8. Reisebrev:  Bequia – Isla la Tortuga

Nyttår 1999:

Graham og Jonie på ”KARMA” kom over og spiste nyttårslunsjen ombord på Vilde, men først dykket Graham ned å hjalp ankeret vårt på plass. Etter den siste orkanen var all sanden vasket bort slik at det var veldig vanskelig å få ankerfeste her på Bequia.  (Senere har vi fått vite at det alltid har vært dårlig ankerbunn her.)  Det blåser stadig rundt 20 til 25 knop om natten, og med dårlig ankerfeste blir det lite med søvn. Vi hadde to ankere ute, men dregget likevel. Mange andre hadde det samme problemet. Verst var det for ”AURORA” som mistet festet mens motoren var i ustand. Heldigvis drev de nedover forbi en annen norsk båt som heter ”BREEZE”, og fikk rodd over et tau og hengt seg på deres anker.

Det var flere ting som gjorde Bequia lite sjarmerende. For eksempel så priset gutta på torget varene sine som om vi var millionærer alle mann. Tomater kunne man få kjøpt til den nette sum av kr. 90,- pr. kilo, og det var helt umulig å prute på prisen.  Det er tydeligvis nok av rike charterturister som betaler hva de forlanger.

Og vi som trodde at her hvor alt vokser og gror hele året skulle vi leve billig på frukt og grønnsaker. Så feil kan man ta. Bequia var også en stor havn med masse båter, og slett ikke den idylliske perlen vi hadde forestilt oss.

Selveste nyttårsaften ble feiret sammen med mange hyggelige seilvenner på en flott restaurant, men høydepunktet var nok likevel telefonen hjem til våre venner i Norge. Det er klart at selveste 2000-inngangen skulle vært feiret med dem, men men ......... 01.01.2000 ble det i alle fall. 

Etter frokost første nyttårsdag lettet vi anker og hadde en flott seilas ned til Tobago Keys.

Her skulle vi bade, snorkle og være sosiale med venner vi knapt hadde hatt tid til å prate med etter at vi kom over til denne siden av Atlanteren i noen dager før vi skulle sette kursen mot øyene utenfor Venezuela.

     

Det blåste mellom 15 og 25 knop hele tiden. Iblant var vindkulene oppe i over 30 knop. Utenfor revene var bølgene ca. 8-10 fot høye, men innenfor var det klukkefritt. Det er fascinerende å kunne ligge slik ytterst i havgapet. Dette er faktisk en av de få havnene som virkelig er frie for dønninger. Og så er det veldig godt ankerfeste her. Været var ganske varierende disse dagene. Den ene dagen var riktig ufyselig med regn og vindkuler hele dagen, men ellers var det bare en regnbyge nå å da. Det ble en del snakk om været og det var ikke fritt for at det ikke var akkurat dette vi hadde forventet oss. En kar jeg senere spurte på Union Island kunne fortelle at så dårlig vær hadde det ikke vært på denne årstiden så lenge han hadde levd. Men med 27 grader i vannet og fin varme i luften så hadde vi det absolutt bra likevel. ”AURORA” med Mette, Ottar, Simen, Tirill og Ola ankom dagen etter oss, og barna fikk noen flotte dager sammen. På formiddagen var det skole, men så var det bading, og spill til sengetid. Om kveldene hadde vi enten besøk i vår cockpit eller vi var på besøk hos andre, mens den yngre garde var under dekk i Vilde og spilte spill.

”KARMA”, ”CONCORDIA”, ”SIGLAR”, ”INGRID”, ”EVELYN” og ”LADY JANE” kom også etterhvert. Det nærmet seg nå slutten på vårt opphold på Grenadinene, så det var veldig hyggelig å få vært sammen med noen av disse før vi skulle ta farvel og gå mot Venezuelakysten. 

Fredag 7. januar gikk vi til Clifton Bay på Union Island sammen med ”KARMA”. Dette var en vakker, rolig og vennlig øy. Om kvelden spiste vi middag på en lokal restaurant med god og rimelig mat, og neste dag spaserte vi øya rundt. Det var en sjarmerende øy med blide og vennlige mennesker.

      
        Veggtavle utenfor lege- og sosial- kontoret.

Om kvelden hadde vi avskjedsmiddag med BBQ-chicken og ris ombord på Vilde. 

Søndag 09 januar var det frokost og brødbaking, før vi drakk avskjedskaffen med Graham og Jonie og lettet anker. Vi fikk en flott ett døgns seilas sydvest over med spridde fokker og to knops medstrøm. Noe rulling hadde vi dog, men ikke nok til å klage over. Arnie og jeg delte natten i to, og jeg hadde som vanlig siste økt.

Været var vakkert, og klokken 06.00 ble snøret hevet ut med en flyvefisk som agn, og i løpet av to minutter hadde vi en stor, fin tunfisk på kroken. Så ble skipperen purret for å ta seg av avliving og rensing! Da vi nærmet oss målet kalte vi opp våre venner ombord på MAZY, som hadde seilt ut fra Grenada, og fikk vite at de lå en time foran oss i løypa. MAZY er en Asker-båt med Mia og Jofrik Vogt-Svendsen ombord. Det var de vi hadde vært sammen med i redningsaksjonen, og nå skulle vi holde sammen langs Venezuela-kysten i et par uker før de måtte skynde på for å nå BLUE WATER RACE på Stillehavsetappen. De var herved invitert på tunfisk-middag ombord på Vilde!

Los Testigos var kjempefint. Her var det ingen charterbåter, ingen barer på stranden, ingen hoteller, ingen båtselgere og   ingen cruisebåter.  Her lå vi klukkefritt og longside hverandre med akterfortøyning i et tre på land. Helt vindstille var det også bakom denne høye øya. Endelig var vi kommet til den delen av det Vest-Indiske hav som vi hadde drømt om.

Samme ettermiddag tok vi jollene inn til en sandbanke som gikk over fra den ene til den andre siden av øya.  På nordsiden av øya  fant vi en fantastisk sandstrand med herlige bølger. Vi lekte og boltret oss til vi var gode og slitne. Tilbake i båten grillet vi tunfisken som hadde ligget å godgjort seg i hvitvinsmarinade hele dagen. Det ble et virkelig festmåltid.

MAZY hadde tatt ombord en svenske ved navn Inge Persson for overfarten til Panama. Han var en virkelig super kar som kunne mer om Norge enn en gjennomsnittlig Ola-Dunk, og som alltid hadde en liten trudelutt på lur for en passende anledning. Inge seilte i fjor med  egen båt tur-retur  Tromsø og kunne ikke fullrose Norge, på tross av 3 mnd med regn.

Tirsdagen skulle øyas topp bestiges. Vi tok jollene inn til stranden hvor øyas beboere holdt til. Husene deres er enkle, men så kreves det heller ingen isolasjon på disse kanter. Barna lekte med selvbygde båter i sanden som var laget av hamrede blikkbokser og tre, og hanefar, hønene og hundene ruslet rundt omkring. Kokkosnøttene hang i trærne og en liten åker kunne gro de nødvendige rotfrukter. Vannet samles i sisterner, og fisk står på menyen alle dager. Det er en tankevekker til det forbrukersamfunn vi normalt lever i.

Om ettermiddagen skulle Andreas få lov til å seile jolla til Jofrick og Mia. Den hadde aldri vært rigget med seil før, så spenningen var stor. Det var god vind og Andreas var veldig ivrig. Starten gikk bra. Så plutselig bikket seilet forover og en kulling var nær. Arnie dro ut med vår jolle og holdt seg i nærheten en stund, men så måtte han returnere for å fylle mer bensin. Da var det at Andreas kullet. Han var nå langt fra oss, og nesten over ved naboøya. Her var det imidlertid noen lokale fiskere som reagerte raskt. En båt full av unge jenter og en gutt kom raskt til. Etterer å ha rettet opp båten hoppet en av jentene ombord til Andreas og så tauet de ham tilbake til Vilde.  Der hadde de nok ønsket å selge oss noen fisk, samt å få litt for å ha ”reddet” gutten, men vi hadde hverken Dollar eller Bolivares, så det fikk holde med mange ”grasias” og noen røykpakker. Det byr oss imot å pushe røyk på dem, men det var nå det vi var blitt anbefalt å ta med som byttemiddel.

Middag denne dagen var HUMMER. En båt med fiskere som lå ankret et lite stykke fra oss ville selge oss hummer, og vi var ikke vanskelige å be. Nykokt hummer, nybakte rundstykker, sitron, majones og hvitvin ... og så var det fest igjen!

Onsdagen satte vi seil like etter frokost og gikk mot Margarita. En flott seilas og en nydelig solnedgang.

Vi hadde kontaktet innsjekkingsbyrået VEMASCA og  fått beskjed om å vente med innsjekking til neste morgen, så når ankeret var kastet, og vi var fornøyd med festet, dro vi på land for å spise middag på restaurant. Vi la jollene ved bryggen på yachtklubben og spaserte opp på hovedveien hvor en taxi kom kjørende med en gang. Han ville kjøre oss i to runder, og var ikke i tvil om hvor han ville ta oss når vi sa at vi skulle ut å spise. Han valgte en superkoselig restaurant som het COCODY.   Det var en stor og lekker restaurant, men den hadde bare tak og tre vegger. Restauranten lå på stranden, og ut mot havet var det helt åpent. Der stod det noen vakkert opplyste palmer, og havet klukket så vakkert mot stranden. Arnie hadde lengtet etter en ordentlig biff, og vi bestilte alle sammen enten indrefilèt eller sirloin steak. Maten var himmelsk og betjeningen var meget behagelig. Vi kunne ikke fått en hyggeligere start på vårt opphold her på Margarita.

Torsdag var det innsjekking og handling som stod på programmet. VEMASCA fikk pass og båtpapirer og tok seg av det hele. De sjekket oss inn og ut for den nette sum av 50 US dollar, og ettersom vårt opphold på de Venezulianske øyer skulle være såpass kortvarig ville vi ikke måtte forta noen flere inn- eller utsjekkinger her.  Da vi kun skulle være på øyene var det heller ikke nødvendig med visum til Venezuela.

Handlingen ble foretatt i en kjempestor og fin matforretning. Vi fylte handlekurv etter handlekurv for å fylle opp igjen alt vi hadde forbrukt siden vi forlot Kanariøyene. Etter noen timer i forretningen stilte butikken med varebil som kunne frakte alle varene til yachtklubben gratis for oss, og mens Arnie og Jofrick var hos VEMASCA og hentet papirene våre stuet vi andre varene på plass. Det hele gikk som på skinner og det var deilig å ha en fullastet skute igjen. Denne kvelden ville vi vandre gatelangs, føle byen på pulsen og spise på en liten lokal restaurant. VEMASCA hadde anbefalt en slik restaurant og vi vandret avgårde, men veien inn fra yachtklubben var ikke særlig sjarmerende, og restauranten vi var anbefalt var en dårlig kopi av den vi hadde vært på kvelden før, så opplevelsen ble ikke helt slik vi hadde forestilt oss.

Fredag morgen skulle Mia, Inge, Lene og jeg en tur til byen for å ordne med e-post, telefonering, uttak til US-dollar i bank og eventuelt handle litt. Internet-kafèen ble en nedtur da ingenting virket som det skulle. Den automatiske oppkoblingen fungerte ikke, og selv om jeg kom inn på oversiktssiden i postkassen vår, fikk jeg ikke åpnet posten, og heller ikke sendt ut noen meldinger. Det er lite som frustrerer meg slik som datatjenester som ikke virker. Tiden fyker av sted, og takstameteret likeså. Etter en time gav jeg opp og gjorde opp for meg. Så forsøkte Inge en times tid mens vi andre gikk for å ringe og å handle i stedet. Inge hadde ikke større hell med seg enn jeg hadde. Jeg tok en lyn-telefon hjem til kontoret til den nette sum av 25 kr. pr. minutt, men vi ble enige om å utsette skravlingen til jeg kommer hjem i februar. Vi tok en deilig kopp kaffe på en fortausrestaurant og kjøpte noen smykker av en gateselger før vi startet på bank-prosjektet. Vi ble sendt fra bank til bank med løfte om at den neste banken ville la oss ta ut amerikanske dollar på kredittkort, men etter å ha besøkt seks banker uten hell gav vi til slutt opp. Mia og Inge fikk kjøpt seg noen klær. De måtte imidlertid finne seg i å bli belastet med 10 % ekstra fordi de benyttet kort ved kjøpene. Begrunnelsen var at kortselskapene belaster butikkene mer her enn de gjør i europa. Butikkene i hovedgaten hadde flotte varer, men prisene var overraskende høye tatt i betraktning at Margarita er en skattefri øy, men den er jo også et ferieparadis for de rike på fastlandet.

Vel, vi hadde fått oppleve byen og tok en taxi tilbake til båtene. Jofrick, Arnie og Andreas hadde fått kjøpt diesel til vel 1 kr. pr. liter og fylt vann. Begge deler blir fraktet ut til båtene. Etter en rask lunsj var vi underveis til Isla Coche for motor.

Etter en spennede innseiling hvor ekkoloddet viste mellom 1,90 og 2,40 de siste ti minuttene lå vi for anker i en stille, vakker polle like før solnedgang. Noen fiskere passerte i de vakre fiskebåtene sine og hilste så vennlig på oss.  Isla Coche har 4500 innbyggere, men vi hadde dessverre ikke tid til å gå iland og se oss om her.   Etter et bad og en liten ankerdram ombord på Mazy spiste vi middag hver for oss og tok en tidlig kveld. Neste morgen skulle vi nemlig tidlig opp og oppleve mangroveskogene på Margarita.

Vi var oppe før klokken syv, og etter morgenbad og frokost var vi underveis klokken 08.00. Lene skulle få være mannskap ombord på Mazy idag og gledet seg til diskoteket der ombord og miljøforandringen. Vi gikk for motor de tre timene inn til Boca del Rio. Ankrene var knapt nok i bunn før en speedbåt kom og lurte på om vi skulle ha tur inn i mangroveskogen. Vi bestilte tur til klokken 12.00, slik at i kunne rekke et bad og en rask tur inn til det lille tettstedet først. Klokken 12 kom det to båter og hentet oss.

           

Båtene hadde store påhengsmotorer og kunne kjøpe kjempefort. Det bruste i blodet til både store og små når vi  suste innover kanalene. Nå ville de først kjøre oss gjennom kanalen til nordsiden av øya slik at vi kunne bade og spise lunsj der,  så ba vi om å bli hentet klokken 15.00 for så å se mangrovekanalene  i ro og mak på tilbaketuren.

På nordsiden var det en syvogtyve kilometer lang badestrand og et par lokale strandrestauranter. Her var det kun lokale turister og veldig ”ekte”. Vi badet og spiste red snapper med reker, blekksprut og ris til lunsj.

På tilbaketuren kjørte vi gjennom flotte, trange mangrovekanaler. Her var papegøyer, pelikaner og mange andre fugler. I sjøen var det spiselige skjell, sjøstjerner og fisk.

Tilbake i båten laget jeg BBQ-kylling til alle mann. Vår var dessverre blitt dårlig og måtte kastes, men heldigvis var Mia`s stor nok til å rekke til alle mann.

          

Etterpå  var Mia, Inge og jeg en tur på land for å føle landsbyen på pulsen en liten time. Det var fredag kveld og alle var ute i døråpningen eller i gatene. Det var en rolig fin stemning i gaten, og alle var blide og hilste på oss. Jeg føler ikke at jeg riktig har vært et sted hvis jeg ikke har gått gatene og følt litt på stemningen.

Tilbake i båtene var det tid for å lettet anker og ta en nattseilas over til Isla la Tortuga på vei til Los Roques. 

Dette ble en masete nattseilas med mye slingring. Barna sover alltid like godt, men det er ikke tilfelle for Arnie og meg selv. Jeg la meg nedpå først, men det er vanskelig å sove når man ruller fra side til side. Utpå natten byttet vi om og Arnie kunne ligge der nede å slenge mens jeg satt oppe. På morgenkvisten lå Mazy en time foran oss og vi avtalte på VHF`n at den eneste mulige havnen måtte være Cayo Herradura, en liten øy nordvest for hovedøya, og bestemte å gå dit.

Dette var en liten perle langt ute i havgapet. Havet var så grønt og sanden så hvit som vi ikke hadde sett tidligere. Vi tok jollene på land, og etter en halvannen times spasertur var både Jofrick og jeg solbrent. Hadde trodd underlaget var sikret nå! Solkrem har vi ennå ikke hatt bruk for på reisen, men nå må vi nok vurdere å ta på solhatten litt oftere enn tidligere.

Vi hadde planlagt å fortsette videre neste morgen, men kanadieren i båten ved siden av oss kom svømmende bortom og slo av en prat. Han kunne fortelle at det var meldt om dårlig vær, og vi bestemte derfor å se situasjonen an.  Middagen var deilig spagettigryte alà Jofrick ombord på Mazy, og så tok vi en tidlig kveld. Det blåste opp utover natten. Svellen øket på og det nappet i ankeret og pep i vinden så det var umulig å få blund på øyet. Det stod ikke bedre til på Mazy heller. Iblandt dunket vi ned på bunn også! Det var helt forferdelig. Så ropte Jofrick at jolla hadde slitt seg, og lurte på om Arnie kunne komme over med jolla vår for å forsøke å få tak i den. Uff, dette likte jeg ikke. Han tok på seg vest og dro av gårde. Brenningene der ute var livsfarlige, og jeg håpet de ville gi opp før de kom for langt ut. Det gjorde de heldigvis også. Så krøp vi i køya og ble liggende å høre på været igjen.

Etter to netter uten søvn var det ikke særlig mye piff i oss. Vi var trøtte, slitne og menneskesky! Det blåste fortsatt kraftig og skumsprøyten stod rundt oss på alle kanter. I bukta hvor vi lå var det slett ikke så verst, men utpå skulle vi ikke! Fiskebåtene som var kommet inn for å søke ly for været ble også liggende i dag.  Vi lå på sofaen og slumret og det meste av dagen. Andreas lekte med sin nye kanadiske venn Dillon. De var på land og badet og hadde det kjempegøy. På ettermiddagen var Arnie og jeg en spasertur på land og så på bølgene som slo inn over revene, før vi spiste pizza og tok en veldig tidlig kveld.

Tirsdag 18 januar hadde været roet seg. Vi hadde hatt en vidunderlig nattesøvn og så lyst på tilværelsen igjen. Sola skinte, og selv om det fortsatt var en del vind la sjøen seg mer og mer utover dagen. Klokken 12.00 kom Jofrick og Mia svømmende over, og vi bestemte oss for å seile videre samme ettermiddag. Mia og jeg hadde begge brødbaking på gang, og etter er times tid måtte de svømme tilbake og passe brødbaksten. Da kom det kanadiske paret Carl og Synthia ombord på SESILA svømmende over. Det var et veldig hyggelig bekjentskap og det ble bestemt at de også skulle slå følge over til Los Roques. Mens vi koste oss over et glass hvitvin var Lene, Andreas, Dillon og Diane ivrig opptatt med å leke. Først var det aktiviteter på land og deretter var det forskjellige spill ombord på Vilde.

Vi tok med det jolleløse mannskapet fra Mazy inn på land for å spasere litt før vi igjen skulle ut på bøljan blå. Så var det en lynrask enkel lapskausmiddag før vi lettet anker og var underveis klokken 17.00.

Vær og vind var helt perfekt. Vi gikk ut i den vakreste solnedgang og hadde en herlig skarp slør. Det kunne ikke vært en bedre nattseilas.