Ved utløpet gikk vi iland på en vakker strand hvor sandens konsistens var omtrent som gips eller hvetemel. Kornenes størrelse varierer ganske betraktelig fra sted til sted i Caribbean. Stranden på øyene utenfor Venezuelakysten er også bare korall-sand, men likevel langt grovere en den vi fant her.

Tilbake i båten var det brødbaking og pizzabaking, og nok en deilig kveld i cockpit.

Før vi la oss ble vekkerklokken stilt på 05.30. Vi måtte lette anker tidlig for å komme over de grunneste bankene ved innløpet til Nassau på høyvann.

Arnie og Arve stod opp da klokken ringte, mens vi andre sov godt en stund til. Det var nesten vindstille denne morgenen, så vi gikk for motor hele veien. Underveis så Arnie plutselig at motoren ikke ladet! Han byttet relé, men det hjalp ikke. Ergo måtte det være dynamoen som var gåen. Vi var på vei inn i havnen ved 13-tiden, og da vi kontaktet harbour-master, som man skal ved innseilingen, kom en norsk kvinnestemme på VHF`n. Dette var Elisabeth fra ”FRUITCAKES”. 

Elisabeth og Kristian hadde besøk av Elisabeth sin mor og bror med kjæreste. Andreas tok jolla over og inviterte de over på en ankerdram, og så var den dagen gått. Deretter gikk vi ut å spiste middag sammen på en god amerikansk biffrestaurant. Det ble et virkelig hyggelig treff. Elisabeth og Kristian har kjøpt seg en båt her nede og seiler Bahamas-øyene i en seks måneders periode. ”FRUITCAKES” hadde fått bryggeplass på Nassau Yacht Haven, og da det ikke var plass til oss der lå vi for anker innerst i pollen, men benyttes deres båt som feste for jolla vår når vi var i land. Veldig praktisk og veldig billig!. Kaiplassen kostet nemlig 400 dollar pr. døgn.  

Mandagen tok Arve og jeg en taxi til flyplassen for å booke om Arves billett, samt å få refundert den ekstrabilletten jeg måtte kjøpe da jeg ikke hadde tilstrekkelige papirer som viste at jeg skulle mønstre på Vilde. Arnie skulle få skiftet dynamo i mellomtiden.

Vi hadde en lang fin sightseeingtur ut til flyplassen, og sjåføren ventet mens vi fikk ordnet alt vi skulle. Arve hadde billett ut fra Freeport, Grand Bahama Island neste dag, men det kunne vi umulig rekke, så han fikk booket den om slik at han i stedet fløy herfra. Det gikk fantastisk greit. På tilbaketuren benyttet vi sjansen til å handle litt øl og vin, nå som vi likevel hadde sjåfør. Imens hadde Arnie fått tak i dynamo, men hadde ikke rukket å montere den ennå.

Vi bestemte at Arve, Lene, Andreas og jeg skulle spasere over til et gigantisk hotel som heter Atlantis for å bade, så ville Arnie komme etter så snart han var klar.

Dette var et hotell i typisk Michal Jacson stil. De hadde blant annet en Michal Jacson suitte som man kunne leie for 3000 US dollar pr. natt, dvs ca. 25.000 kroner. Det var veldig artig laget med store bassenger hvor hai og andre fisker svømte rundt. Det var ganger under jorden, hvor du kunne se bassengene under vann, og det var vannsklier som tok deg i glassrør gjennom bassengene, slik at du kunne seile gjennom på baderinger å se hai på alle kanter!

Det ble en artig opplevelse, men Arnie dukket aldri opp. Den dynamoen han hadde fått ville ikke virke og innen vi kom tilbake hadde han fått byttet den i en annen som han skulle montere neste morgen!

Kveldens middag ble inntatt på ”THE POPP DECK”, yachtklubbens restaurant som var smekkfull av gjester hver kveld. Arve og jeg spiste grouper, Lene spiste svinekoteletter, Andreas spiste lasagne og Arnie spiste cracked conc. Nydelig – alt sammen. Arv plukket ut noen gode hvitviner og spanderte hele gildet! Det var en veldig koselig avskjedsmiddag.

Etter frokost tirsdag morgen dro Arnie inn for å avtale når mekanikeren skulle komme å koble til den nye dynamoen, mens jeg fikk låne internett-tilgang på Elisabeth og Kristian sin PC og Arve pakket baggen sin. Så var det enda et par runder sjakk, noen kaffekopper og en avskjedspils før avskjedsklemmer ble utdelt. Det har vært kjempekoselig å ha Arve ombord, og en mer velvillig sjakkspiller skulle vi lett lenge etter! 

Arnie kjørte Arve inn til brygga, og dro videre for å hente mekanikeren. En superkoselig kar kom ombord og fikk alt til å virke som det skulle i løpet av en halvtimes tid. HERLIG!

Nå var batteriene nesten tomme, så vi startet motoren og rømte på land. Vi to bussen til sentrum og gikk gatelangs en times tid før vi fant en PC-café med internet tilgang. Her ble det både lunsj og lesing av nye mail. Først klokken 18.00 tok vi bussen tilbake til båten. Da var vi en kort tur ombord og skrudde av motoren før vi gikk iland og inntok middagen hos Burger King. Lene og Andreas var storfornøyd! ... og det var godt.

Onsdag morgen ringte Arnie over til East Bay Marina og fikk plass der for en natt. Vi skulle dusje, handle og fylle både diesel og vann før avgang til Grand Bahama Island neste dag.

Lene og jeg tok handlerunden, mens Andreas og Arnie fikk fylt 200 liter drikkevann på den store tanken. Mange kom innom å ville slå av en prat, og en av dem var en engelskmann som nå var bosatt i Florida. Han fortalte at han nå er pensjonist og betalt mannskap på en KJEMPEYACHT eiet av en gutt på 29 år, som har fått båten i gave av sin far. Familien er styrtrike og gutten har aldri arbeidet en dag i sitt liv, og har ikke tenkt til å gjøre det heller. Han cruiser Bahamas om vinteren og kjører racingbiler om sommeren som reklame for det spritfirmaet som familien eier.  Ellers tok han med Andreas og meg bort til en PC-café i nærheten, og da han og Andreas gikk tilbake til båten før meg fortalte han Andreas at han en gang solgte en båt her i Nassau til en kar fra sør-Afrika. Mannen som kjøpte båten fikk et enda bedre tilbud fra noen lokale karer fra Nassau og bestemte å selge båten videre. Når kontrakten var skrevet og pengene betalt, tok kjøperne å drepte sør-Afrikaneren og sank han her i elva. Da hadde de både båten, kontrakten og pengene.

Slike historier gjør inntrykk på en 11-åring, og på oss andre også for den saks skyld.

Det sies å være veldig mye kriminalitet her i Nassau. I butikkene ble for eksempel ALT fjernet i alle juvel og klokkeforretninger ved stengetid. Ikke bare det i vinduene, men alt i hele forretningen! Og bussene slutter å kjøre klokken 19.00 om kvelden. Men vi opplevde heldigvis ingenting av den slags.

Torsdagen var det stor frokost med egg og bacon, for nå skulle vi ut på nattseilas. Så ble båten gjort sjøklar, og jeg var en siste snartur bortom internet-caféen med Lene og Andreas. Deretter tok vi nok en tur over haugen til SUPER´N og kjøpte nye lunsj-salater og rundstykker.

Nassau City og Paradise Island

Vi kastet ikke loss før klokken 12.00, for igjen var vi avhengig av høyvann for å kunne gå inn til kai på Lacaya Port på Grand Bahama Island.

Været var nydelig og vinden var gunstig. Etter noen timer hadde vi en periode med noe rotete sjø, men det ga seg heldigvis igjen. Jeg leste Harry Potter for Lene og Andreas og meg selv på overfarten. En kjempeartig bok som vi fikk i gave fra Siri, Kjetil og Kristoffer til jul. Lene hadde lest den et par ganger allerede, men høytlesning er alltid like populært. Ikke for Arnie da. Han flyktet til baugen med sin egen bok. Middagen var ganske enkelt pølser m/brød, og solnedgangstimen på fordekket var barnefri sone. Natten delte Arnie og jeg i to som vanlig. Han tok vakten fram til fire og jeg tok resten. (Han hadde nok sneket seg til en hvil på fordekket ettersom han holdt så lenge.)

Klokken 12.00 neste formiddag var vi framme ved innseilingsmerket, men måtte legge bi en havannen times tid for å vente på tidevannet. Vi benyttet tiden til å bade, for vi visste at dette trolig var det siste badet her i Caribbean, og trolig det siste før vi kommer hjem.

Så tok vi ned seilene og gikk inn mot kanalen. Ekkoloddet viste 1,90 på det laveste.

Innerst inne i kanalen fant vi Lacaya Port. Vi kontaktet havnekontoret over VHFen og ble anvist plass. På kaia stod to blide karer klare til å ta tampene våre og ønske oss velkommen ”WELCOME TO BAHAMAS”. Det var en flott havn. Alt var ”man made”. De utgravde kanalene, de plantete palmene, hotellene, restaurantene og hotellene. Alt var meget smakfullt gjort. Pene fargekombinasjoner og huene var holdt i en lav tiltalende stil. Båtene var for det meste STORE yachter, men også en og annen seilbåt og moen mindre yachter. Det tar bare ca. 6 timer å kjøre over fra Fort Lautherdale i Florida, og det er derfra de fleste kommer.

Da vi ruslet rundt for å se oss omkring viste det seg at det var St. Patrics day, og at det skulle være stor tilstelning om kvelden. Det var fin musikk og damer som blåste ild og limbodansere i alle aldere. En av de unge limbodanserne klarte å komme under en stokk som stod balansert på to ølflasker på rulleskøyter!  Det er ufattelig at det er mulig, men det er det altså.

Jeg skrev noen mail på PCen mens Arnie laget deilig omelett til frokost. Etterpå utbedret Andreas og Arnie en mindre råteskade i masten, mens Lene og jeg fikk orden under dekk. Klokken 11.30 kom regnet. Da var gutta akkurat ferdige med limejobben. De dekket til med en plastsekk og kom under dekk. Vi tok en kaffe og håpet regnet ville gi seg, men da det ikke ble noen bedring fant vi fram paraplyen og gikk for å odne med inn- og utsjekking. En trivelig ”bahamien” ringte og gjorde avtale for oss. Det sprutregnet og himmelen var mørk grå overalt. Jeg spurte om slikt regnvær pleier å gå fort forbi – og med et stort smil svarte han: ”Her på Bahamas har vi bare solskinn!, men det finnes to typer. Denne typen og den andre typen”. Brede smil, godt humør og god tid er varemerket deres. ”Slow down, you`re in Bahamas now!” Det de ikke rekker i dag rekker de sikkert en annen dag.

Vi holdt oss under dekk til det værste regnværet tok en pause. Da kjøpte vi en time på PCen på havnekontoret, og fikk sendt og mottatt alt vi skulle. Dessverre fikk jeg ikke den automatiske oppkoblingen til å virke. Det er visst alltid noe tull med det Globetrotter abonnementet. Jeg skal kontakte Telenor når vi kommer til USA.

Lørdagens middagen ble inntatt på en rimelig og god restaurant. Vi måtte ha en runde til med frityrstekte grouper-fingers og pommes frites før vi forlot Bahamas. Mens vi satt der begynte det å regne igjen. Det sprutregnet så ille at selv om vi satt under tak med nedtrukne plastforheng ble både vi og bordet våte. Vi fant et ledig bord lenger inne, og hadde et fortreffelig måltid. Regnet ville ikke gi seg, så vi bestilte dessert og kaffe for å drøye oppholdet i det lengste. Vi følte ingen trang til å forlate restauranten, og resultatet ble at det ble både dessert og kaffe for å drøye tiden i det lengste. Denne natten var det et gedigent møkkavær, og vi var veldig glade for å ligge i en rolig og trygg havn. Neste dag traff vi en båt som hadde lagt ut for å seile til Nassau, men slitne og våte hadde de klart å karre seg tilbake i løpet av natten. Huff og huff.

Søndag morgen spaserte Arnie og jeg en tyve minutter til butikken. Været var igjen vakkert og det var deilig med en spasertur. Vi fylte sekkene våre med godsaker og returnerte til båten. Etter frokost gikk vi i samlet tropp til internett-stasjonen igjen. Nå fikk vi lagt ut hjemmesidene som Stein og Otto har skrevet til diskett, og lest alle de seneste hilsningene i ”gjesteboken”. Det er veldig gøy å se hvor mange som tar seg tid til å følge med oss på reisen – og vi setter stor pris på alle de hyggelige tilbakemeldingene og hilsningene.

Lene og Andreas kjøpte en ekstra time for å få unnagjort sine ting.

Det ble en grå ettermiddag, men Lene og Andreas koste seg med å bade i bassenget og boblebadet på det tilhørende hotellet. Der traff de hyggelige mennesker som var veldig interessert i å høre om turen vår. Da jeg kom bort for å bade og dusje noe senere var de kjent med dem alle.  Om kvelden var det mexe-mat med burritos og mye godt tilbehør, og så var det amerikaner til Arnie var klar for køya. Han krøp til køys mens vi andre gikk bort for å sjekke kveldens underholdning og veksle eller bruke opp de siste bahamas-dollarene.

Mandag 20. mars ringte vekkerklokken kl. 07.00. Etter en rask frokost i cockpitten ble skuta gjort sjøklar og kl. 08.00 var vi underveis. De som var oppe vinket farvel. Vi gikk ut på max høyvann og koste oss med 3m vann under kjølen.

Været var nydelig og vinden perfekt! Iført badebukse og bikini heiste alle kluter og suste avgårde i 6 mils fart. Dagens høytlesning var ”Den hemmelighetsfulle øya”. Boken handler om fem personer og en hund som rømte fra sørstatene under borgerkrigen, og det passer jo bra nå som vi snart kommer til sørstatene.

Utpå kvelden kom vi inn i golfstrømmen. Vanntemperaturen steg sakte men sikkert opp til 25,5 grader og strømmen gav oss et par knop ekstra. Vinden hadde løyet en del, men vi var likevel stadig oppe i 6 og 7 knop.

Solnedgangen på fordekket var nydelig som alltid, og natten var varm og fin. Arnie tok vakten fra 20.00 til 02.00 og jeg tok resten. Det var fullmåne, og jeg koste meg med ”Død joker” av Anne Holt. En bok som Arve hadde kjøpt og latt bli igjen. Ved tretiden kom det en kraftig byge, og jeg måtte purre Arnie for å få hjelp til å ta ned spribommen og toppseilet. Vi unngikk regnet, og snart kunne jeg fordype meg i boka igjen. Det er utrolig flott å kunne sitte ute i sommernatten å lese time etter time. For hver gang jeg blar om kontrollerer jeg utsikten – og kommer det et annet fartøy innen rekkevidde så kontrollerer jeg posisjon, fart og avstand på radaren.   Lene og Andreas ble purret til morgenvakten, og jeg krøp tilbake til køys.

Ved 09.00 tiden var Arnie oppe. Da hadde vinden løyet såpass at det var bare å starte motoren. Været var flott, vanntemperaturen var nå 25,8 grader og det var fortsatt god temperatur i luften. Vi kjørte motor helt til kl. 15.00. Da hadde vinden tatt seg noe opp igjen og med spridde fokker lenset vi videre i 4 knop.

Utover kvelden kom vi ut av Golfstrømmen og vanntemperaturen og lufttemperaturen sank jevnt og trutt. Barne og jeg krøp til køys kl. 20.00. Vi klarte ikke å holde kursen, men seilasen var god. Arnie revet storseilet og hadde en fin seilas med fokk og klyver. Jeg kom opp og overtok kl. 23.30. Arnie krøp til køys og jeg tok meg en god kopp te og fant fram ”Død joker”. Månen var på plass og natten var vakker. Det var blitt betraktelig kaldere, og jeg måtte finne fram joggedressen. Etter en times tid døde vinden, og noen mørke skyer i baugen fortalte at det trolig var en vindkantring på gang. Jeg startet motoren og kjørte en halv times tid, og da det så begynte å blåse igjen var det ikke lenger slør, men en skarp kryss. Jeg stod så høyt jeg kunne, men var likevel stadig mellom 10 og 30 grader av kurs.

Klokken 03.30 hadde vi vaktskifte igjen, og jeg krøp tilbake til køys og sov til 07.00. Da vikke Arnie tilbake i køya igjen. Barna og jeg spiste frokost, og jeg leste videre i boka vår.

Vanntemperaturen sank og sank. Vi klarte fortsatt ikke å stå høyt nok, og kl. 12.30 startet Arnie motoren med et lite håp om at vi kunne nå fram før det ble mørkt. Det var en vakker, skyfri dag og ergelig å måtte kjøre motor når vi hadde en så  fin seilas i 5,5 knop, men alternativt ville vi kanskje ikke være inne før midnatt, og trolig ville vi da måtte stampe med vind og sjø midt imot de siste timene.

Kl. 17.00 var vanntemperaturen sunket til 17,9 grader og det var en krisp, klar vårdag. Nå var sommeren definitivt forbi, og vi måtte hente opp vindjakker. Som vanlig hadde vi fiskesnøret ute, og på vei mot leden så fikk vi plutselig napp! En flott tunfisk var klar til å bli kvelden middagsmat.

Leden inn hadde røde og grønne merker med nummer på. Det blir en artig aktivitet for Lene og Andreas og kontrollere at nummer og kart stemmer overens. Leden inn tok oss nesten 4 timer, og da var det mørkt for lengst. Da leden ikke hadde flere bøyer skulle vi finne veien inn til ”Tiger Marina”. Vi forsøkte oss varsomt innover mot bryggene, men slet med å finne leden. Guiden vår fortalte at vi skulle holde til styrbord, men der var det ganske enkelt ikke nok vann. Etter tre forsøk var vi nesten klare for å kaste anker og vente til neste dag, men det fjerde og siste forsøket på babord side førte oss greit frem til flytebrygga. Vi la oss utenpå en eldre seilbåt og fyrte opp grillen. Nå var vi i Intra Coastal Waterway, nærmere bestemt Fernandino Beach, Florida. Her skulle vi ha båten på land i tre dager, og gledet oss til en real arbeidsøkt!

 Tilbake til hovedsiden