Det er blitt mandag 3.april og en klar, varm og fin sommerdag i Charlston. Arnie har oppdaget at bomnokk-beslaget (en stålring ytterst på bommen som man fester bomnedhaleren i) har en sprekk i seg, og trenger ny sveisesøm Det er også på tide å fylle gass igjen. Etter frokost tok vi jolla inn til land og fikk en taxi til å kjøre oss til de rette stedene. Det utfordrende var at hverken de to kvinnene på yacht klubben eller taxisjåføren visste hvor man fikk fylt gass, eller hvor det fantes et sveiseverksted, men vi fant da ut av det etterhvert. U-haul fylte gass mens vi ventet, og sveiseverkstedet, som vi tilfeldigvis fant like i nærheten, ble drevet av tre trivelige unge menn som spilte musikk innimellom arbeidet. Lene og Andreas frydet seg over å få prøve trommesettet deres.

Når dette var unnagjort dro vi på sightseeing i den historiske delen av byen.

)

Charleston var virkelig en imponerende flott by. Områdene nede ved den gamle havnen er bevart nøyaktig slik de har vært de siste 200 år. Her finnes ingen souvenir butikker eller fast-food restauranter som ville forstyrre det vakre glansbildet, og mens det i en del andre større sørstatshus i dag er moteller, så er det bare regulær beboelse i disse husene.

Charlston ble en rik og mektig by på grunn av den flotte tilgangen til havet. Her var det nemlig mulig å komme helt inn til byen med skipene, og på 1800-tallet var Charlston en av Amerikas fem største havnebyer. De fleste slavene fra Afrika kom til Nord-Amerika via Charlston, og det var de store rismakene rundt byen som ble arbeidsplassen til mange av dem. Andre ble videresolgt til andre stater, hvor de hadde enorme bomullsplantasjer og sukkerplantasjer. Når det ikke var sesong til å jobbe på markene gjorde de annet arbeid som f.eks. å bygge hus, bygge veier, smi porter og gjerder og annet nødvendig arbeid.

Vi hadde vært innom en bensinstasjon og kjøpt en bok som også skulle engasjere Lene og Andreas i de gamle husene, og de syntes det var riktig artig å lete fram interessante detaljer.

Her er inngangspartiet på et hus hvor gasslyktholderen og bøylen til å gjøre fast hesten i begge er intakt, og klumpen i veien på bildet under var til å stå på for å komme opp i hestevognen.

Etter en stund var vi mettet på hus, og sultne på mat. Vi hadde funnet oss en koselig restaurant, men måtte vente til kl. 18.00, før den åpnet for middagsservering. Ventetiden brukte vi på en veldig trivelig kafé. To unge,  kjekke karer stod bak disken og tok et slag sjakk da vi kom, og da Lene og Andreas var spent på å se hvordan sjakkspillet gikk ville verten at de skulle ta et slag og bar spillet over til bordet vårt.

På restauranten bestilte vi alligator til forrett og typisk noen typiske sørstatsretter til hovedrett. Alligatoren var smultstekt og smakte slett ikke verst. Noe alla conc, men ikke like mør. Vel, vi måtte jo prøve.

På veien tilbake til båten var det en flaggermus som satt på bakken. Den fløy noen meter og satte seg så ned igjen. Vet ikke hvordan dette bildet blir, men vi måtte jo ha et bilde av den siden den satt der og poserte.

Tirsdagen fikk Arnie og Andreas montert bomnokkbeslaget og lakket klyverbommen, mens jeg var en rundtur på sykkel for å finne postkontoret og få handlet litt mat før vi heiste ankeret og gikk videre nordover.

Det var ikke mange steder man kunne legge seg til for natten på dette strekket, så vi la oss rett og slett i innløpet til en liten fiskerhavn som heter McClellaenville. Det viktigste er å komme unna selve kanalen, slik at man ikke blir påkjørt av de store taubåtene i løpet av natten. De dytter nemlig noen enorme lektere foran seg, iblant opptil syv lektere av gangen, så det er bare å holde seg på trygg avstand.

Morgen var klar og vakker, men bitende kald! Vi hadde ikke kjørt lange stunden før vi fikk øye på en alligator, og like etterpå så vi en gaupe som spankulerte langs elvebredden. En kaffekopp senere fikk vi attpå til øye på en flokk med vill-kalkuner som flakset rundt fra gren til gren. Det er bare helt utrolig hva man kan oppleve i løpet av noen tidlige morgentimer.

Lene og Andreas stod opp til frokost med nybakt brød, og etter frokost kom vi til et område med hundrevis av skilpadder. De lå som perler på en snor på alle stubber og stokker oppover kanalen. Ørner og ørnereder var det også flust av. På en ca. 500 meter lang strekning telte Arnie 5 ørnereder med unger i!

I går passerte vi en seilbåt med tysk flagg på hekken, men ellers har vi ikke sett en langturseiler på lange tider. Nesten ingen amerikanske seilbåter heller for den saks skyld. Vi er nok litt tidlig ute, men det passer oss helt utmerket å slippe bølgene fra store motorbåter, samt å ha ankerplassene for oss selv.

 bilde 837 (bilde mangler)

Vi kjørte timesvakter ved roret hele dagen. Utpå ettermiddagen kom vi til en liten sidekanal som var mye smalere enn leden, men dyp nok til å være en alternativ rute for oss.

Vi var ikke mange minuttene inne i denne kanalen før vi fikk øye på en stor alligator og en skilpadde som lå og solte seg side om side på samme stokken. Vi var ikke mer enn en seks til åtte meter unna, men de ble bare dovent liggende. Det lå også en gruppe skilpadder på en stokk like ved og alle dyrene var vesentlig mer avslappet her enn i den store kanalen hvor leden går. Kanalen snodde seg vakkert gjennom landskapet. Hele veien dukket det opp skilpadder og alligatorer med jevne mellomrom, og fuglene sang på hver sine melodier. Dette var virkelig flott!

Nær enden av denne avstikkeren tok det av en enda mindre kanal. Denne var alt for liten og alt for grunn for Vilde, men helt perfekt for jolla. Lene og Andreas tok denne kanalen og møtte oss ved utløpet litt lenger oppe. De hadde hatt en riktig fin tur og sett veldig mange skilpadder.

Da vi kom til Bucksport tok vi av leden og gikk et lite stykke opp i Waccawa River og kastet anker for natten. Andreas og Arnie forsøkte fiskelykken både sent og tidlig, men middagsmat ble det ikke. Derimot så de to flotte bevere da de var ute på morgenturen sin. En katamaran og en motorbåt lå også her for natten, og vi slo av en prat med dem begge. I katamaranen var det en sjøkaptein som het Stan. Han var på vei hjem etter en 6 måneders seilferie på Bahamas. Han jobber nemlig 6 måneder og har deretter 6 måneders ferie. Elsker sjøen, og er derved i båt hele året. I den andre båten var det et ektepar som nettopp hadde pensjonert seg, solgt huset og kjøpt båten, og som la seg for anker uten tidligere eier ombord for aller første gang. Vi fikk navn og telefonnummer fra begge, og beskjed om bare å ta kontakt dersom det var noe de kunne være behjelpelige med. Trivelige folk alle sammen.

Neste morgen var like vakker som den foregående, men heldigvis ikke like kald. Andreas kjørte båten ut av kanalen og så satte vi kurs for North Myrtle Beach. Her skulle vi nemlig treffe familien Brevig som skulle fly over fra Denver for å treffe oss, og det gledet vi oss veldig til.