Vi hadde akkurat kommet ut på dypt vann da vi traff en kar som var på vei tilbake. Vi spurte om han hadde sett noen alligatorer og han la ut om hvor mange, hvor store og hvor skremmende de var ...... og da ble han så ukonsentrert at kanoen veltet! I en elv full av alligatorer! Han hadde heldigvis bare en 10-15 meter inn til land og kom seg vel fram.

         

Vi hadde ikke padlet mange minuttene før den første alligatoren lå og koste seg på elvebredden. Og deretter tellet vi oss nedover og hadde sett 15 stykker i løpet av den første halvtimen. Da vi kom litt for nærme våknet de til og kom mot oss og ut i vannet. Absolutt litt nervepirrende. Den kunne jo veltet oss med et haleslag. Nå begynte himmelen å mørkne. I løpet av minutter kom regnet. Først lett, så kraftigere. Lene og jeg padlet videre, mens Andreas og Arnie forsøkte å søke ly innunder grenene. Vi ble våtere og våtere, men håpet det ville gi seg og at solen snart ville tørke oss igjen. Det ga se ikke. Det  begynte det å blåse opp og regnet ble stadig kraftigere inntil det haglet! Store hvite haglklumper som gjorde vondt da de traff den bare huden. Vel, nå var det bare å snu. Det begynte å bli en del vann i kanoen også, og ettersom det lå alligatorer lags land på begge sider var det ikke noe alternativ å gå dit for å helle ut vannet. Vi lo av situasjonen, og jeg sa det var slike hendelser som gjør at man vil huske opplevelsen ekstra godt!

Vi padlet tilbake og fikk skiftet til joggedresser. Regnet stod på i nesten en time før det ga seg, og da var det blitt for sent til å dra ut igjen.  

Vi ruslet rundt i parken en stund og fikk vite at alligatorer er spesielt glad i hunder og i barn, og at de gjerne hopper opp på brygga for å få seg en godbit. En kar som jobber i parken  fortalte oss om en episode hvor en dame ville ha med seg puddelen sin ut i elvebåten. Hun ble stående å krangle med betjeningen mens hunden vimset omkring, og plutselig var den blitt alligatormat! Så da Andreas stod ytterst på pontongbryggen og studerte alligatorene fikk han beskjed om å gå litt lenger vekk fra kanten for ikke å friste dem!

Vi kjørte tilbake til båten og kom til å tenke på at forluka stod oppe. Mon tro om det hadde regnet der også. Det hadde det! Det var store vanndammer overalt, og jeg kjørte tørketromler fra 18.30 til 23.00 for å få tørket alt sammen. Heldigvis var det bager på køyene slik at madrassene ikke var blitt våte. Arnie dro for å levere tilbake bilen, og da Wayne kjørte Arnie tilbake til båten igjen fikk vi takket så godt for alt han hadde gjort for oss. Han var ”nøkkelen” til alle vi hadde hatt kontakt med, og hadde gjort oppholdet til en uforglemmelig opplevelse på alle måter.

Mandags morgen var det fint vær igjen. Vi avtalte sjøsetting kl. 10.00 og jeg tok en tur på sykkelen for å gjøre de siste innkjøp før avreise. Jeg skulle kjøpe en amerikansk fotball for Andreas, sende et reisebrev til Stein og kjøpe inn ferskvarer for noen dager.  Klokken 13.00 var jeg tilbake på båten, og klokken 15.00 hadde vi tatt noen telefoner, gjort opp og takket for oss.

I det vi kastet loss ble himmelen mørk, og regnet lot ikke vente på seg. Vi gikk ut til Cumberland Island i et voldsomt regnvær med lyn og torden på alle kanter. Etter to timer kunne vi kaste ankeret, og ikke før hadde det festet seg før regnet stoppet og himmelen lysnet igjen. Da vi ikke fikk tak i Brycea på VHFen sendte vi Lene og Andreas i land for å melde vår ankomst, og kort etter var hun på tråden og ønsket oss velkommen.

Lene og Andreas kom og hentet oss, og på veien viste de oss et søtt lite beltedyr som gikk rundt og rotet i bakken med snuten sin.

Brycea tok vel imot oss og viste oss rundt i det fantastiske huset som ble bygget for Margaret Ricketson, datteren til Lucy og Thomas Carnegie i 1900. Rommene er vakre og hjemme-koselige og har fortsatt de originaler møblene.  

        
                                Lene, Brycea og Andreas.

I 1962 åpnet Margarets datter, Lucy Ferguson, og hennes familie stedet for gjester, og det har vært et ”inn” siden den gang. I dag eies stedet av hennes 18 barnebarn. Det har 12 rom, og prisen er 395 dollar per par, per døgn. Her kler man seg pent til middag; og får servert gourmet mat hver dag. Da er alt inkludert bortsett fra bar-regningen.  

National Geographic Guide to America´s hidden Corners beskrev stedet så her:

”Seventeen miles of powdery sand and shimmering ocean offer solitary walking and shelling ... Greayfield is a Gatsbyesque inn ...

On a private compound overlooking the marsh where wild horses graze and huge, old live oaks spread limbs to the ground, Greyfild presents Gumberland on a silver plaatter”. 

Etter en flott omvisning fikk vi låne sykler og tok en tur før vi skulle være tilbake til cocktail hour og hors d`oeuvres kl. 18.00. Trærne her antas og være ca. 250 år gamle og skjegget hang fra alle grenene. Det minnet mest om en eventyrskog. 

Tilbake på Greyfield  Inn traff vi noen veldig koselige par og hadde en uforglemmelig time i peisestuen. Arnie ble stående å prate med Bill Baker, en lege (professor) fra Univ. f Rochester, nord i N.Y. De hadde felles kjente innen medisin i Norge, og hadde mye å prate om. Jeg pratet med hans kone, Malla, som er av norsk avstamning, og et koselig par fra Okefenokee Swamps i Georgia. Da gjestene gikk til middag skyndte vi oss tilbake til båten, for et nytt tordenvær var varslet å komme kl. 19.30. Vi rakk det akkurat. Dermed braket det løs igjen. Andreas og Arnie satt i cockpitten å så på lynstrekene som for over himmelen, mens Lene og jeg laget i stand til burritos-middag.  De lynene er et virkelig fascinerende skue. Avslutningsvis tok vi noen runder amerikaner før vi køyet vel tilfredse etter nok en opplevelsesrik dag.  

Tirsdag 28 mars var vekkerklokken stilt på 06.30. Vi hadde gjort avtale om å låne sykler og sykle til ruinene før frokost. Himmelen var igjen skyfri, og sola var på vei opp på himmelen. Det var en kald, klar vårmorgen.   

                 En halvtimes fin sykkeltur førte oss til ruinene på Dungeness.

I det vi kom fram fikk vi øye på tre hjort som stod i skogkanten.  

         
                     Dungeness, Cumberland Island.

Vi gikk og syklet rundt på den enorme eiendommen en halv times tid. 

Vi så mange 5 villsvin, en vaskebjørn, ekorn og fugler. Det var et yrende fugleliv og en fantastisk opplevelse.  

Tilbake på Greyfield traff vi våre venner fra kvelden før og to andre par. Vi tok en kopp kaffe med dem, før vi takket Brycea så meget for en fantastisk opplevelsesrik visitt, og gikk tilbake til båten.

På veien traff vi på to villhester. Den ene trakk seg unna, men den andre hadde ingenting imot å bli klødd litt på mulen.   

Vi lettet anker og gikk nordover.

                 Her passerer vi en strand med ville hester.

Vi gikk 45 n.m. og  kastet anker utenfor Fort Frederick. Det var en fin og stille kveld. Andreas og Arnie dorget litt og fikk stadig napp, men noen fangst ble det ikke, så barna spiste grøt mens Arnie og jeg delte en boks chili. Etterpå leste vi til sengetid.  

Neste morgen ringte klokken igjen 06.30. Vi skulle utforske fortet i det vakre morgenlyset.

Fort Frederick var et veldig interessant sted. Engelskmennene kom hit i 1736 og bygget en by i et fort. Fortet var engelskmennenes hovedfort i sørstatene, og skulle beskytte Georgia mot angrep fra spanjolene som besatt Florida. I dag ligger fortet i en sideelv, men det var trolig dette som var hovedelven den gang fortet ble bygget.

Her var det også mange flotte gamle trær som var særdeles egnet til å leke i.

I byens hovedgate gikk vi på appelsinslang, men frukten var faktisk ikke særlig god. 

Da vi kom tilbake til jolla var det blitt lavvann, og jolla lå tørt. Vi fant noen planker som Andreas kunne balansere på slik at han fikk dratt jolla ut på dypt vann igjen. Så plukket han oss litt lenger borte, og vi var igjen klare for å lette anker. 

Det var en vakker morgen og vi hadde ikke gått mange minuttene før vi fikk øye på en stor alligator som lå og solte seg på elvebredden. 

Deretter telte vi mellom 20 og 25 stykker utover formiddagen. Dette var jo helt utrolig! Og jeg som trodde jeg måtte ta med familien til sumpene for at de skulle få se dem. Skarv og pelikaner satt på hver eneste stake oppover, og vi så minst 20 delfiner i tillegg. I løpet av dagen møtte vi kun fire båter. Dette var virkelig flott! 

Utpå ettermiddagen hadde Arnie plukket ut en passende sideelv hvor skogen gikk helt ned til elvebredden. På vei opp denne sideelven så vi en flokk ponnier eller gnu-lignende skapninger og noen villsvin. På den utvalgte plassen lå det en flytebrygge og ventet på oss. På land var det et hus, men lemmene var for alle vinduene, og på skiltet stod det at dette var et naturreservat.

Vi la til ved kaia og Lene og Andreas kastet fotball, mens vi ventet på det rette skumringsmørket.  

Da listet vi oss innover skogsveien og lurte på om vi ville få se flere dyr. Vi hadde ikke gått mange skrittene før to villsvin sto like utenfor veien. Da de ble bar oss stusset de et øyeblikk, og så småløp de litt lenger vekk. Lenger fremme stod det et par hjort som også forsvant når de ble var oss. Det ble flere villsvin og flere hjort, og lengst inne traff vi på de ponni- eller emu-lignende skapningene som vi hadde sett ved elvebredden tidligere. De hadde alle sammen hvite snuter. Vi har aldri sett slike dyr før. Vi listet oss stille og sakte innpå. De trakk seg ikke unna, men knegget for å skremme oss vekk. De knegget mer ettersom vi kom nærmere, og etter et passende langt studium av dyrene trakk vi oss rolig tilbake. På tilbakeveien var alle dyrene på plass langs veikanten igjen, og vi fikk alle de flotte opplevelsene i reprise. Som prikken over ién skremte Lene og jeg et rådyr da vi rundet den siste svingen før brygga slik at det løp over veien bare 5 meter foran oss! Dette var helt overveldende!

Tilbake i båten lagde Lene og jeg tunfiskgryte m/ris mens gutta igjen forsøkte fiskelykken uten større hell enn forrige gang. Stadig noen på sluken, men ingen som blir med kroken opp. Hva gjør de galt mon tro? Er sluken for stor kanskje? 

Torsdag 30 mars våknet vi av et kraftig uvær ved 5-tiden. Jeg skrudde av vekkerklokken og krøp tilbake til køys. Ingen grunn til å stå opp i otta i slikt vær. Vi sov til 8.00, spiste god, stor frokost og så tok Arnie og Andreas på regntøy og kastet loss. Været var blitt betydelig lettere, men det var fortsatt en absolutt grå og regntung dag. Lene og jeg forble under dekk en stund for å skrive litt på hjemmesiden og ajourføre loggboka. Arnie og Andreas så store flokker med villsvin og mange delfiner i dag også. Været lettet slik at lunsjen ble servert oppe i cockpitten, og innen vi nådde Thunderbolt var det slett ikke værst. Utover ettermiddagen kom vi forbi noen områder hvor store sørstatsvillaer lå tett i tett. Det var det ene palasset etter hverandre. 

Vi la til kai ved Palmer Johnson marina. Her var det lekkert! Eget kontor med gratis PC-oppkobling, gratis servering av ”donuts” og kaffe hver morgen og godt vakthold. Det var også mange trivelige folk på brygga, og Andreas gikk straks i gang med å skaffe seg nye venner. Han er blitt utrolig flink til å ta kontakt kommer tilbake med så mange artige historier.

Den første kvelden var det veldig mange små knott-lignende dyr som biter ute. De kommer etter regnvær og er utrolig plagsomme. De kalles ”no-see`ms” fordi man ikke kan se dem, men de vet å bite fra seg. Det gjør bare vondt det øyeblikket de biter, men når det er mange nok av dem blir det ganske så plagsomt. Derfor holdt alle seg under dekk denne kvelden.  

Fredagen skulle vi ”gjøre” Savannah. Da vi våknet stod pakken med 6 store ”donuts” i cockpitten, og det ble frokosten den dagen.  

Vi tok en taxi ut til ”Eight Air Force Heritage Museum”.   Dette sies å være amerikas fineste museum fra 2.verdenskrig, og vel verd et besøk. Det var det. Det var mange filmer og filmklipp, og særlig en simulator-lignende kinosal med mange skjermer og lyd og luftstrøm-effekter som gjorde veldig inntrykk. Her var du på bombetokt, og så luftrommet rundt flyet på de forskjellige skjermene. Når så bombeluken ble åpnet i bunn av flyet kjente du kuldegyset komme mot deg. Etterpå fortalte en av de som var med på disse toktene litt fra sin historie fra denne tiden. Det gjorde voldsomt inntrykk.

Ellers hadde de mange fine utstillinger og datamaskiner med spørreprogrammer hvor du skal velge rett svar blant tre alternativer. Lene og Andreas er særlig glad i de.  

Etter museumsbesøket reiste vi inn til Riverstreet i Savannah. Nede ved elven er det pent. Her er kun restauranter, souvenir butikker og turister. Vi hadde en brosjyre som anbefalte lunsj på ”Winston Churchill”, en engelsk pub en gate opp fra elven og gikk dit. Maten var nydelig, og servitøren vår var en skadet engelsk fotballspiller som var kommet til USA for å bli rik på å lære amerikanske college gutter å spille fotball. Her borte får de glatt en årslønn på rundt 800.000-1.000.000. Georgia har ikke fått like stor interesse for fotball som en del andre stater ennå, så han skulle videre til Las Vegas i løpet av kort tid. En virkelig trivelig kar.

Resten av byen var død og kjedelig. Den hadde hverken mennesker, forretninger eller pene bygninger, men utenfor sentrum fant vi noen fine sørstatshus med sjarm. Vi endte opp på et supermarked og handlet inn det vi trengte før vi tok en taxi tilbake til båten. 

Ny morgen med ”donuts” og kaffe. Vi tok noen telefoner for å avtale treff med familien Brevig fra Denver og familien King fra Philadelphia. Klokken 11.00 kastet vi loss og nye bekjente stod å vinket på brygga da vi dro.

bilde 800

Denne broen åpner kun hver hele time i rushtiden, men i helgen og ellers åpner den på forespørsel. Vi skal gjennom mange slike broer på vår vei nordover, og enkelte broer åpner kun hver hele time hele dagen, og da blir er det om å gjøre å justere farten etter dette så godt som mulig.  

Det var en nydelig dag, og mange flotte hus på vei nordover.  Klokka 18.00 var ankeret kastet, og middagen stod for tur. Etter middag ble Lene og Andreas igjen ombord, mens Arnie og jeg tok jolla inn til land. Vi spaserte gatelangs en halvtimes tid og beundret de flotte, store, gedigne, gamle sørstatshusene. Så gikk vi innom en pub med levende musikk for å lodde stemningen. Et band spilte gode gamle låter. Det var en artig pub hvor hele familien var engasjert. Mor var tydeligvis sjefen, og sønn og svigersønn stod først på utsiden av baren og oppførte seg som gjester, men spratt bakom disken så fort det var bruk for ekstra krefter. Her i South Carolina er det ikke lov å servere drinker fra hele flasker, så hyllene var fulle av miniatyrflasker som fløy gjennom luften og traff en stor søppelkasse så snart den var tom. Det var en artig, livlig stil og en hjemmehyggelig sjarm over puben. Sønnen var til og med fremme og lånte mikrofonen til bandet og tok et par sanger selv. Vi hygget oss der et par timer før vi ruslet tilbake til båten. Der lå Lene og Andreas og spilte sjakk i forpiggen og hadde hatt det riktig så hyggelig. Dette kunne vi få lov til å gjenta en gang i blant.

Søndags morgen ringte vekkerklokken 06.30, og 07.00 var vi på vei til Charlston. Lene og Andreas fikk sove. Utpå formiddagen fikk vi sønnavind og heiste seil. Først motorseilte vi litt, men etterhvert stoppet vi motoren og hadde en deilig fin slør. Det blir jo mye motorkjøring her i kanalen, så det er vidunderlig når vi kan nyte stillheten iblant. Når vi skulle gjennom en svingbro  rullet vi inn klyveren, slapp ned fokka, og lot storseilet stå.  

Kanalen på denne strekningen var reneste blindleia. Det ene huset vakrere enn det andre. Kanalen holdes oppe ved mudring så bryggene er gjerne både 10 og 20 meter lange for å ha dypt nok vann til båten. En del brygger har kun vann på høyvann, så det var ikke sjelden å se båtene stå tørt på vei oppover kanalen, men de aller fleste har heissystemer til båtene sine som de heiser dem opp i. 

Været var nydelig og det var ørner på nesten hver eneste stake oppover. Mange skarv og delfiner var det også. Vi kastet anker utenfor Charlston. Dette sies å være Amerikas flotteste by, så vi gleder oss veldig til å være turister her for en dag eller to.