Lørdag 24. juli. Vinden stilnet på morgenkvisten og Arnie tok ned seilene før jentene kom på vakt kl. 08.00. Andreas hadde benyttet nattevakten til å lage sikkerhetsline til seg selv og til meg. Vi ankom Howth yachtclub ved Dublin ca. kl. 14.00. Det var som å komme til syden! Varmedresser ble byttet ut med shorts og T-skjorter. Vi tok en spasertur på land og på en flott lang sandstrand. Vi vasset og Andreas tok seg et bad! Vanntemeraturen ligger på ca. 16 grader, men det er så lang-grunt at vannet på stranden slett ikke er så verst. Pasta m/røkelaks àla Signe, salat og en god vin etterfulgt av en spasertur på land og noen runder "amerikaner" til kvelds. Godt å være i syden og godt å være i havn.

Søndagen ville vi være turister i Dublin. Vi tok toget inn til sentrum og besøkte Trinity Collage på vei til turistinformasjonen. På universitetet viser de et multimedia-show hver time som forteller om Irlands og Dublins historie de siste 12oo år. Dette ville vi komme tilbake til etter å ha besøkt byens vikingmusèum. På turistinformasjonen var det kølapp-ordning og minst 50 stykker før oss i køen. Slike køer egner seg dårlig for oss. Lene kjøpte sin samle-souvernir, et tøymerke fra Irland, vi plukket med oss noen brosjyrer og så gikk vi mot vikingmusèet. Dette viste seg imidlertid å være stengt på søndager?! Vel, vi gikk videre og fant en PC-cafè like i nærheten. Her fikk vi logget oss inn for første gang siden Bergen. Det var veldig hyggelig å få all e-posten og få se hjemmesiden vår. Her har Stein gjort en kjempefin jobb. PC-kafèen tok 1 pund pr. 10 min. Grei pris, men det er utrolig hvor fort tiden flyr når man sitter slik. Etter 40 min. rev vi oss løs og gikk i stedet for å finne en koselig pub. Vi var innom mange hvor en fotball-kamp var på gang, men fant omsider en med levende musikk og et ledig bord. Etterpå var vi innom universitetet og fikk med oss det interessante historiske programmet som fortalte om vikinger som drev slavehandel og oppførte seg ganske så bøllete fra 800 til 1014, om engelskmenn som ikke fortjener særlig ros for sin framferd de heller, om hvordan Irland tapte slaget mot England på 1600-tallet og hva dette førte med seg av godt og ondt i de neste 300 år, om hvordan Irland løsrev seg fra Storbritannia i 1921-1922 og til sist hvordan et Irland og særlig et Dublin er et samfunn bygget opp av folk fra mange forskjellige land gjennom tidene.

Mandag 26. juli ble Andreas og jeg sendt til byen med handleliste for å kjøpe tekniske komponenter til SSB- radioen og amper-time-telleren og en kvadratmeter godt skinn til å gaffelen på spribommen og til cockpit-bøylen vi fikk montert på Shetland! Båtforretningen ved yachtklubben hadde gitt oss et par adresser så dette skulle nok gå greit (trodde vi). Føste butikk sendte oss til andre, som sendte oss til tredje, som sendte oss til fjerde (som han ikke husket navnet på – og som ikke lå der han trodde den skulle ligge! Nå hadde vi travet rundt i fire timer og måtte finne nye metoder. Vi fant en Panasonic-reparatør som var behjelpelig med å finne frem i en irsk "gule sider" katalog. Vi noterte ned de fire mest sannsynlige forretningene. Han var behjelpelig med å ringe til en som faktisk holdt til like i nærheten av yacht-klubben, men der var det bare en telefonsvarer på. Vi takket for hjelpen og gikk videre. På neste hjørne fant vi en hjelpsom skomaker som kunne fortelle at det fantes bare en skomaker i Dublin som hadde slikt skinn som vi ønsket. Han holdt til i den andre enden av byen! Jeg fortalte i korte trekk om dagen vår så langt og han ringte straks til den aktuelle skomakeren og fikk bekreftet at han både hadde skinn til oss og at han holdt oppe til klokken 18.00. På vei til bussen kjøpte vi med oss svinefilèt, frukt og grønnsaker. Busser i sentrum er en grei sak her borte. På holdeplassene i bykjernen står det uniformerte menn som forteller hvilke buss som tar deg hit og dit, hvor du finner dem og når de går! Ingen sak å være turist da. Vel, vi fant skomakeren og fikk kjøpt både skinn, nål og tråd. Han forsøkte også å ringe til en av elektronikkforretningene for oss, men kom motløs tilbake og forklarte at de ikke engang skjønte hva han spurte om!. Vel, nå hadde vi i alle fall noe i sekken. Ved første telefonkiosk stoppet vi og jeg ringte neste navn på listen. Der svarte en grei kar som kunne fortelle at karen ved yachtklubben nok var den rette, og da jeg forklarte at han kun har svarer på ringte han umiddelbart fra sin mobil til den andres mobil og fant han på brygga få meter fra Vilde, og få minutter senere var han om bord hos Arnie – som jo ble noe overasket! Vel, vi busset og toget oss tilbake til båten og var riktig så fornøyde med jobben! Innen vi kom hjem hadde den hyggelige reparatøren allerede levert noen av komponentene og Arnie var i full gang med mekkingen. Mens bakepotetene lå i ovnen stekte Andreas løk og champignon mens Lene og jeg var en tur på butikken. Etter middagen tok Lene og Andreas oppvasken mens Arnie og jeg tok en "liten" pub-runde. Ingen levende musikk denne kvelden.

Tirsdag morgen var "vår helt" tilbake med resten av komponentene. Han var en superkoselig kar, en tidligere regattaseiler som var lei seilingen og som nå levde av å selge utstyr og service til andre seilere. Hans far hadde eid yachtklubbens første plast-seiler! Vel, sammen med betalingen spurte jeg om han ville ha en tekopp i tillegg - og han takket ja. Han koste seg med te og et rundstykke med Lissens hjemmelagde solbærsyltetøy og ga oss mange nyttige tips og gode råd for havner og veivalg for resten av Irlandsbesøket.

Forrige side        Neste side