Los Roques, 19. januar.

Det var overskyet da vi gikk inn på fyret ”Boca de Sebastopol”. Vi hadde tatt ned alle seil og skulle gå innenfor en rad med rev, men utenfor en annen rad. Vi sneglet oss innover med Mazy i kjølvannet. Jeg stod i baugen og forsøkte å lese bunnen, men når det er overskyet er det ikke stort å se. Ekkoloddet viste at det kun var 2 meter med vann, men i henhold til kartet skulle vi hatt minst fem meter. På den ytterste rev-rekken stod det en stor gammel skøyte pent plassert på revet, og lenger borte stod det en stor staselig yacht like vakkert parkert. Begge stod på kartet så de hadde nok stått der en stund. Det er snodig at de ikke velter over til en av sidene i vær og vind. Puh, endelig ble det dypere vann. Vi mente vi hadde funnet den rette kanalen, men da solen kom frem forstod vi at vi var kommet på innsiden av den innerste raden med rev. Det var egentlig ikke noe problem for det var heldigvis en åpning i den andre enden, men det viste oss hvor skummelt det er å bevege seg rundt revene uten sollys. Det var utrolig vakkert. På babord hadde vi et enormt område med mangroveskog og vannkanaler. Et enormt område som ennå ikke er kartlagt.

Etter en halvtimes tid var det noen passende utganger og vi valgte den siste. Herfra gikk vi opp til ”El Gran Roque”, hovedøya her på Los Rockes. Den eneste øya i øygruppen som har en liten landsby, og den har flyplass. Øya er et yndet feriested for Venezulianske turister. Etter en ankerdram ombord på Mazy kjørte Andreas oss til land i to puljer. Mazy hadde jo mistet jollen sin under stormen i forrige havn, og ville ikke få anskaffet en ny før Bonaire.ilde 572

Det var en fantastisk sjarmerende liten by! Det var så utrolig rent, pent og tiltalende overalt, og husene er malt i flotte sterke pastellfarger. Her finnes ikke biler, og i gatene er det bare sand. De fleste husene ble bygget som ferieboliger for venezuleanere og de en enkle men trivelige. Her er ingen hotell, men mange private boliger som tar imot overnattingsgjester. 

Vi traff på en artig kar som het Leo og spurte hvor vi kunne spise middag. Han sa at han godt kunne lage mat til oss. Han arbeidet som kokk på et av disse overnattingsstedene, og han ville gjerne lage mat til oss også. Så vi avtalte å komme til middag klokken 19.30.

Landsbyen var enda mer sjarmerende om kvelden enn om dagen. Vi gikk gatelangs og nød kveldsstemningen. Dører og vinduer stod på vid gap slik at lyset sivet ut i de små trange sandgatene. Noen barn lekte med ball i gaten og stemningen var helt fantastisk. Vi gikk inn på en liten strandkafé og tok en kopp kaffe og et par frosne passjonfruktjuice på terrassen  mens solen gikk ned.

Middagen ble servert ved et stort bord i et hjemmekoselig rom. Vi spiste sammen med et fransk ektepar som bodde der en fjorten dagers tid. Det var de eneste gjestene i dette huset. Middagen var pasta til forrett, red snapper med grønnsaker til hovedrett og en pudding til dessert. Helt grei mat i hyggelige omgivelser.

Neste morgen var vi en rundtur til på land og kjøpte med oss en stor kylling, slidefilm og fire loff for de siste bolivarene, før vi lettet anker og gikk til en idyllisk perle som het Isla Carenero. El Gran Rock hadde vært det flotteste tettstedet så langt på ferden, og her fant vi den flotteste ankerplassen. Vi kastet ankeret i en klukkefri havn med en tettvokst mangroveskog som gav oss 100% ly for vær og vind. Her ville vi bli en stund!

I dag var dagen for måneformørkelsen, og vi hadde invitert Mia, Jofrick og Inge på middag. Menyen var BBQ-kylling med salat, ris og loff. En sikker vinner – og de måtte få med seg oppskriften før de gikk. Måneformørkelsen startet ved 23-tiden, og var total ca klokken 01.00. Da tok de andre natten, men jeg hadde bestemt meg for å få med meg hele seansen, så jeg ble sittende til den igjen var full klokken 03.00. Det var en utrolig klar og flott natt, og en veldig artig opplevelse.

Neste dag tok vi en jolletur bort til øya der fiskerne bor i hummersesongen (nov-apr). De lever så fascinerende enkelt. En liten hytte som beskytter mot en skur om den skulle komme, og en spiseplass som de holdt meget sjarmerende dekorert med konkylier rundt kanten. Alt de spiser plukker de ut av havet; fisk, hummer og konkylier. Hummerne holder de i store teiner, og i blant kommer det større båter som frakter hummerne til restauranter i Venezuela. Vi kunne få kjøpt for kr. 90 pr. kilo, men hadde ikke lykkes med å få tak i kontanter på Margarita.

Vi hadde et par flotte dager med Jofrick, Mia og Inge før de måtte sette kurs for Panama. De skulle en snartur innom Bonaire og kjøpe ny gummibåt, men deretter nonstop til Panama for å rekke starten på Blue Water Rally som de skulle følge til Australia.

Den dagen Mazy seilte videre kom våre kanadiske venner til bukten. Vi hadde samling på akterdekket deres, mens barna hadde spillkveld ombord i Vilde. Carl er sessongarbeider. Han er pilot og flyr et av disse flyene som slukker plutselige og uforutsette branner som oppstår i Canada i sommerhalvåret som følge av lynnedslag. I vinterhalvåret leier de ut huset til en skiinstuktør fra California, mens de selv seiler i Caribbean. Ingen dum løsning det der....

De ble der bare denne ene natten for neste dag skulle de få Carls bror med familie ombord og måtte gå opp til Old Grand Rock igjen.

Vi snorklet og koste oss enda noen dager. Maken til snorkleopplevelser hadde vi aldri opplevd før. Det var hundrevis av fisk i de flotteste farger og i alle størrelser. Ingen var redde for hverandre og heller ikke for oss. Det var som å være fisk i det flotteste akvariet. Vi så sjøpølser som var en halv meter lange og sikkert 15 cm i diameter, og vakre, fargerike korallrev som en frodig fjellvegg som vi svømte langsmed. De flotteste fiskene var mørkeblå og sikkert 40 til 50 cm lange, og de kom så nær at vi nesten kunne ta på dem.

En dag kom en lokal fisker som het Esekiel bort i båten sin og spurte om vi ville ha fisk. Vi forklarte at vi gjerne ville ha både fisk og hummer, men at vi dessverre ikke hadde kontanter å betale med. Han kom allikevel tilbake neste formiddag med fire flotte hummer og seks fisk. Vi takket og lurte på hva vi kunne gjøre for ham til gjengjeld og han sa han gjerne ville ha en T-skjorte. Heldigvis hadde jeg kjøpt tre nye T-skjorter til Arnie på Grand Canaria, så Esekiel fikk T-skjorte og ble godt fornøyd med byttet. Det ble en fantastisk hummer-middag og deilig fiskegrateng den påfølgende dagen.

Tirsdag 25. januar pakket vi gummibåtene og la de på dekk, for nå skulle vi videre. Esekiel kom innom og tok farvel, og ba oss hilse til den norske familien Solberg på Bonaire. De hadde nemlig bodd i denne bukten i et helt år!

Mazy hadde vært i kontakt med Jan Ove Solberg, som er ”harbour master” på Bonaire angående kjøp av ny gummibåt, så vi var allerede informert om denne familien, og gledet oss til å treffe dem når vi kom dit.

Vi gikk først mot ”Dos Mosquises”, to små øyer hvor de har et senter som hjelper skilpadder med formeringen. De klekker ut små skilpadder som de før på et par år, for deretter å slippe de ut i sitt rette element. Høstingen av skilpadder var i en periode alt for stor, så nå må man hjelpe dem til å bygge opp en levedyktig stamme igjen. Dessverre fikk vi ikke kart og terreng til å stemme overens og gikk derfor i stedet til ”Cayo de Aqua”. Slett ikke et dumt valg. 

Vinden var sydøstlig noen dager, noe som var helt perfekt for denne havnen.

Klokken 13.15 var ankeret kastet og vi hoppet i sjøen. For et paradis! Dette var den vakreste havnen så langt! Vi badet, lekte på stranden, plukket koraller og fotograferte. Dette var det Vest-India vi hadde håpet å finne.

Etter middag tok vi jolla inn på land igjen for å få solnedgangen vakkert plassert bak en nydelig palme. Det ble et par runder med amerikaner før vi tørnet inn for vi gledet oss allerede til en tidlig start og flotte snorkleopplevelser neste dag. Og vi ble ikke skuffet. Her var vannet enda klarere og fiskene og korall-revene like mange. Det er en fantastisk opplevelse å kunne boltre seg som en fisk i timevis i 25 graders vann blant hjernekoraller med 1 meter i diameter (de ser nøyaktig ut som store menneskehjerner) og store flotte fisk i de vakreste farger. De asurblå er som nevnt de mest fascinerende.  En stor havskilpadde ble også god underholdning en stund da Arnie tok med undervannskameraet og ville fotografere karen på nært hold. Skilpadden holdt seg i ro til Arnie nærmet seg, men ”vips” så var den et ganske annet sted på et blunk. Vi stod på dekk og pekte, men anstrengelsene til tross, skilpadden forsvant til et nytt sted hver gang Arnie nærmet seg.

Frokost, tre timers engelskundervisning, lunsj, snokling, middag og kortkveld og vips så er dagen over. Mye bading er godt såvel for apetitten som for nattesøvnen, og klokken 21.00 var vi i køya alle mann.

Torsdag 27. januar var vi oppe til værmelding klokken 07.00, etterfulgt av frokost og norske nyheter. Været var nydelig, og like etter klokken 09.00 var ankeret oppe og vi var underveis til Islas de Aves. Vi hadde egentlig platt lens, men valgte i stedet å stå litt høyere og ta en jibb når vi hadde omtrent en time igjen. Det var en flott seilas, og klokken 16.00 lå vi for anker utenfor noen store mangrovetrær i en bukt midt på Isla Sur.

Mot havet i nord var det korallrev hele veien som sørget for at vi lå helt klukkefritt, og i mangroveskogen innenfor oss var det et yrende fugleliv. Vi badet og koste oss, og Lene og Andreas forsøkte fiskelykken.

Middagen var chili con carne med ris til, og etterpå ble vi sittende i cockpitten og høre på fuglene til det nærmet seg køyetid. Vi tok imidlertid som vanlig et par runder amerikaner før vi tørnet inn, men alle var i drømmeland før klokken var 21.30.  

Fredag 28 januar våknet vi til en grå dag. Etter frokost og SSB-kontakt med Mazy, Breeze og Karma hadde vi engelskundervisning i tre timer, mens Arnie angrep skutesiden for å få fjernet en del skjegg. Det har grodd mye mer enn forventet og vi vil forsøke å få båten på land i Savannah for å få lagt på nytt bunnstoff. 

Vi hadde ferskt brød med leverpostei og makrell i tomat til lunsj, og etterpå tok vi jolla inn i mangrovebuktene og studerte fuglene på nært hold. Her var det reir og rugende fugler overalt, og mange nyfødte fuglunger også.  Det vakre hvite nøstet er en booby-unge. Fuglene er like tamme som fiskene, og gjorde ingenting av at vi rodde rundt og tok bilder av dem. Men her finnes det noen små knott som har fått tilnavnet ”no see´ms” fordi man ikke kan dem, og som småbiter i ett sett. Hadde det ikke vært for disse ville vi blitt inne blant fuglene mye lenger.

(bilde 609 og 610) Vi kjørte videre til vi fant en liten strand hvor vi kunne legge til. Der inne krydde det av små og store eremittkreps! Noen virkelige morsomme og underholdene småkryp.

Vi skippet middagen for en gang skyld og tok ost og kjeks og kortkveld i stedet.

Vekkerklokken ble stilt på 06.30 for nå skulle vi videre til Bonaire.

Lørdag 29 januar våknet vi til regn. Det hadde regnet mye hele natten og vi tok oss god tid med frokosten for at været skulle lette. Regnet stoppet og været lettet, så klokken 08.00 var vi underveis. Alt regnet hadde gjort sitt til at sjøen hadde lagt seg, og med 15 sek.m. vind hadde vi en flott lens mot Bonaire.

Etter klokken 12.00  ble det betraktelig mer rulling. Det var rullete – regnete og masete i noen timer før vi kom i ly av Bonaire. Vi var for det meste under dekk og leste. To runder ostesmørbrød hjalp på humøret, men slengete sjø er gørr! Klokken 17.30 var vi fortøyd til en av bøyene som er lagt ut for besøkende båter, og få minutter senere var familien Solberg ombord for å ønske oss velkommen. Det var mor Inger-Marit, far Jan-Ove, eldstedatter Jeanett på 13 (på overnatting hos en venninne ombord på en annen båt denne kvelden), Yvonne på 9 og Jangen (Jan-Inge) på 7. Inger-Marit spurte om vi likte ost og tok jolla over til ”Elise”, båten de bor i, tre bøyer lenger vest, og var straks tilbake med et lekkert ostefat og en rødvin. Det ble en veldig trivelig kveld. Inger-Marit, Jan-Ove og Jeanett forlot Norge for 12 år siden, og har bodd i og rundt Venezuela siden den gang, for det meste ute på revene ved Los Roques og Isla de Aves. De hadde tre år på land i Andezfjellene i Venezuela, men har ellers bodd i båt resten av tiden.

 Søndag 30. januar våknet vi til en deilig dag. Vi tok morgenbad og spiste deilig omelett til frokost. Yvonne kom over for å hilse på Lene, så jentene ble ombord mens Andreas, Arnie og jeg tok en tur på land for å ta noen telefoner hjem, samt å kjøpe kylling, for vi hadde invitert familien Solberg på middag. Bonaire har en vakker og sjarmerende by. Husene er i vakre pastellfarger, og det er rent og pent overalt. Matbutikken er stor og flott, og hadde alt vi kunne drømme om.

Middagsgjestene kom allerede klokken 15.00, for klokken 18.00 skulle barna der ombord i seng. Det hadde blitt sent både fredagen og lørdagen og de starter nemlig dagen klokken 05.45 for å ha tre barn skoleklare til det ringer inn klokken 07.30!

Mandag 31. januar ble en ordne og fixe-dag. Arnie var førstemann opp   før klokken 07.00. Frokosten var brødmat og te og klokken 08.00 kontaktet vi Harbour Village Marina for å  få komme inn og fylle vann. Andreas var skipper fra bøya til brygga. Ikke noe problem det nei. Når vannet var fylt dro Lene og jeg avgårde med skittentøyet, mens Arnie og Andreas skulle ordne med fixing av sprayhood og solseil. Etter å ha levert vasken på et vaskeri så føk vi videre til internetcaféen. Det gikk greit å få kopiert alle mottatte meldinger over til diskett, men vi fikk ikke sendt noen av meldingene vi hadde klargjort. Kjempeergelig. Telenor sin ”epostleser” fungerer ikke bra nok for tiden. Telenor er klar over problemet, men har ikke maktet å bedre på forholdet.

Vi handlet litt mat og gikk ned på Club Nautico for å få låne telefon og ringe til gutta. De var fortsatt  i havnen men skulle gå tilbake til bøya nå. Vi ville bli hentet med jolla om et kvarters tid og spiste verdens beste varme eplekake med krem og ferskpresset appelsinjuice mens vi ventet.

Tilbake i båten var det lunsj og epost-gjennomgang. Så dro Arnie avsted for å sjekke inn og ordne med noen innkjøp, mens vi kunne lese flere mail og forberede svar.

Om kvelden var det felles barbeque-fest for alle båtgjester. Alle hadde med seg kurv med mat til felles bord og til egen grilling. Det var et veldig koselig arrangement, og vi traff så mange hyggelige og interessante seilfolk. De fleste hadde sluttet å jobbe, såkalte pensjonister (men veldig unge sådanne), som er ute på ubestemt tid. Et svensk ektepar ombord på ”Aprilia” fra Stockholm, hadde vært mye i Brasil og i Venezuela og hadde en fantastisk fin tid der. De hadde reist inn i landet og lært og opplevd veldig mye spennende. Et annet kanadisk/amerikansk ektepar kunne fortelle om et tre måneders uforglemmelig opphold på Cuba. Særlig da på sørvest-kysten. Skulle veldig gjerne hatt tid til å inkludere Cuba på vår reiserute, men det får bli neste gang.

Inger-Marit, Jan-Ove og de andre ansatte på Harbour Village Marina var flott vertskap, og det var kjempegøy å ha fått med seg denne månedlige ”happeningen”.

Tirsdagen var dagen for å ”gjøre” øya. Det var en vakker dag og vi var tidlig oppe. Jeg ble kjørt inn med jolla for å gå på internetkaféen og sende e-posten, mens de andre skulle hente leiebilen. Det prosjektet fikk en skjev start. Gutta med bilen måtte vente i fem minutter, og når de så Arnie og barna komme så kjørte de sin vei. På havnekontoret forsøkte de å bestille en annen bil, men den kom heller aldri. Etter nærmere en time var Arnie lei og ville gå til en annen utleier, men heldigvis var det en av gutta på havnekontoret som tilbød seg å kjøre dem til flyplassen hvor de garantert ville finne en bil. Så en time og tjue minutter for sent dukket de omsider opp i en flott jeep og vi kunne starte utflukten.

           

Bonaire utvinner og eksporterer salt. Store landområder er delt i saltbasseng i forskjellige farger avhengig av hvor langt tørkeprossessen er kommet. Noen av bassengene var helt rosa. Saltet eksporteres til 7 US$ pr. tonn. Det er nesten ikke til å forstå at det kan svare seg.

             
Her er kopier av slavehyttene som ble benyttet til slavene som jobbet med saltet før i tiden.

         
På Bonaire er det mange flamingoer, men de er ikke så lette å komme innpå for de tråkker rundt på dypt vann i områdene hvor saltbassengene er.

På nordsiden av øya var det huler med indianer-innskripsjoner og mange iguaner. Tidligere hadde iguanene vært så redde å raske at vi ikke fikk noen fine bilder, men her var de så tamme at de spiste kjekssmuler av hånden.

Jeepen var stor suksess, og på hjemveien stoppet vi og badet på en bortgjemt liten strand. Tilbake på marinaen avtalte vi å spise pizza på land sammen med familien Solberg klokken 18.30.

Vi parkerte bilen og tok jolla tilbake til båten. Bilen skulle ikke returneres før klokken 10.30 neste dag, så jeg skulle rekke å gjøre et par ærender før jeg tok den til flyplassen neste formiddag.

Vi rakk en liten ”happy hour” med de andre seilerne før vi gikk til pizza-restauranten. Det var veldig hyggelig og veldig god pizza. Jentene hadde eget jentebord mens gutta delte bord med de voksne. Vi dro tilbake til båtene klokken 20.30, og etter at barna ombord på Elise var køyet var Arnie og jeg over på en kaffetår denne siste kvelden.

Onsdag 2. februar var jeg oppe før syv. Kjøleboksen ble vasket og så var det frokost med nyheter fra Norge. Deretter dro Arnie og jeg inn til Harbour Village Marina. Jeg tok farvel med Inger-Marit og Jan-Ove. Så ut i bilen.... PUNGA!

Da vi ikke fant noen jekk i bilen fikk vi låne en på havnekontoret og fikk skiftet dekk i en fei. Arnie ble sluppet av på et kopisenter mens jeg var på internettkaféen. Så skysset jeg Arnie tilbake til havnekontoret mens jeg dro til flyplassen med leiebilen og fylte bensin underveis. Bilutleiefirmaet kjørte meg tilbake til sentrum, og der traff jeg på Andreas og Arnie. De hadde sjekket ut, og klokken 11.00 slapp vi bøya og var underveis til Curacau. Seilene ble heist og vi hadde en herlig, solfylt lens hele veien til Spanish Waters, Curacau.

Innløpet til havnen var vakker. Øya er frodig og grønn og vi så mange papegøyer som fløy fra tre til tre. Veien inn til pollen er ganske lang, så her har man en virkelig klukkefri havn. Vi rakk akkurat å få ut ankeret før solnedgangen farget aftenhimmelen vakkert rød. Arnie og Andreas var en lyntur på yachtklubben og bestilte leiebil til neste dag, så spiste vi mexemat og nød den vakre havnen. Dette var virkelig en positiv overraskelse.

Leiebilfirmaet hentet oss ved 10-tiden. Firmaet holdt til på den andre siden av øya, så vi fikk anledning til å bli litt kjent før vi selv satt bak rattet.

Vi startet med en storhandel i en kjempestor engros-forretning. Nå skulle det handles så det ville holde til vi kom til USA. Vi har blitt fortalt at Bahamas er kjempedyrt! Vi fylte bilen til randen før vi kjørte til Wilhemstadt for å sjekke inn og å være turister. Her var det viktig å få meg skrevet ut av båtens papirer, og tilsvarende å få skrevet Stein og Stian inn den påfølgende dagen.  

Wilhemstadt var en sjarmerende by og vi ruslet rundt i noen timer før vi spiste lunsj på en restaurant med utsikt ut over byen.

Tilbake ved båten tok Lene og Andreas jobben med å frakte alle varene ut til båten og stue mange av varene på plass. En kjempejobb! Så avsluttet vi dagen med en deilig middag på yachtklubben.

Fredag 04. februar var dagen jeg mønstret av og dagen Stein og Stian mønstret på. Om en måned fortsetter jeg reisebrevene fra George Town, Bahamas, når Otto og Øystein er klare til å mønstre av, og i dette tidsrommet blir det Stein og Otto som vil oppdatere reisedagboken.