North Myrtle
Beach, S.Carolina to Annapolis, Maryland |
Bearfoot Landing, North Myrtle Beach
har flytebrygge ved kanalen hvor man kan ligg tre døgn helt gratis! To båter unna lå
Stan fra katamaranen, og han og Arnie var straks igang med diverse kartgjennomganger. Stan
hadde et utvalg av gamle kart hjemme, så dersom vi kom innom ham i Hampton så kunne vi
få hva det skulle være. Jeg var
opptatt med å forsøke å få tak i familien Brevig på telefon hele ettermiddagen. Ved
18-tiden gjorde jeg i stand til velkomstmiddag, men ettersom tiden gikk og ingen kom,
inviterte vi Stan fra katamaranen på middag i stedet. Det ble en veldig trivelig kveld,
og som en avslutning gikk vi bort å tok en øl på puben og fikk litt live
entertainment før vi tok natten. Fredag 7.
april var det en ordentlig sommerlig dag igjen. Andreas var rundt å ble kjent med andre
båtfolk på brygga, Arnie var opptatt med å prate med alle som stoppet og spurte om
båten, og Lene og jeg var rundt og shoppet litt. I
turistinformasjonen hadde vi blitt kjent med David, en virkelig trivelig kar som tilbød seg å kjøre oss til butikken for å
handle. Vi trengte antibiotika til Lene og var nesten tomme for både brus, øl, vin og
snacks. Arnie og jeg ble med David da han var ferdig på jobb kl. 16.00, mens Lene og
Andreas ble igjen ombord i tilfelle familien Brevig skulle dukke opp. På apoteket kunne
de ikke selge antibiotika til Arnie, fordi han ikke har amerikansk lisens, så derfor fikk han det. Da vi kom
tilbake til båten var familien Brevig ankommet, og Lene hadde disket opp med brus til
gjestene. Susan,
Siggurd, Steven, Shawn og Sarah Brevig fant oss altså omsider. Det ble litt klabb og babb
for Siggurd sin mobil virket ikke på østkysten, og vi visste jo ikke nøyaktig hva det
het her hvor vi ville være, men hadde fortalt Steven at vi ville være på North Myrtle
Beach. Så hadde vi lagt igjen ordentlig beskjed på deres hjemmetelefon da vi kom hit, og
da de omsider ringte den, så var det en lett match. Det ble en
veldig trivelig kveld. Først samling ombord på Vilde og deretter bar det ut på
restaurant. Her var det bare å forsyne seg med hva man ønsket så mange ganger man
ønsket. Vi åt salater, snøkrabbe (noe mindre en king crab), reker i alle varianter,
diverse kjøttretter og hva det skulle være, og desserter av alle sorter fulgte.
Softismaskinen stod midt på gulvet og topping kunne være alt fra friske frukter,
sjokoladestrø, nonstop eller andre fargerike godsaker etter ønske. Til og med
brusglasset ble fortløpende fylt opp. Alt var inkludert i prisen, så da var det jo bare
å nyte det fullt ut. Etterpå
avsluttet vi samværet med en runde på minigolfbanen. Det var en veldig hyggelig kveld,
og om alt klaffer så kanskje de kommer innom når vi ligger i St. Johns i Canada også,
for Susan jobber nemlig for United Airlines, og da er slike småvisitter slett ingen
umulighet. Da vi kom
tilbake til båten var det en liten seilbåt som hadde fortøyd veldig nære bauen vår,
men han hadde fortøyd godt, og ettersom eventuell skade kun ville gå utover hans båt
gjorde vi ikke noe oppstyr av det. Neste morgen
var vi oppe like etter klokken 06.00 og da hadde seilbåten foran oss allerede kastet
loss. Vi kom oss
også raskt avgårde, men etter et kvarters tid dukket den første lave brua opp. Dette
var en pontongbru som kjører vekk for egen motor. Det tar sin tid, så det er ikke rart
den kun åpner hver hele time. Seilbåten
som hadde ligget foran oss ved kaia hadde vært her 06.05, og hadde sirklet rundt i en
halvtime allerede da vi kom. Ombord var en eldre kar som seilte alene. Han svingte bortom
oss og spurte hvor vi hadde tenkt oss, og nevnte at han trolig ville slå følge. Han
fulgte etter oss et stykke, men så gikk han inn for å fylle diesel og ble borte. Senere
på kvelden ble vi liggende ved en annen bru, som også bare åpnet hver hele time, og da
tok han oss igjen. Da vi omsider kom igjennom var det begynt å blåse kraftig, og da vi
nådde neste svingebru en halvtime senere kunne den ikke åpne på grunn av den sterke
vinden. Vi måtte snu! Det var lettere sagt enn gjort. Vi forsøkte to ganger mot styrbord
og to ganger mot babord, men det var maksimalt lavvann og alt for smalt i kanalen til at
vi kunne komme rundt. Vinden presset baugen ned slik at det ble umulig å komme rundt.
Arnie fant ut at eneste mulighet var å kaste ankeret, for så å la vinden snu oss rundt.
Som sagt så gjort, og det gikk faktisk veldig greit. Så kom regnet. Det pøste ned og
var riktig så ufyselig. Vi måtte tilbake, forbi forrige bru, som heldigvis kunne åpne
tross vinden, og på den andre siden var det en marina hvor vi kunne ligge for natten. Vi
fortøyde båtene og Gunter ble invitert ombord på middag. Gunter pratet med tysk aksent, og fortalte at han var
født i 1940 i Øst-Tyskland, som yngstemann av tre, og at hans far ble drept i krigen i
1941. Som 15 åring dro han til sjøs, og har nå bodd i USA i førti år sammen med sin
britiske kone, som han traff under sjøforklaringer da han ble forhørt av RAF fordi han
hadde senket et britisk skip, ved et uhell i tåka, da han var skipper på et
liberty skip. Vi ble veldig godt kjent denne første kvelden, og neste dag
mønstret Andreas på Gunters 27 fots Island Packard. Gunter var KLAR for et
barnebarn, og Andreas var ikke mindre klar for en bestefar. Uværet
hadde heldigvis forsvunnet i løpet av natten, og vi hadde igjen en kald, klar og vakker
dag. Det ble noe varmere utover dagen. En slik typisk norsk sommerdag hvor du hopper ut og
inn av varmedressen etter som hvor vinden kommer fra. Andreas
heiste seil og styrte båt, mens Gunter disket opp med den ene godsaken etter den andre.
Snakk om superteam. Stilen på
husene varierer noe, men er meget underholdene å studere. Kvelden var
vakker, og i dag passerte vi områder med enorme sanddyner. Utpå
ettermiddagen styrte jeg båt, mens Arnie studerte radaren. Vi ville bli kjent med hvordan
kart og radar ser ut i forhold til hverandre. Det lønner seg å bli kjent med slikt før
man virkelig er avhengig av å kjøre kun på radaren. Det var faktisk mørkt før vi
kunne kaste anker denne kvelden. Vi lette etter en god ankerplass da vi kjente at vi hadde
noe i propellen. Det ligger teiner overalt i kanalen her borte, og i mørket er de ekstra
vanskelig å få øye på. Vi la ut anker både for og akter, like på utsiden av leden,
og Gunter og Andreas la seg longside. Gunter tok med hjemmelaget chili og rødvin. Så var
det bare for meg å varme maten og skjære opp nybakt brød med smør til. Gunter mente
Arnie kunne dykke ned i badebukse, men ettersom det kun var 13 grader i vannet ville Arnie
teste overlevelsesdrakten neste morgen. Vi var
tidlig oppe, og iført overlevelsesdrakt og sekk på ryggen med 40 kg. bly senket vi ham
ned til propellen. Den var heldigvis ren, og han kunne klatre opp igjen. Drakten
hadde lekket noe, men Arnie var god og varm i det kalde vannet. Nyttig eksperiment tross
alt. Vi antar at det muligens var en plastpose eller noe lignende som hadde vært på
propellen, og som hadde blitt skylt av med den sterke strømmen i løpet av natten. Andreas
spratt opp og forsvant over til Gunter. Det var en varm og fin dag og vi hadde vinden med
oss. Vi motorseilte 50 n.m. og kastet anker ved 19.00 tiden. Gunter og Andreas kom på ny
longside, og i dag kom Gunter over med hjemmelaget salsadip, mer chili til dip
og tortillachips.
Det var en
vakker, stille kveld og vi nød solnedgangen i cockpitten. Etterpå
lagde jeg tunfiskgryte til middag. Vi krøp fornøyde til køys ved 23-tiden. Vi lettet
anker i grålysningen, og hadde god hjelp av seilene der vi motorseilte i 7 knop. Vi hjalp
til å grave ut kanalen tre ganger i løpet av dagen. Det er bare løst mudder, og med
seil, vind og motor glir vi gjennom nesten uten å redusere farten. Det var en periode med
masete sjø ute på det lengste åpne strekket ........., men ellers en flott dag. Vi har
hverken sett delfiner eller ørner de siste to dagene, men i dag er det ørnereir på hver
eneste ledstake igjen. Vi gikk helt til mørkets frembrudd denne dagen også. I dag var
det Gunter som fikk noe i propellen. Det skjedde heldigvis like utenfor en brygge, så han
bare gled inntil og fortøyde. Vi la oss utenpå hans båt, og planla et nytt dykk med
overlevelsesdakten neste morgen. På Gunter
sin båt kan man nå propellen med hånden uten å dykke hodet under, så Arnie følte seg
fram til tauet og kappet bøya fra teinen. Vi la teinen pent på brygga, kastet loss, og
fortsatte vår seilas nordover. Utpå
formiddagen skulle vi gjennom vår eneste sluse på hele østkysten. Slusen
senket oss et par meter, og på den andre siden var Chesapike Bay. Været ble surere og
surere etterhvert som ettermiddagen skred frem. Vi skulle til Hampton og treffe Stan i
dag, og innen ankeret var kastet ved 17.tiden blåste det minst stiv kulig. Havnen var
imidlertid lun og fin, så vi led ingen nød. Arnie hentet Stan ombord med jolla, og så
var det salsa, chili og chips tid igjen. Lene og Andreas gikk etterhvert over til Gunters
båt for å spille spill og se på TV. Etter at Stan hadde gått laget Gunter en herlig
grønsakspanne med pølsebiter, mens jeg laget pasta med ost og bacon saus, og så hadde
vi vår siste middag sammen (trodde vi). Veldig
hyggelig, og veldig vemodig. Vi våknet
til en grå, kald dag med mye vind. Jeg var under dekk og laget til stor frokost med
omelett, bacon og tomater. Gunter kom over og spiste med oss, før vi måtte ta farvel.
Det var store klemmer og tårer i øyekroken. Dette var en kar vi var blitt veldig glad i.
Gunter kastet loss og satte kurs for Deltaville. Vi heiste anker et kvarter senere og
skulle være ute i ett døgn for å nå Annapolis neste formiddag. Vi heiste seil før vi
gikk ut av havnen. Det var surt og kaldt, med enkelte regnbyger innimellom. Den første
timen kjørte vi motor med vinden nesten midt imot, men vinden dreide stadig mer østover,
og etter en time kunne vi stoppe motoren, og hadde en flott seilas resten av strekket.
Andreas og jeg krøp ned i køya ved 14-tiden, og fra da av kjørte vi vakter med 3 timer
på og 3 timer av. Det fungerte supert. Vi kledde på oss det vi hadde av klær for det
var virkelig surt og kaldt. Klokken
02.00 var det Andreas og jeg som hadde vakt. Vi satt med radaren på og fulgte nøye med,
for vi seilte midt i leden hvor skipsfarten går. Det dukket opp et stort skip - og vi ser
på skipet og følger med det på radaren. Det ser tydelig ut som om skipet går
babordover på skjermen, så jeg tegner og forteller for Andreas hvordan skipet nå vil
passere på vår babord side. Da skipet kom nærmere begynte det å lyse på oss, hvorpå
vi lyste i seilene med tusenmeteren og gikk enda litt lenger til styrbord. Dette fortsatte
en liten stund inntil skipet begynte å tute på oss. Da sier Andreas at Mamma, den
kommer rett mot oss! Jeg hoppet bak i styrecockpitten og fikk frigjort vindroret og
vrengt båten over i siste øyeblikk. Det enorme lasteskipet bruste forbi og vi kunne
puste lettet ut. Det var nære på! Tabben var at jeg hadde latt meg lure av hva jeg
trodde jeg så på skjermen, og ikke reagert over at det var skipets grønne lanterne vi
hadde på babord bau. For en flause! I tillegg hadde Arnie skrudd av VHFen før han gikk
av vakt uten å nevne det for oss, så jeg var jo i trygg forvissing om at kapteinen
på det store skipet bare ville kalle oss opp dersom det var noe. Jeg skrudde på VHFen og
ble like etter oppkalt av kapteinen som lurte på om vi visste at vi nettopp hadde vært
nære ved å få oss selv drept? Her var det bare å legge seg flat å innrømme tabben!
Han bad oss være forsiktige å ha en fortsatt god natt. Like etterpå blir vi igjen ropt
opp, og denne gangen er det en svensk stemme på VHFen. Han benyttet anledningen til å
spørre om ikke vi nordmenn er like gode sjøfolk som svenskene er? Uff da! Dette ble jo
enda verre! Vel, vel. Driter man seg først ut så er det vel bare å ta imot
med bøyd hode. Men det var en nyttig leksjon uansett. Soloppgangen
var vakker, og klokken 10.00 var vi fortøyd ved bryggen på U.S. Navy yachtklubb. Der hadde vi
bare tiden av veien med å rydde og spise frokost før Pierce, Janet og Hillary kom
klokken 12.00. Vi inviterte ombord og serverte Karins båtkake, kaffe og øl,
og viste rundt. Deretter kjørte vi en sightseeing-runde på vei hjem til Donna og Martin,
som eier huset hvor vi skal være gjester denne weekenden. Lene og
Andreas installerte seg straks foran fjernsynet og frydet seg over å få være TV-slaver
en helg. Janet hadde tatt med flere filmer, så det skortet ikke på god underholdning. Janet og jeg
tok et glass hvitvin og skravlet i vei, mens Arnie og Pierce reiste ut igjen for å handle
en del nødvendig båtutstyr. Det var på tide å anskaffe nye viftereimer og en del andre
småting. Så tok vi
bad og dusj etter ønske før vi dro ut for å spise middag på en veldig populær
sjømatrestaurant her i Annapolis. Pierce
bestilte clams, krabber, frityrstekte krabber, reker, frityrstekte løkringer, french
fries, burgere, og mye annet godt, og vi spiste og koste oss i flere timer. Dette var
kjempekoselig! Krabbene de
spiser her i Annapolis kommer i forskjellige størrelser, men de krabbene de hadde inne
denne dagen var veldig små i forhold til de krabber vi er vandt med hjemmefra. De
frityrstekte krabbene er krabber som er i ferd med å skifte skall. De er derfor helt
myke, og frityrstekes hele og spises som de er. Veldig artig å prøve så mye nytt. Tilbake i
huset traff vi eierne, Donna og Martin og deres to kjæledegger Alexandra og Nicolas.
Donna og Martin var familien Kings nærmeste naboer da de alle bodde på Navy-basen her i
Annapolis. Etter
frokost tok Pierce oss med inn til Washington. Det var bare knapt en times kjøretur, og
så var vi foran George Washington monumentet, som ble bygget på midten av 1800-tallet
til minne om Amerikas første president. Pierce kunne fortelle at Washington DC (District
of Columbia) ble til ved at de tok en bit av staten Maryland og en bit av staten
Virginia, og laget et politisk distrikt. Washington DC er altså verken en stat eller en
del av en stat. Etterpå
kjørte vi forbi Pentagon, hvor Pierce arbeidet de siste årene han var ansatt i U.S.
Marine Corps før han pensjonerte seg fra det militære. Han kunne fortelle meg og barna
at Pentagon heter Pentagon fordi forsvarsdepartementets bygning er femkantet, og at
femkantet heter pentagon innen geomentrien på engelsk. Så lærte vi det. Han
kunne også fortelle at ca. 23.000 mennesker arbeider i denne bygningen.
Derfra
fortsatte vi til Capitol og The White House. Washington er
virkelig et vakkert og stilrent sted med store grønne parker mellom alle bygningene og
monumentene. Og fullt opp av flotte museer. Vi valgte å gå på verdens mest populære
museum; National Air and Space Museum, som har rundt 8 millioner besøkende hvert
år. Dette museet er ett av en gruppe nasjonale museer som tilhører stiftelsen The
Smithsonian Institute. Alle disse museene er av prinsipp gratis.
Her er
verdens første fly som de to brødrene Wright fløy med første gang 17 desember 1903.
Denne første dagen var de i luften tre ganger. Første tur varte i 12 sekunder og den
tredje varte i 59 sekunder. Nå måtte flyet videreutvikles, og allerede to år senere hadde man utviklet et fly
som virket slik man ønsket. Dette er en
kopi av Spirit of St. Louis, flyet som Charles Lindberg fløy fra New York til
Paris i 1927, da han som den første i verden krysset Atlanteren i en flymaskin.
Her er flyet
til Amelia Earhart, som kun fem år senere fløy over Atlanteren som den første
kvinnelige soloflyger. Hun elsket å fly, men døde dessverre allerede i 1937 da hun og en
annen pilot forsøkte å bli de første som fløy nonstop jorden rund. Flyet forsvant over
Stillehavet et sted. Dette er
kapselen som fraktet mannskapet fra Apollo 11 trygt tilbake til jorden etter at mennesket
hadde gått på månen for aller første gang. Det var Armstrong og Aldrin som satte sine
ben på månen den 01. juli 1969, 66 år etter at Whright-brødrene foretok den aller
første flyturen. Collins var også med på ekspedisjonen, men han var igjen i
kommandokapselen mens de andre to landet på månen i et eget landingsfartøy. Når de
hadde fløyet tilbake til kommandokapselen og var klare til å returnere til jorden,
koblet de fra landingsfartøyet, som gikk i bane rundt månen en stund til det krasjet i
månen. Da vi hadde
sett og observert alt vi maktet for en dag, kjørte vi tilbake til Annapolis hvor Janet
hadde gjort i stand til hyggelig selskap. Først var det flotte kanapeer med laks,
sennepssaus og kapers, så var det ovnsbakt brie, og etterpå sirloin steaks og
bakepoteter fra grillen. Det var fantastisk godt og veldig hyggelig. Vi mimret over
hyggelige minner fra 17-mai feiringer og turer til hytta vår i Valdres, og ble bedre
kjent med Donna og Martin som hadde vært så fantastiske og åpne hjemmet sitt for oss
på denne måten. Her er
familiens to flotte Sibirske huskyer, som Arnie gjerne skulle tatt med hjem. Søndagen
var Janet og Pierce igjen oppe og laget i stand deilig frokost. Nå var det amerikanske
pannekaker og ferske jordbær som stod på menyen. Vi ble så deilig bortskjemt at det var
en fryd. Etterpå tok vi av og vasket alt sengetøy og redde pent opp alle senger mens
Donna og Martin var i kirken. Klokken
12.00 var vi ferdig pakket, og klare til å takke for et fantastisk opphold. Det var en
nydelig varm og fin dag, og vi skulle spasere gjennom downtown Annapolis, og U.S. Navy base før Janet, Pierce og Hillery
skulle ta med Lene og reise hjem til Philadelfia igjen. Lene skal få være gjest der en
ukes tid, og samtidig hilse på sin venninne Caitlin som hun ble kjent med da hun bodde
hos familien King en måned sommeren 1998. Vi fortsetter til N.Y. og møter Lene på
togstasjonen der om en 7-10 dager. |