Vi ble på Madeira i fire uker. Det var veldig fint å være her så lenge. Øya er fantastisk flott. Den er 5 mil lang og 2 mil bred og veldig kuppert. Her er frodige og ville fjell med topper i 1800-meters høyde, tette skoger, flott landskap, vill kystlinje og blomster i alle regnbuens farger. En dag med leiebil er en stor opplevelse, men utrolig trettende for sjåføren (og passasjeren) fordi veiene er smale og svingete og går opp og ned i dal etter dal. Enkelte ganger med veikanter som bare er loddrette stup på 50 til 150 meters høyde på den ene siden og knappe 5 cm til fjellveggen på den andre. Det er anstrengende nok å være passasjer under slike forhold. Vi leide aldri bil her, men valgte å se det meste av øya med buss i stedet.
Funchal er en utrolig sjarmerende by. Den har de samme mosaikkbelagte gatene som vi var så fascinert av på Azorene, har mange vakre parker og bygninger og er utrolig ren og pen.
Veiene er velstelte og ofte dekorert med blomsterprakt på to sider. Klimaet her er varmt og fuktig hele året så blomstene stortrives. Alt annet som gror stortrives også. Øya er dyp grønn over det hele, og i likhet med Azorene er Hortensia`n planten som kjennetegner øya.
Hele øya er en eneste stor opplevelse for alle som liker å gå! Tilrettelagte turstier leder deg fra fjelltopp til fjelltopp så lenge du orker å gå.
På bildet kan man se hvordan stien går i bratte fjellveggen bortover. Det er imponerende å tenke på hvilket arbeid som ligger bak disse turstiene. Og selv om det er uvant å gå i fjellet med rekkverk lans stupet, så hjelper det godt på magefølelsen for en som ikke er så veldig trygg på høyder i utgangspunktet. Vi hadde en flott heldagstur i strålende vær i 1800 meters høyde.
Så er det levada-stiene som går overalt på hele øya. "Levadaer" er sementerte turstier som går på eller langs vanningskanalene. Stiene tar deg derfor ned fra fjellene, gjennom skoger og hager, gjennom bananplantasjer og drueranker og rett og slett der som vannet går. Levadaene er Madeiras kjennetegn. Ikke for at de ikke finnes andre steder, men det er her de er tilrettelagt for folket og for turistene. I media og i skolen oppfordres folk til å sette pris på øyas vakre natur og å gå levadaer. Øya lever av turister, og gjør alt for å ta vel vare på dem.
Den første levadaen vi gikk het "Levada do Norte" Den førte oss forbi fire landsbyer. Landsbyene strakte seg fra havet og oppover åsen til rundtt 550 m.o.h. og her oppe gikk levadaen. Den skal ha et fall på 10 m pr. 1000 m, så det føles som om det er helt flatt. Iblant gikk vi på selve kanalveggen og iblant ved siden av. Utsikten var vakker. Det var dype daler med frodige små velholdte jordlapper hvor det vokste drueranker, bananer, avokado, kål, tomater, poteter og mange forskjellige grønnsaker som vi slett ikke kjenner navnene på.
Da Mark kom ville vi gå en spesielt spennende levada som går langs fjellkanten i
flere hundre meters høyde fra innerst i en bratt dal og ut mot havet.
Det var en fantastisk fin tur. Utsikten var fascinerende og det å balansere på kanten
av stupet gir en spennende murring i magen. Det var bare Mark og jeg som delte denne
gleden. De andre spaserer som om det var en asfaltert vei. Men Arnie hadde gått der før
og hadde tatt med tau for å være sikker på å få meg med forbi de mest
"spennende" områdene.
Da vi passerte en bonde som var i ferd med å høste druene sine fikk vi alle smake. De var såååå søte og gode. Levadaen er veien ut til alle de små plantasjene som finnes på hvert dyrkbare stykke av øya.
Da vi nærmet oss sivilisasjonen var levadaen overbygget. Her benyttes levadaen som beboernes ferdselsåre.
Vi ble kjent med mange langturseilere i samme ærend som oss selv:
s/y Felicia fra Skjærhallen med Bent, Mona og Camilla Fineide ombord var de vi først ble kjent med. De ble inngangsporten til bekjentskapet til den norske flåten på tur, og skal ha takken for at "SSB-radioen" kom opp og stå og for at jeg fikk noen å kommunisere med!. Det ble et meget hyggelig bekjentskap og vi gleder oss veldig til å treffe dem igjen på Porto Mogan i månedskifte oktober/november.
Etter at s/y Felicia dro videre til Canariøyene ble s/y Aurora fra Skjærhallen liggende utenpå oss. Her var det 3 barn ombord: Ola (7), Tirill (11) og Simen (13). Vi fikk vel to uker sammen. Det var også et meget kjærkomment naboskap. Vi holdt skole hver for oss fra 0900 til 1200 alle hverdager (nesten), og så kunne de leke, bade, spille, lese eller gjøre hva de ville resten av dagen. Det fungerte supert.
De laget sitt eget båtmonopol, og gjorde en imponerende kreativ jobb med prosjektet. De kjøpte båter i stedet for hus og havner i stedet for gater og det var ingen grenser for hva som kunne gå galt; "Selvstyrer-roret brakk Deler for kr. 500 må bestilles." "Motortrøbbel. Deler for kr. 1500 må bestilles." "Råteskade i bommen. Stå over ett kast". "Alle båtputene må trekkes om. Betal kr. 2500". etc. etc. etc.
Ellers var vi på festival. Dette var en religiøs festival og kirken var pyntet med lys og blomster i alle regnbuens farger. Orkesteret var på plass, og det ble servert mat og drikke fra boder rundt omkring. Gøy å oppleve lokale tradisjoner i en liten bygd.
Det er ingen badestrender på Madeira. Nærmest Funchal finnes et sted som heter Lido hvor man kan stupe i havet eller bade i et saltvannsbasseng. Ved høyvann fosset vannet fra havet over kanten og inn i bassenget til stor fryd for alle de badende. Når vi ikke dro på Lido tok vi bare gummibåten utenfor moloen og badet der.
Her er det fødselsdagsfeiring under dekk i Vilde den 30. september. Vi hadde Mette og Joar på besøk og et irsk ektepar, Kay og Fergus, som vi ble kjent med takket være Fergus` spilling på "box`en" (Box`en er det jeg ville kalle et trekkspill, men som i henhold til Fergus er en "box".) Musikken lokket oss fram i bauen, nærmere deres båt, og i en pause inviterte vi dem over på et glass vin – og så var det gjort! Et herlig par vi garantert vil besøke igjen i Irland ved en senere anledning.
Arnie hadde marinert tunfisk i hvitvin og sitron etter oppskrift fra nabobåten hvor seilmakeren fra Sveits og hans kone fra Brazil og deres to barn på 7 og 11 år var fastboende på andre året. Tunfisken ble grillet i cockpitten, og sammen med bakepoteter, rømmedressing med hvitløk, hvitløksmør, grønnsaker og salat ble det et riktig festmåltid. Gaver fikk vi også. Vi hadde nettopp funnet ut at vår ene fender var forsvunnet så vi fikk en ny fender og en flaske madeira i gave av Mette og Ottar. Av Kay og Fergus fikk vi konfekt og vin sammen med et nydelig kort som Fergus som er arkitekt hadde tegnet med Vilde og det norske flagget på.
Det ble en lang og hyggelig aften, så det var godt vi hadde en dags pause før vi alle ble invitert ombord til Kay og Fergus for å markere Arnie sin fødselsdag. De hadde laget istand crepes med nydelig sweet & sour fyll og deilig Irish til dessert.
Lene hadde valgt sin fødselsdagsfeiring slik:
Sjokoladekake til frokost, full dag i Lido badepark og hamburgere på restaurant til middag.
Med flotte bokgaver fra Ole og Lissen og mange hyggelige hilsner fra alle der hjemme ble det flotte fødselsdager på alle mann.
Tiden på Madeira gikk veldig fort. En del tid med til å fikse diverse småting. Nødvendige deler til reparasjon av vindroret "Tor" og kjøleboksen kom raskt og greit og uten noen kostnad for oss. Servicen fungerer helt utmerket. Ellers ble den ene påhengsmotoren overhalt, vantene smurt, kjettingkassen demontert og tettet for lekkasje, etc. etc. etc. Det er alltid noe å pusle med, og det er jo slik vi ønsker at det skal være også. Arnie ville raskt gå på veggen om han ikke hadde noe å henge fingrene sine i.
Mark fløy inn fra California den 5. oktober. En kjær venn fra San Diego siden 1977. Det var syv år siden sist, men føltes mer som syv måneder. Han er nettopp ferdig med et opphold i nord-Korea, og har en liten ferie før han skal videre på nytt oppdrag i Bogata i Columbia. Han er fascinert av seilbåter, men har aldri seilt på havet før og er veldig spent på overfarten. Vi hadde noen flotte dager på Madeira sammen før vi kastet loss. Vi hadde planer om å gå ut til Porto Santo som er en liten sandøy et døgns seilas fra Madeira, men da vi kom ut av havna forstod vi snart at det ville bli en slitsom tur med mye sjø og vind av kuling styrke midt imot. Planen ble revurdert og vi falt av og sto mot Graciosa like nord for Lanzarote. Med ett rev i storseilet og uten klyver feide vi avgårde i 6 til 7 knops fart i en flott slør. På havet kan alt skje, og da vinden plutselig gjorde noen krumsping ved noen øyer like syd for Madeira fikk vi en ufrivillig jibb. (Mest for å sprite opp Mark`s opplevelse av stormen på havet som han skal berette om når han kommer hjem igjen.) Vinden stabiliserte seg raskt igjen og vi hadde en flott seilas natten igjennom. Stor sjø aktenfra har en tendens til å påvirke magen hos enkelte ombord, og skipperen var den eneste som holdt den første middagen innabords. Vi hadde en vakker solnedgang, en stjerneklar natt og en like fin soloppgang før vinden sakte men sikkert løyet utover dagen. Så var det bading og lunsjspising før vi sløret videre sørover for fulle segl. Det fortsatte å løye helt til vi måtte la jerngenoan overta jobben ved 20-tiden. Arnie tente ankerlanternen og leste seg fram til midnatt før han purret meg. Da hadde jeg sovet i 6 timer og tok vakten fram til 06.30 underholdt av Ragnar Kvams bok "Havet har meg nå". En fin og underholdene bok!.