Tre timer senere ankom vi dette utrolig sjarmerende stedet i solnedgangen. Den største, flotteste festningen vi har sett smykket innseilingen. Den heter "Charles Fort" og er den fineste borgen fra 1600-tallet i Irland og er også den viktigste borgen i Irlands historie. Den skulle utforskes påfølgende dag. Kinsale hadde et munkekloster allerede på 500-tallet, på 900-tallet slo vikingene seg ned her, på 1200-tallet gjorde Normannerne byen til et viktig handelssted og på slutten av 1500-tallet var stedet vokst til å være den mest betydningsfulle "byen" på østkysten. Det var her engelskmennene vant "Battle of Kinsale", et slag hvor spanjolene hjalp irene i kampen mot engelskmennene. Men til ingen nytte. Historien forteller at Irland manglet strategisk planlegging, og koordinerte hjelpen de spanske styrkene svært dårlig, og derved selv har skylden for nederlaget som førte til at de ble styrt av England i de påfølgende 300 år.

Lene og Andreas ble om bord for å spille kort mens Arnie og jeg tok en liten tur på land ved 22-tiden for å se om vi kunne fine en koselig pub med irsk musikk på lørdagskvelden. Et imponerende syn møtte oss. Små trange gater med koselige butikker, restauranter og puber tett i tett. Nydelig belysning og musikk sivet ut i gatene hvor det var et yrende folkeliv. Vi fant en koselig pub hvor 2 jenter og en gutt underholdt med fele, fløyte og gitar. Deres intensitet og utholdenhet er mildt sagt imponerende. Vi ble sittende en god time før vi ruslet litt videre rundt og så rodde tilbake til båten. Der ble det ost, kjeks og kortspill med barna til klokka 00.30. Det hadde vært en virkelig uforglemmelig dag.

Søndag 01 august var en gråværsdag. Med regntøy i sekken tok vi jolla ut til borgen. Charles Fort ble bygget på 1670-tallet for å forsvare angrep som kom kystveien. Ulempen var at det var uegnet dersom angrepet kom fra landsiden. Fortet ble påbygget mange ganger, og var til sist et meget imponerende byggverk som ble benyttet av engelske soldater helt fram til England trakk sine styrker tilbake i 1921. IRA okkuperte festningen når nord-Irland ble skilt fra Irland i 1922. Det ble borgerkrig. Når IRA forlot festningen brant de ned og ødela store deler av fortet.

Senere på dagen besøkte vi en PC-kafè. Den ble drevet av en artig kar som til dels bor på New Foundland og dels her. Han hadde mange gode råd og tips for seilasen i Canada.

Vi ble liggende her helt til onsdag. Arnie brukte mye tid på å få radaren og GPS`n til å samarbeide, samt å få værfaksen til å skrive ut værkart som både var aktuelle og leselige. Tekniske hjelpemidler er særdeles frustrerende og tidkrevende når ting ikke fungerer som de skal og bør! Og bruksanvisninger er slett ikke alltid så enkle å forstå. Verst er det dog når problemet ikke er omtalt i det hele tatt.

Onsdag spiste vi frokost og kledde oss for ny etappe, men da Arnie stakk hodet opp lå s/y Nora som nærmeste båt! De hadde kommet inn kl. 06.00 på morgenkvisten og nå kunne vi jo slett ikke dra videre! Vi fikk et hyggelig døgn sammen før vi heiste ankeret og satte kurs for vår siste havn på Irland, Clear Island.

Seilasen ned hit tok 13,5 timer. I begynnelsen var det mye urolig sjø fordi strøm og bølger sloss mot hverandre, og både Lene og Andreas måtte mate krabbene hver sin gang. Vi hadde 1 knops strøm med oss hele veien. Normalt skulle vi ha den mot oss halvparten av tiden, men så skjedde aldri. På natten var det noen utrolige lynglimt over himmelen, men det var heldigvis stjerneklart over Vilde. Det var også utrolig mye morild i vannet. Noen niser holdt følge en liten stund, og det var fordi de var selvlysende at vi kunne se dem!. Etter å ha tatt opp slepegeneratoren var tauet til denne som en fosforlysende slange på bunn av cockpitten. Et fantastisk syn. Vinden var stabilt god hele veien, og vi var oppe i 8,2 knop flere ganger.

Nå er vi klare for den første lange havkryssingen. Vi tror det vil ta 14 dager før vi ankommer Azorene, men det vil selvfølgelig avhenge en del av vær og vind. Værprognosene sier at vi vil starte med en periode med vind i fra nord-øst, og det er jo midt i blinken, så får vi ta hva vi får underveis. Spennende er det i alle fall.

Neste "nytt fra Vilde" kommer når vi forlater Azorene i midten av september. So long!

Forrige side              Tilbake til startsiden