Bearfoot Landing, North Myrtle Beach har flytebrygge ved kanalen hvor man kan ligg tre døgn helt gratis! To båter unna lå Stan fra katamaranen, og han og Arnie var straks igang med diverse kartgjennomganger. Stan hadde et utvalg av gamle kart hjemme, så dersom vi kom innom ham i Hampton så kunne vi få hva det skulle være.

Jeg var opptatt med å forsøke å få tak i familien Brevig på telefon hele ettermiddagen. Ved 18-tiden gjorde jeg i stand til velkomstmiddag, men ettersom tiden gikk og ingen kom, inviterte vi Stan fra katamaranen på middag i stedet. Det ble en veldig trivelig kveld, og som en avslutning gikk vi bort å tok en øl på puben og fikk litt ”live entertainment” før vi tok natten. 

Fredag 7. april var det en ordentlig sommerlig dag igjen. Andreas var rundt å ble kjent med andre båtfolk på brygga, Arnie var opptatt med å prate med alle som stoppet og spurte om båten, og Lene og jeg var rundt og shoppet litt.

I turistinformasjonen hadde vi blitt kjent med David, en virkelig trivelig kar som  tilbød seg å kjøre oss til butikken for å handle. Vi trengte antibiotika til Lene og var nesten tomme for både brus, øl, vin og snacks. Arnie og jeg ble med David da han var ferdig på jobb kl. 16.00, mens Lene og Andreas ble igjen ombord i tilfelle familien Brevig skulle dukke opp. På apoteket kunne de ikke selge antibiotika til Arnie, fordi han ikke har amerikansk lisens, så derfor fikk han det.

Da vi kom tilbake til båten var familien Brevig ankommet, og Lene hadde disket opp med brus til gjestene.

Susan, Siggurd, Steven, Shawn og Sarah Brevig fant oss altså omsider. Det ble litt klabb og babb for Siggurd sin mobil virket ikke på østkysten, og vi visste jo ikke nøyaktig hva det het her hvor vi ville være, men hadde fortalt Steven at vi ville være på North Myrtle Beach. Så hadde vi lagt igjen ordentlig beskjed på deres hjemmetelefon da vi kom hit, og da de omsider ringte den, så var det en lett match.

Det ble en veldig trivelig kveld. Først samling ombord på Vilde og deretter bar det ut på restaurant. Her var det bare å forsyne seg med hva man ønsket så mange ganger man ønsket. Vi åt salater, snøkrabbe (noe mindre en king crab), reker i alle varianter, diverse kjøttretter og hva det skulle være, og desserter av alle sorter fulgte. Softismaskinen stod midt på gulvet og topping kunne være alt fra friske frukter, sjokoladestrø, nonstop eller andre fargerike godsaker etter ønske. Til og med brusglasset ble fortløpende fylt opp. Alt var inkludert i prisen, så da var det jo bare å nyte det fullt ut.

Etterpå avsluttet vi samværet med en runde på minigolfbanen. Det var en veldig hyggelig kveld, og om alt klaffer så kanskje de kommer innom når vi ligger i St. Johns i Canada også, for Susan jobber nemlig for United Airlines, og da er slike småvisitter slett ingen umulighet.

Da vi kom tilbake til båten var det en liten seilbåt som hadde fortøyd veldig nære bauen vår, men han hadde fortøyd godt, og ettersom eventuell skade kun ville gå utover hans båt gjorde vi ikke noe oppstyr av det.

Neste morgen var vi oppe like etter klokken 06.00 og da hadde seilbåten foran oss allerede kastet loss.

Vi kom oss også raskt avgårde, men etter et kvarters tid dukket den første lave brua opp. Dette var en pontongbru som kjører vekk for egen motor. Det tar sin tid, så det er ikke rart den kun åpner hver hele time.

Seilbåten som hadde ligget foran oss ved kaia hadde vært her 06.05, og hadde sirklet rundt i en halvtime allerede da vi kom. Ombord var en eldre kar som seilte alene. Han svingte bortom oss og spurte hvor vi hadde tenkt oss, og nevnte at han trolig ville slå følge. Han fulgte etter oss et stykke, men så gikk han inn for å fylle diesel og ble borte. Senere på kvelden ble vi liggende ved en annen bru, som også bare åpnet hver hele time, og da tok han oss igjen. Da vi omsider kom igjennom var det begynt å blåse kraftig, og da vi nådde neste svingebru en halvtime senere kunne den ikke åpne på grunn av den sterke vinden. Vi måtte snu! Det var lettere sagt enn gjort. Vi forsøkte to ganger mot styrbord og to ganger mot babord, men det var maksimalt lavvann og alt for smalt i kanalen til at vi kunne komme rundt. Vinden presset baugen ned slik at det ble umulig å komme rundt. Arnie fant ut at eneste mulighet var å kaste ankeret, for så å la vinden snu oss rundt. Som sagt så gjort, og det gikk faktisk veldig greit. Så kom regnet. Det pøste ned og var riktig så ufyselig. Vi måtte tilbake, forbi forrige bru, som heldigvis kunne åpne tross vinden, og på den andre siden var det en marina hvor vi kunne ligge for natten. Vi fortøyde båtene og ”Gunter” ble invitert ombord på middag.

Gunter  pratet med tysk aksent, og fortalte at han var født i 1940 i Øst-Tyskland, som yngstemann av tre, og at hans far ble drept i krigen i 1941. Som 15 åring dro han til sjøs, og har nå bodd i USA i førti år sammen med sin britiske kone, som han traff under sjøforklaringer da han ble forhørt av RAF fordi han hadde senket et britisk skip, ved et uhell i tåka, da han var skipper på et ”liberty” skip. Vi ble veldig godt kjent denne første kvelden, og neste dag mønstret Andreas på Gunters 27 fots Island Packard. Gunter var ”KLAR” for et barnebarn, og Andreas var ikke mindre klar for en ”bestefar”.

Uværet hadde heldigvis forsvunnet i løpet av natten, og vi hadde igjen en kald, klar og vakker dag. Det ble noe varmere utover dagen. En slik typisk norsk sommerdag hvor du hopper ut og inn av varmedressen etter som hvor vinden kommer fra.

Andreas heiste seil og styrte båt, mens Gunter disket opp med den ene godsaken etter den andre. Snakk om superteam.

Stilen på husene varierer noe, men er meget underholdene å studere.

Kvelden var vakker, og i dag passerte vi områder med enorme sanddyner.

Utpå ettermiddagen styrte jeg båt, mens Arnie studerte radaren. Vi ville bli kjent med hvordan kart og radar ser ut i forhold til hverandre. Det lønner seg å bli kjent med slikt før man virkelig er avhengig av å kjøre kun på radaren. Det var faktisk mørkt før vi kunne kaste anker denne kvelden. Vi lette etter en god ankerplass da vi kjente at vi hadde noe i propellen. Det ligger teiner overalt i kanalen her borte, og i mørket er de ekstra vanskelig å få øye på. Vi la ut anker både for og akter, like på utsiden av leden, og Gunter og Andreas la seg longside. Gunter tok med hjemmelaget chili og rødvin. Så var det bare for meg å varme maten og skjære opp nybakt brød med smør til.

Gunter mente Arnie kunne dykke ned i badebukse, men ettersom det kun var 13 grader i vannet ville Arnie teste overlevelsesdrakten – neste morgen.

Vi var tidlig oppe, og iført overlevelsesdrakt og sekk på ryggen med 40 kg. bly senket vi ham ned til propellen. Den var heldigvis ren, og han kunne klatre opp igjen.

Drakten hadde lekket noe, men Arnie var god og varm i det kalde vannet. Nyttig eksperiment tross alt. Vi antar at det muligens var en plastpose eller noe lignende som hadde vært på propellen, og som hadde blitt skylt av med den sterke strømmen i løpet av natten.

Andreas spratt opp og forsvant over til Gunter. Det var en varm og fin dag og vi hadde vinden med oss. Vi motorseilte 50 n.m. og kastet anker ved 19.00 tiden. Gunter og Andreas kom på ny longside, og i dag kom Gunter over med hjemmelaget ”salsa”dip, mer chili til dip og tortillachips.

Det var en vakker, stille kveld og vi nød solnedgangen i cockpitten.

Etterpå lagde jeg tunfiskgryte til middag. Vi krøp fornøyde til køys ved 23-tiden.

Tirsdag 11 april ringte klokken 05.45. Da hadde Gunter vært oppe og dusjet allerede. Jeg rugget forsiktig på Andreas for å høre om han ville sove videre, men han spratt opp som en jojo og forsvant over i Gunters båt.

Vi lettet anker i grålysningen, og hadde god hjelp av seilene der vi motorseilte i 7 knop. Vi hjalp til å grave ut kanalen tre ganger i løpet av dagen. Det er bare løst mudder, og med seil, vind og motor glir vi gjennom nesten uten å redusere farten. Det var en periode med masete sjø ute på det lengste åpne strekket ........., men ellers en flott dag. Vi har hverken sett delfiner eller ørner de siste to dagene, men i dag er det ørnereir på hver eneste ledstake igjen. Vi gikk helt til mørkets frembrudd denne dagen også. I dag var det Gunter som fikk noe i propellen. Det skjedde heldigvis like utenfor en brygge, så han bare gled inntil og fortøyde. Vi la oss utenpå hans båt, og planla et nytt dykk med overlevelsesdakten neste morgen.

På Gunter sin båt kan man nå propellen med hånden uten å dykke hodet under, så Arnie følte seg fram til tauet og kappet bøya fra teinen. Vi la teinen pent på brygga, kastet loss, og fortsatte vår seilas nordover.

Utpå formiddagen skulle vi gjennom vår eneste sluse på hele østkysten.

Slusen senket oss et par meter, og på den andre siden var Chesapike Bay. Været ble surere og surere etterhvert som ettermiddagen skred frem. Vi skulle til Hampton og treffe Stan i dag, og innen ankeret var kastet ved 17.tiden blåste det minst stiv kulig. Havnen var imidlertid lun og fin, så vi led ingen nød. Arnie hentet Stan ombord med jolla, og så var det salsa, chili og chips tid igjen. Lene og Andreas gikk etterhvert over til Gunters båt for å spille spill og se på TV. Etter at Stan hadde gått laget Gunter en herlig grønsakspanne med pølsebiter, mens jeg laget pasta med ost og bacon saus, og så hadde vi vår siste middag sammen (trodde vi).

Veldig hyggelig, og veldig vemodig.

Vi våknet til en grå, kald dag med mye vind. Jeg var under dekk og laget til stor frokost med omelett, bacon og tomater. Gunter kom over og spiste med oss, før vi måtte ta farvel. Det var store klemmer og tårer i øyekroken. Dette var en kar vi var blitt veldig glad i. Gunter kastet loss og satte kurs for Deltaville. Vi heiste anker et kvarter senere og skulle være ute i ett døgn for å nå Annapolis neste formiddag. Vi heiste seil før vi gikk ut av havnen. Det var surt og kaldt, med enkelte regnbyger innimellom. Den første timen kjørte vi motor med vinden nesten midt imot, men vinden dreide stadig mer østover, og etter en time kunne vi stoppe motoren, og hadde en flott seilas resten av strekket. Andreas og jeg krøp ned i køya ved 14-tiden, og fra da av kjørte vi vakter med 3 timer på og 3 timer av. Det fungerte supert. Vi kledde på oss det vi hadde av klær for det var virkelig surt og kaldt.

Klokken 02.00 var det Andreas og jeg som hadde vakt. Vi satt med radaren på og fulgte nøye med, for vi seilte midt i leden hvor skipsfarten går. Det dukket opp et stort skip - og vi ser på skipet og følger med det på radaren. Det ser tydelig ut som om skipet går babordover på skjermen, så jeg tegner og forteller for Andreas hvordan skipet nå vil passere på vår babord side. Da skipet kom nærmere begynte det å lyse på oss, hvorpå vi lyste i seilene med tusenmeteren og gikk enda litt lenger til styrbord. Dette fortsatte en liten stund inntil skipet begynte å tute på oss. Da sier Andreas at ”Mamma, den kommer rett mot oss!” Jeg hoppet bak i styrecockpitten og fikk frigjort vindroret og vrengt båten over i siste øyeblikk. Det enorme lasteskipet bruste forbi og vi kunne puste lettet ut. Det var nære på! Tabben var at jeg hadde latt meg lure av hva jeg trodde jeg så på skjermen, og ikke reagert over at det var skipets grønne lanterne vi hadde på babord bau. For en flause! I tillegg hadde Arnie skrudd av VHFen før han gikk av vakt uten å nevne det for oss, så  jeg var jo i trygg forvissing om at kapteinen på det store skipet bare ville kalle oss opp dersom det var noe. Jeg skrudde på VHFen og ble like etter oppkalt av kapteinen som lurte på om vi visste at vi nettopp hadde vært nære ved å få oss selv drept? Her var det bare å legge seg flat å innrømme tabben! Han bad oss være forsiktige å ha en fortsatt god natt. Like etterpå blir vi igjen ropt opp, og denne gangen er det en svensk stemme på VHFen. Han benyttet anledningen til å spørre om ikke vi nordmenn er like gode sjøfolk som svenskene er? Uff da! Dette ble jo enda verre! Vel, vel. ”Driter” man seg først ut så er det vel bare å ta imot med bøyd hode. Men det var en nyttig leksjon uansett.

Soloppgangen var vakker, og klokken 10.00 var vi fortøyd ved bryggen på U.S. Navy yachtklubb.

Der hadde vi bare tiden av veien med å rydde og spise frokost før Pierce, Janet og Hillary kom klokken 12.00. Vi inviterte ombord og serverte ”Karins båtkake”, kaffe og øl, og viste rundt. Deretter kjørte vi en sightseeing-runde på vei hjem til Donna og Martin, som eier huset hvor vi skal være gjester denne weekenden.

Lene og Andreas installerte seg straks foran fjernsynet og frydet seg over å få være TV-slaver en helg. Janet hadde tatt med flere filmer, så det skortet ikke på god underholdning.

Janet og jeg tok et glass hvitvin og skravlet i vei, mens Arnie og Pierce reiste ut igjen for å handle en del nødvendig båtutstyr. Det var på tide å anskaffe nye viftereimer og en del andre småting.

Så tok vi bad og dusj etter ønske før vi dro ut for å spise middag på en veldig populær sjømatrestaurant her i Annapolis.

Pierce bestilte clams, krabber, frityrstekte krabber, reker, frityrstekte løkringer, french fries, burgere, og mye annet godt, og vi spiste og koste oss i flere timer. Dette var kjempekoselig!

Krabbene de spiser her i Annapolis kommer i forskjellige størrelser, men de krabbene de hadde inne denne dagen var veldig små i forhold til de krabber vi er vandt med hjemmefra. De frityrstekte krabbene er krabber som er i ferd med å skifte skall. De er derfor helt myke, og frityrstekes hele og spises som de er. Veldig artig å prøve så mye nytt. 

Tilbake i huset traff vi eierne, Donna og Martin og deres to kjæledegger Alexandra og Nicolas. Donna og Martin var familien Kings nærmeste naboer da de alle bodde på Navy-basen her i Annapolis.  

      
                          Washington D.C.

Etter frokost tok Pierce oss med inn til Washington. Det var bare knapt en times kjøretur, og så var vi foran George Washington monumentet, som ble bygget på midten av 1800-tallet til minne om Amerikas første president. Pierce kunne fortelle at Washington DC (District of Columbia) ble til ved at de tok en bit av staten Maryland og en bit av staten Virginia, og laget et politisk distrikt. Washington DC er altså verken en stat eller en del av en stat.

Etterpå kjørte vi forbi Pentagon, hvor Pierce arbeidet de siste årene han var ansatt i U.S. Marine Corps før han pensjonerte seg fra det militære. Han kunne fortelle meg og barna at Pentagon heter Pentagon fordi forsvarsdepartementets bygning er femkantet, og at femkantet heter ”pentagon” innen geomentrien på engelsk. Så lærte vi det. Han kunne også fortelle at ca. 23.000 mennesker arbeider i denne bygningen.

Derfra fortsatte vi til ”Capitol” og ”The White House”. Washington er virkelig et vakkert og stilrent sted med store grønne parker mellom alle bygningene og monumentene. Og fullt opp av flotte museer. Vi valgte å gå på verdens mest populære museum; ”National Air and Space Museum, som har rundt 8 millioner besøkende hvert år. Dette museet er ett av en gruppe nasjonale museer som tilhører stiftelsen ”The Smithsonian Institute”. Alle disse museene er av prinsipp gratis.

Her er verdens første fly som de to brødrene Wright fløy med første gang 17 desember 1903. Denne første dagen var de i luften tre ganger. Første tur varte i 12 sekunder og den tredje varte i 59 sekunder. Nå måtte flyet videreutvikles, og  allerede to år senere hadde man utviklet et fly som virket slik man ønsket.

Dette er en kopi av ”Spirit of St. Louis”, flyet som Charles Lindberg fløy fra New York til Paris i 1927, da han som den første i verden krysset Atlanteren i en flymaskin.

Her er flyet til Amelia Earhart, som kun fem år senere fløy over Atlanteren som den første kvinnelige soloflyger. Hun elsket å fly, men døde dessverre allerede i 1937 da hun og en annen pilot forsøkte å bli de første som fløy nonstop jorden rund. Flyet forsvant over Stillehavet et sted.

Dette er kapselen som fraktet mannskapet fra Apollo 11 trygt tilbake til jorden etter at mennesket hadde gått på månen for aller første gang. Det var Armstrong og Aldrin som satte sine ben på månen den 01. juli 1969, 66 år etter at Whright-brødrene foretok den aller første flyturen. Collins var også med på ekspedisjonen, men han var igjen i kommandokapselen mens de andre to landet på månen i et eget landingsfartøy. Når de hadde fløyet tilbake til kommandokapselen og var klare til å returnere til jorden, koblet de fra landingsfartøyet, som gikk i bane rundt månen en stund til det krasjet i månen. 

Da vi hadde sett og observert alt vi maktet for en dag, kjørte vi tilbake til Annapolis hvor Janet hadde gjort i stand til hyggelig selskap. Først var det flotte kanapeer med laks, sennepssaus og kapers, så var det ovnsbakt brie, og etterpå sirloin steaks og bakepoteter fra grillen. Det var fantastisk godt og veldig hyggelig. Vi mimret over hyggelige minner fra 17-mai feiringer og turer til hytta vår i Valdres, og ble bedre kjent med Donna og Martin som hadde vært så fantastiske og åpne hjemmet sitt for oss på denne måten.

Her er familiens to flotte Sibirske huskyer, som Arnie gjerne skulle tatt med hjem. 

Søndagen var Janet og Pierce igjen oppe og laget i stand deilig frokost. Nå var det amerikanske pannekaker og ferske jordbær som stod på menyen. Vi ble så deilig bortskjemt at det var en fryd. Etterpå tok vi av og vasket alt sengetøy og redde pent opp alle senger mens Donna og Martin var i kirken.

Klokken 12.00 var vi ferdig pakket, og klare til å takke for et fantastisk opphold.

Det var en nydelig varm og fin dag, og vi skulle spasere gjennom ”downtown” Annapolis, og  U.S. Navy base før Janet, Pierce og Hillery skulle ta med Lene og reise hjem til Philadelfia igjen. Lene skal få være gjest der en ukes tid, og samtidig hilse på sin venninne Caitlin som hun ble kjent med da hun bodde hos familien King en måned sommeren 1998. Vi fortsetter til N.Y. og møter Lene på togstasjonen der om en 7-10 dager.