Curacao 4.februar:
Etter en lang flyreise via Amsterdam og Aruba, ankom Stian og jeg flyplassen på Curacao. Vi hadde en liten disputt med noen tollere om deler vi hadde med oss til båten, men ble deretter godt mottatt av Lene, Andreas og Arnie! Det var blitt mørkt, men med leiebil var det enkelt å komme seg til havnen "Spanish Vaters" hvor VILDE lå på svai. Mens barna jollet bagasjen ombord var det tid for en velkomst Rom-punch for oss voksne!
       
På brygga var det en koselig bar/restaurant med gjester fra de andre båtene som lå ute på svai. Temperaturen i lufta var litt uvant for oss nyankomne, men det var selvsagt deilig med slik varme for frosne gjester!
Neste dag ble det straks bading på en fin strand en kort jolletur fra VILDE. Men byen måtte jo også gjøres, så hele gjengen dro inn for å se på Wilhemstad. Her har nederlendere satt sitt preg på byggestilen:

         

Etter sightseeing og innkjøp av snorkleutstyr var vi igjen ombord klar for litt mer bading. Kvelden ble perfekt avsluttet med middag på bryggerestauranten.

Curacao - Bonaire 6.februar:
Neste morgen lettet vi anker kl. 0830 og satte seil med kurs østover mot en av de andre øyene på De Nederlanske Antiller: BONAIRE. Med både vind, strøm og uryddige bølger imot, fant vi etter en stund ut at det beste var å motorseile. De nyankomne fikk god anledning til å hilse på sjøsyken! 35nm tok oss 11timer og vi var framme på Bonaire i mørket. Det gjorde ingen ting, for her er det lett å finne fram. Sjefen for Marinaen hadde anvist oss en god bøye over VHF'en. Han er norsk og bor sammen med kone og 3 barn i båten ELISE! Familien Solbergs historie er for lang å berette her, men de har opplevd mye de 11 årene de har vært "ute".
Bonaire er en perle, det skjønte vi da vi sto opp neste morgen! Vannet ved båten var krystallklart og fullt av fargerike fisk. Her skulle det bades og snorkles. I den koselige lille byen fant vi også en god internetkafe. Vi sendte noen mail. Lene og Andreas fikk egne e-mailadresser:
leneroseth@hotmail.com og andreasroseth@hotmail.com
Bonaire skulle vise seg å bli det siste "siviliserte" stedet vi besøkte på lenge. Nå var det tid for øde øyer og korallrev!

Bonaire - Los Roques
Grytidlig neste morgen lettet vi anker med kurs mot Las Aves, en liten øygruppe tilhørende Venezuela. Kursen var igjen rett øst, og forholdene på sjøen var som før, så det ble motorseiling igjen. Utpå ettermiddagen nådde vi Las Aves og gikk inn til ankerplassen "Tres Palmeras". Ja riktig, den ene øya hadde tre palmer! En riktig perle av en lagune uten andre båter! Planen var å stoppe noen timer for bading og spising. Det var lurt, for dette var et sted man virkelig forbinder med drømmen om palmer, hvite strender og korallrev! Da mørket kom sigende, putret vi ut av lagunen og satte kursen for havnen "Dos Mosquites" i nasjonalparkområdet Los Roques. En fin nattseilas for motor og storseil tok oss fram til nok en perle av en havn. Vi var eneste båt da vi kom. Etterhvert kom det en båt til. Litt av en kontrast til de andre populære og travle havnene i Karibien. Dos Mosquites må være en av de fineste steden for snorkling i hele Karibien! Vannet var krystallklart, og vi så: stor Rokke, stor skilpadde, stor Barracuda, mye papegøyefisk osv. På land var det en forskningstasjon som drev med oppdrett av skilpadder. I store kar kunne vi beundre skilpadder i alle størrelser.

Los Roques - Samana
Tiden var kommet for et lengre strekk rett nordover til Den Dominikanske Republikk. Endelig var det slutt på bidevind! Distansen ble utmålt til ca. 500nm.Under overfarten varierte vinden mellom 15-25 knop. De første 2 1/2 døgn seilte vi med litt stikk i skjøtene, nesten ren kryss. Dette for å ha litt høyde å gå på hvis vinden skulle dreie mer NE. De 500nm ble unnagjort på 3 døgn 15 timer. Altså ca. 5,8 knop i snitt. Ingen sjøsyke ombord. Vi kom fram til Samanabukten på natten. En hval kom for å ønske oss velkommen! Den vinket fint med halen i måneskinnet før den forsvant. Planen var å seile inn ved hjelp av fyr og lykter. På kartet var det nok av dem. Synd at fyrvesenet i landet ikke synes det er noe poeng å ha lys i fyrene/lyktene! Vi så ikke ett eneste fyr som virket. Men ved hjelp av GPS, radar og ekkolodd tok vi oss sakte inn i den flotte bukta. Akkurat da lyset kom, kastet vi anker mens vi beundret den flotte naturen. Her var det palmer så det holdt. Andre sammenligner Samana med Bora-Bora i stillehavet. Det kan vi godt skjønne!

Santa Barbara de Samana
Dette er det egentlige navnet på det lille stedet vi var kommet til. Stedet ligger ganske langt unna de store byene i landet, det var tydelig. Etter en liten ankerdram fikk Arnie og jeg oss litt søvn, mens barna svingte opp med frokost. Vi ble vekket til duften av nylaget omelett! En lokal "agent" dukket snart opp for å tilby oss hjelp med innsjekkingen. Rafael viste seg etterhvert å være både hyggelig og hjelpsom. Selvfølgelig skulle han ha sin betaling ved avreise, men hans tjenester var nok verdt prisen. Først hentet han "Commandante/Customs" ut til båten: En bevæpnet delagasjon på 5 mennesker. En mann skrev møysommelig ned de nødvendige opplysninger mens 4 satt og kjedet seg! Etter å ha fått Cola/øl/penger var de fornøyd og dro inn igjen.

De påfølgende dager ordnet Rafael med to fine utflukter for oss; hvalsafari og tur til noen fantastiske indianerhuler på den andre siden av Samanabukta. Hvalsafarien var vellykket. Vi så mange hvaler på nært hold. Det var store knølhvaler som var kommet hit ned for å kalve. Resten av året lever de i nordlige farvann, bl. a utenfor Norge. En fin opplevelse å se en stor hval vinke med halen og forsvinne i dypet! Huleturen vår var minst like spennende som hvalsafarien. Etter å ha reist ganske langt i åpen båt, fikk vi utforske flotte huler. Hulene var laget av indianere lenge før Columbus & co. "invaderte" området. Visstnok til religiøse formål. Dessverre var alle plakater på spansk, og våre båtførere snakket selvsagt ikke noe språk vi kunne.

Samana - Puerto Plata
Båten var fylt opp igjen med vann og diesel, så nå var det klart for neste etappe opp til Puerto Plata. Selvsagt fikk vi med oss noen nye hvalobservasjoner på veien ut av bukta. Så kom det ett solid regnskyll, men det forsvant like fort som det kom. Deretter var det silkeføre hele resten av dagen og natta. Mindre vind enn på lenge, og rommere seilas, gjorde at fordekket kunne brukes til beundring av solnedgangen! Utpå natta forsvant vinden nesten helt og det ble litt slingring. Barna sov mens Arnie og jeg bakset med noen jibber. Når lyset kom gikk vi inn til Puerto Plata. Typisk industrihavn. Her skulle VILDE bytte mannskap igjen. Stian og jeg hadde booket fly fra Santo Domingo på den andre siden av landet. Vi gikk på land for å kjøpe bussbilletter. Språkproblemene gjorde at det tok sin tid å finne bussterminalen. Så var det pakking og rydding før vi forlot VILDE for denne gang. De 2 ukene hadde gått utrolig fort, og vi hadde opplevd mye! Vel inne på land skulle det vise seg at landets byråkrati ikke jobber spesielt fort. Vi ble nektet å forlate havneområdet. Etter diverse viderverdigheter gikk vi opp til "Commandante". At vi skulle mønstre av krevet byråkrati som om det var mannskapsbytte på en oljetanker! Sterkt forsinket kastet vi oss i en taxi for å rekke bussen til Santo Domingo. Vi kom akkurat 4 min. for sent. Neste buss gikk et par timer senere. Damen i billettluken var snill og booket om billettene uten kostnad. Det var jo fint, det kostet jo nesten 45 kr for en 4 timers busstur!!
Resten av hjemreisen gikk etter planen.

Stein