Nedover kysten går det bl. annet lange sandbanker utenfor kysten, som vi hadde kommet til å seile utenfor, men som det absolutt var langt gunstigere å seile innenfor. Frokosten ble avsluttet, vanntankene fylt, siste innkjøp foretatt, beskjed til s/y Nora levert på bryggekontoret, og vi var klare for en ny 24 timers etappe ned til Cork. Vinden hadde vært stabilt kraftig N-N/Ø tre døgn i strekk så vi regnet med en rask og spenstig slør sørover. En hyggelig danske vi var blitt kjent med og et norsk-amerikansk par om bord på s/y River Estes, som vi trolig vil treffe igjen på Kanariøyene, vinket farvel på brygga da vi dro.

                  
I kraftig sjø og sterk vind heiste vi seil og la kursen sørover. Vi hadde ikke seilt mer enn en knapp time da vinden døde. Været var flott, men de voldsomme dønningene og de slengete seilene gjorde sitt til at både Andreas og jeg var ganske så uvel. Andreas tok fram fiskestanga og ble ganske raskt bedre, men jeg gikk under dekk og la med horisontalt. Så lenge jeg lå flatt var alt ok. Jeg krøp etter hvert til køys og forble under dekk til jeg gikk på vakt kl. 24.00 Da hadde sjøen roet seg. Andreas krøp til køys og Arnie og jeg skulle skulle ta skuta til nærmeste havn som het Arklaw. Vi måtte inn å fylle diesel. Vi hadde nemlig gått fra Howth med nesten tom tank fordi pumpen lå så vanskelig til og fordi det syntes helt usannsynlig at vi ikke ville ha vind hele veien. Så feil kan man ta. Verken "Tor" eller "Lars" ville styre på denne strekningen. "Tor" krever vind og "Lars" liker ikke slik rotete sjø han heller. Vi lette og rotet litt før vi fant den trange kanal-inngangen, bl.a. fordi det ene fyret var slukket, men månen lyste så fint og gjorde letingen adskillig lettere enn den ville vært i dårlig vær. Klokka ble 03.30 før vi lå fortøyd utenpå en Britisk langtursbåt i et lite sjarmerende kaianlegg for lastebåter og fiskebåter. Kl. 09.00 neste morgen stod en kar der og ville ha 7 pund i havneavgift. Vi prøvde å forklare at vi bare var innom for å fylle diesel, men tannlaus og rar, med et uforståelig språk, skrev han ut sin kvittering og fikk sine penger.

Vi spiste amerikanske pannekaker til frokost, skiftet kai, fylte diesel og så bar det til havs igjen. En flott slør tok oss sydover i god fart. Medstrøm på toppen og S.O.G. var stadig meellom 6,5 og 7,5 knop. Nydelig vær. Lene leste boka om Christopher Columbus, mens Andreas og jeg lå på fordekket og leste reiseskildringer fra Caribien og Cuba. "Tor" hadde rorvakt hele dagen og Arnie sov noen timer for å ta igjen det tapte fra natten før. Når kvelden kom hadde Arnie og Andreas solnedgangsvakten igjen. De ble underholt av et halvtimes delfin-show som hoppet og spratt foran bauen og et nydelig skoleskip som gled forbi med full seilføring! Andreas ville gjerne vekke oss som sov, men Arnie mente det var lurest om vi fikk sove. Etter alle mine sukk over tapet av opplevelsen og manglende bilder til hjemmesiden vil han trolig være av en annen oppfatning neste gang.

Vinden sto hele natten. Det ble etter hvert lens og da Lene og jeg gikk på vakt kl. 07.00 måtte vi jibbe. Vi oppdaget at det ene fokkeskjøtet var blitt stygt slitt av å gnisse inntil fenderplanken og fikk flyttet planken og endevendt skjøtet.

Jeg gikk under dekk for å hente meg en kopp kaffe. Dermed hørte jeg to kuler som falt ned på dekk! Hva var det?? Lene løp fram og konstaterte straks at det var kuletauet på kloa som var røket. De andre kulene var falt over bord. Arnie skiftet dette tauet like før vi dro! Best vi skjerper det daglige tilsynet.

Det ble en varm og fin dag. Utpå formiddagen kunne vi ta på T-skjorter og shorts. Andreas taklet tauender i fleng, Arnie laget sikkerhetsliner fra baugen til cockpitten, Lene fettet skinn og andre smørbare punkter, jeg skrev logbok og leste høyt fra NOR SIGLAR i Vestindia og "Tor" styrte skuta.

Arnie skulle sjekke posisjonen vår og protesterte når Lene leste ham koordinatene. "Det er feil!"!! Hun gjentok koordinatene – og Arnie sa at i så fall hadde vi ikke flyttet oss den siste timen! Det viste seg at Apelco GPS`n hadde låst seg. Tilsynelatende så skjermen helt fin ut, men informasjonen den gav var feil! Stygg sak! Og en viktig erfaring, slik at vi er påpasselige med å følge med i kartet og notere posisjonene hver time. Vi vil lage oss en log hvor vi noterer posisjoner til faste tider når vi går fra Irland.

Ikke før var denne episoden over så "satt vi i garnet" bokstavelig talt. Her i Irland benytter de flytegarn. Uff da! Vi så oss omkring og oppdaget en liten fiskebåt langt inne ved land. Og riktignok, han hadde et lite flagg i den andre enden av garnet. Vel vi tuklet litt, og fiskebåten kom bort til oss, men vi fikk vippet garnet under roret med båtshaken. Ingen skade skjedd. Fiskebåten kunne opplyse at vi måtte lytte på VHF kanal 6. På denne kanalen skravler fiskerne i et sett og det ble for mye bråk, men vi fulgte nøyere med. Og dersom vi så en fiskebåt uten flagg i den andre enden så kontaktet vi ham for å få vite hvilken side vi skulle gå på. Greit nok. Vi la til ved The Royal Cork Yacht Club i Crosshaven ca. 15.30. Dette er verdens eldste yacht club. Den ble startet i 1720 av seks unge menn i slutten av tyveårene som kalte klubben "The Water Club of the Harbour of Cork". Etter litt ost, kjeks, cola og hvitvin gikk Lene til køys, Andreas tok en tur oppover elven med jolla og Arnie og jeg gikk en tur langs stedets lille gate hvor pubene lå tett i tett. Vi valgte den siste. Den var langt koseligere enn de andre – og så hadde den ikke TV på veggen. Vi satt oss i baren og kom i snakk med et veldig trivelig ektepar og en nedelender som drev en liten marina på stedet. Veldig hyggelig! Så var det spagetti om bord og et par runder kortspill før i krøp til køys passe trøtte alle mann. HJELP! Jeg er blitt solbrent!              

Fredag 30 juli. Vekkerklokka ringte 07.30. Lene stod opp, dekket frokostbordet og vekket resten av mannskapet. Så var det dusjing, innlevering av sengetøy og soveposer til vask, før i tok en taxi inn til Cork.

Flott by med små sjarmerende gater i alle retninger. Vi spaserte opp og ned det ene trange smuget etter det andre. Vi kom til tele- og data butikk og spurte etter en PC-kafè i nærheten. De mente vi kunne høre innerst i en Timefotobutikk i nabogaten. I fotobutikken visste de ingen ting, men på en rosa dør innerst inne stod det noe om www…. så vi gikk inn. I et mørklagt lokale fant vi to unge menn. Jo da, der kunne vi få låne PC, men de var ikke kommet i gang med driften ennå, så vi kunne bare benytte utstyret gratis. Vi takket og ble sittende en halvtimes tid. Utstyret arbeidet ganske sakte, men vi fikk lest ny e-post og sendt av gårde noen svar. Vi takket for lånet og gikk videre for å finne en koselig pub som vi kunne spise lunsj på:

Etter lunsj besøkte vi byens flotteste katedral fra 1800-tallet før vi gikk til et supermarked og handlet varer for resten av Irlands-besøket og overfarten til Azorene. Etter at alle posene var pakket ut om bord skulle Arnie og jeg hente bagene på vaskeriet mens barna tok frokostoppvasken som var blitt stående. Vi rakk et nytt lite besøk på "stam-puben" (ville jo nødig komme tilbake til båten før oppvasken var tatt) hvor vi ble introdusert av barkeeperen ved ankomst og hadde en hyggelig prat med gjestene. Da vi kom tilbake til båten var Andreas godt i gang med steking av kjøttdeigen til Taco-middagen. Vi kastet loss og gikk oppover elven til "Drakes pool".
  
Et idyllisk, vakkert og rolig sted med utrolig frodig landskap. Navnet sitt har pollen fått etter at Sir Francis Drake gikk opp elven med sine 5 krigsskip i 1580 for å komme seg unna en spansk flåte som fulgte etter dem. Spanjolene gikk inn til Cork og var overrasket over ikke å finne flåten til Sir Drake. De gav opp og seilte til havs igjen. Vi spiste i cockpitten og satt ute til sengetid. Hegrer satt i trærne rundt og skrek sine stygge skrik og tok en grasiøs flytur ibland.

Vi våknet ved 6-tiden fordi Arnie skulle på toalettet. Kjettingen laget mye rare lyder fordi tidevannet var på vei inn og vannet fosset forbi i 2 knops fart. Vi gikk begge opp og sjekket at vi lå godt. Ja da, nøyaktig som kvelden før. Vi krøp tilbake til køys. 20 minutter senere ble vi vekket av at vi gled inn den store, sorte, gamle tremasteren. Vi var oppe i løpet av få sekunder – og heldigvis gikk det bra med "Tor". Klyverbommen på den sorte skuta lå opp langs vår babord lanternekasse. Vi holt imot så godt vi kunne, men strømmen var utrolig sterk. Vi fikk startet motoren og kjørte unna når strømmen var samarbeidsvillig. En trebit av lanternekassen brakk av – en stor tykk 10 cm lang skrue, var bøyd i en 90 graders vinkel. Ellers ingen skade skjedd. Heldig med den. Vi la ut ankeren på nytt og slapp ut vesentlig med kjetting denne gangen. Tidevannsforskjellen er 3 meter, og det skal være 3 ganger max vannstand ute.


Nå lå vi godt. Arnie gikk ned å la seg igjen, mens jeg tok en kaffe og boka min og satt oppe for å nyte morgenstemningen med yrende fuglesang og fisk som spratt i ett sett - og for å holde vakt for sikkerhets skyld. Jeg leser "Det Norge vil vi ha". En artig bok hvor kjente topp-politikere i 1989 skriver om morgendagens Norge ( Norge i år 2000), hva gjelder samfunnet, normalnormer, økonomi, kulturpolitikk, miljø, innvandring etc. En riktig interessant bok. Er nettopp ferdig med Jaglands vyer når jeg ser at alle båtene har snudd seg med strømmen som nå går utover. Vi har ikke snudd! Uff da. Nå har vi hengt oss opp i en bøye som har sneket seg opp på siden av oss. Klokka er blitt 08.30 og jeg purrer Arnie. Han tar båtshaken og forsøker å vippe bøya under kjølen. Den forsvinner ned, men dukker ikke opp på den andre siden. Vannet er for grumsete til å se noe. Vi forsøker å dytte Vilde av med gummibåten, men uten resultat. Så tar vi båtshaken over i gummibåten og leter oss fram til bøyetauet. Etter en stund dukker bøya opp og vi kan svinge rundt som vi skal. Nå siger vi helt inn mot de veldige trærne på elvebredden, knappe 5 meter fra land med har fortsatt 6 meter under kjølen. Før kl. 10.00 var den ødelagte lanternekassen allerede "vestifisert" og god som ny. Det ble en sjelden fin dag. Vi koste oss her helt til klokken 18.00.

Da var livbøyene montert, skutesiden hadde fått litt maling, taustigen i vantene hadde fått noen nye trinn og loggen var ajourført. Så lettet vi anker og gikk mot Kinsale for motor.

Forrige side     Neste side