort, mens vi gikk på pub med flott irsk visesang.

Tirsdag 20 juli ble vår første grå og regntunge dag. Vi motret inn over Loch Oich og sluset oss siste sluse oppover og den første nedover før vi måtte gi oss kl 17.00. Da var "harbourmaster`s" arbeidsdag over. Påfølgende dag var også en regnværsdag. Vi sluset oss ned til saltvann igjen, og gikk for motor til Oban. Gjestehavnen lå på en øy utenfor byen. Herfra gikk det ferge inn til byen hver annen time. Vi tok en ankerdram før vi tok fergen til byen og gikk på hamburger/pizza-restaurant. Et særdeles populært innslag blant alle barna. Etterpå ville gutta på pub. Det viste seg at barn ikke hadde adgang dit, og da det regnet ute, ble det til at Kjersti, jeg og barna havnet på bowlingen for å drøye tiden til fergen gikk tilbake til gjestehavnen klokka elve. Barna krøp til køys, mens Kjersti, Knut, Arnie og jeg tok litt ost, kjeks og rødvin mens vi så på kartene for morgendagens seilas mot Irland.

Morgenen etter var været på bedringens vei, og vi ville videre. Om bord på Nora var ikke stemningen like positiv til å fortsette så fort, men det ble til at vi gikk sammen. Vi var først oppe med vårt storseil og motret utover mens vi satte fokk og klyver. Nora`s storseil ble heist like etterpå, men så kom de ikke etter….. Vi fikk kontakt på VHFn, og det viste seg at de hadde flatt startbatteri. De hadde ikke annet valg enn å tilkalle kystvakten og bli tauet tilbake før de kunne fortsette sørover. Vi måtte fortsette alene. Andreas skulle gjerne snudd, men resten av oss var glade for å komme videre sørover. Tiden går og Irland og Azorene venter. Det viste seg senere at batteriet på Nora var helt ødelagt og måtte erstattes av et nytt. Denne operasjonen førte til at de ble ligge nesten en uke etter oss i løypa. VHF-kontakten mistet vi etter knapt en time. Da var avstanden for stor. Vel de kommer vel snart etter. Så var vi altså alene for første gang siden avreisen hjemmefra. Det er fint å merke hvordan barna roer seg og vi får mer tid for hverandre. Vi trenger noen slike perioder innimellom.

Forrige side        Neste side