Reisebrev 14: Annapolis - Halifax del 1 |
Vi ble i Annapolis en hel uke før
motoren igjen var i orden. Været var for det meste surt og kaldt disse dagene, men den
ene dagen var det så deilig og varmt at jeg tok sykkelen inn til byen en tur. Annapolis
er en virkelig sjarmerende liten by. Det er en hovedgate med noen sidegater og torvplassen
nede ved den lille havnen. Og husene er noen sjarmerende bygninger fra 17- og 1800 tallet. Det
skortet ikke på hjelpsomme og hyggelige mennesker her heller. Ken fra Australia, som
jobber på slippen, tok oss med til butikken så vi fikk gjort storinnkjøp, og Tom, en kar som Andreas kom i
prat med på slippen, inviterte med Andreas hjem på overnatting etter at han hadde vært
på besøk i båten og spist middag med oss. Tom var en trivelig kar som hadde seilt ett
år med sine to sønner her i USA og på Bahamas og drevet hjemmeskole for dem hele veien
mens kona var hjemme og jobbet. Virkelig trivelige alle tre. Og så var det Greg og
Charlie som fikset dynamoene våre. Charlie har en livshistorie som ville fylle en bok
alene, men jeg vil gjengi bare litt i korte trekk her. Han mistet høyre øye da han gled
på trappen som 6-åring. Likevel klarte han å kvalifisere seg for scolarship til
highscool, fordi han var så god i amerikansk fotball, men like før han skulle begynne
på skolen var kneet slitt ut og måtte opereres, og da var det ikke aktuelt med
scolarship lenger. Så drev han sitt eget verksted og kjørte race med motorsykler en del
år, ble gift og fikk en datter. Da datteren var 6 år ble hun påkjørt og drept. Etter
dette ble han medlem i en Harley Davidson klubb ala Hells Angels, bare at dette var
egentlig de snille. De var kledd i hvite jeansklær fra topp til tå og
oppførte seg pent. Men da de allikevel fikk skylden for alle ugjerninger ble de mer
rampete etterhvert, og til slutt var det på tide for Charlie å trekke seg ut av
miljøet. Så fikk han alvorlig kreft og trodde livets ende var nær og gav bort
businessen og solgte huset. Men nå er det godt fem år og han er igang med ny business
sammen med Greg. De er et herlig radarpar som jobber primært med ventilering, men hjalp
oss med å få fikset generatorene for selvkost som en vennetjeneste for Ken. Virkelig
sjarmerende karer begge to. Fredag
kveld ved 17-tiden dukket Charlie opp. Han og Arnie holdt på til kl. 22.00 før de
endelig fikk den ene dynamoen til å virke. Den andre måtte han ta tilbake igjen, men
ville komme å levere den til oss der det måtte passe i løpet av noen dager. Så ble vi
sittende til 03.00 og spiste og pratet og hadde det veldig hyggelig. Lørdag
morgen var vi glade for å kunne kaste loss og sette kursen mot Chester River og vår venn
Gunter. Det var lett skydekke, vindstille og kaldt. Vi hadde ringt Gunters mobil og lagt
igjen beskjed på telefonsvareren hans om at vi var i anmarsj mellom kl. 16.00 og
kl.18.00. Da vi hadde en drøy time igjen kom han ut og møtte oss med jolla. Han gledet
seg også til gjensynet og ville overraske oss. Det
ble et trivelig gjensyn. Chester River var fantastisk flott, og vi la oss på bryggen til
familien Willock. Susan
Willock stod på kaia og tok imot oss da vi kom. Så ble det Gunters hjemmelagede chili
med tacochips og ost og kjeks til hors d´oeuvres , og etterpå dro Gunter og Andreas og
kjøpte pizza. Susan er lærerinne og har en
kollega og venninne Susan Vigland som hun lurte på om hun kunne få ringe og invitere. Susan
og Todd Vigland kom. Todd er en ekte Vigeland og elsker akevitt. Hans mor og
far er begge keramikere og hadde laget graverte akevittglass til hver gjest ved bryllupet
høsten 1999, så det var veldig populært da vi tok fram akevitten vår. Todd og Susan
elsker å seile og stå på ski, så det skortet ikke på felles interesser. Susan og
Susan sa de gjerne ville ta med Andreas på skolen og kaste ball neste dag og på skolen
på mandag. Han slo til på begge tilbudene. Mens
Andreas spilte ball og ble tatt med på pizzarestaurant og besøkte bestemor Willocks (som
er helnork) på gamlehjemmet, var Gunter, Andreas og jeg og tittet rundt på gården og en
rundtur i Chestertown. Gården
til familien Willock er på 600 acres og nabogården til familien Gibbons-Neff er på 400
acres, og Tony Gibbons-Neff driver jorden på alle de 4000 målene. Chestertown
er nok en sjarmerende liten landsby med mange flotte gamle hus fra 17- og 1800 tallet. Det
er imponerende hvor velstelte og flotte disse gamle husene er. Vi
spaserte Chestertown på kryss og tvers, fotograferte vakre hus, traff flere av Gunters
venner, og fikk omvisning på en stor skute som bygges etter tegninger fra 1767.
Materialene til skuta er donert av familien Willocks, båten bygges på dugnadstimer og
andre pengegaver dekker de resterende kostnadene. Når skipet er ferdig i 2001 skal det
ligge i havnen som historisk museum og være skoleskip, hvor elevene skal lære om
Chestertowns historie. Etterpå
var vi innom Tony og Donna på vei tilbake til båten. Det var selveste påskeaften og de
skulle ha middag for hele familien. Mens vi var der kom Andreas og jentene også. Donnas
søster med familie var også der, og hennes sønn ville at Andreas skulle bli igjen til
påskemiddagen og slik ble det. Susan
og Andreas spiste middag der, og etterpå kjørte de oss til Todd og Susan Vigland. Der
var det disket opp med Margaritas, salsa, guacomole og nydelige enchiladas på
vegetarianer vis. Det var kjempegodt og veldig hyggelig. Nå gleder vi oss til å
opprettholde kontakten og venter dem på besøk til Norge sommeren 2002. Andreas
og Susan Willock hadde avtale om at Andreas skulle være klar ved Susans bil mandag morgen
klokken 07.30. Han hadde stilt to vekkerklokker og spratt opp, spiste frokost, stelte seg
etter alle kunstens regler og snek seg ut mens Arnie og jeg sov videre. Andreas
hadde en veldig artig dag på skolen. Han hadde holdt foredrag for 6. klasse om turen vår
og svart på spørsmål en hel skoletime, og resten av dagen hadde han gymnastikk med
Susan Vigland. Arnie
og jeg koste oss med å gå tur på den store gården.
Om
kvelden var vi alle invitert med Donna og Tony på restaurant, men først var det samling
ombord på Vilde.
Restauranten
var relativt nyåpnet i et tidligere kirkelokale, maten var nydelig og vi storkoste oss.
Tirsdagen
var en grå og regntung dag, men Andreas skulle få være med Tony rundt på gården, så
han tok på regntøy og forsvant på sykkelen sin så snart han hadde spist frokost. De
var innom de 48000 kyllingene, Andreas fikk kjøre firehjulsmotorsykkel og Tonys truck og
de matet oksene. De spiste lunsj hjemme hos Tony, og de kom og to en kopp te med oss
ombord i Vilde. Andreas svevde! På kveldingen kjørte de meg en tur på butikken, og da
Tony nevnte at Andreas kunne bli noen dager ---- så gjett om han var heltent?! Susan
Willcks foreldre, Judy og John, kom hjem etter en måneds cruise denne kvelden, og Gunter
og Susan hadde laget istand deilig chili. Vi var alle der og hadde en veldig hyggelig
kveld, og avtalte at Judy og John skulle komme innom å se på båten neste morgen før vi
kastet loss. Donna
kom først, for hun var på vei til jobb. Så kom Judy og John og tok en kopp kaffe. Judy
gjentok at Andreas gjerne måtte bli og at hun gjerne ville kjøre han til oss på
søndagen. Da var det gjort! Han hadde vært besatt av tanken siden Tony kom med tilbudet,
og nå var det avgjort. Han strålte og forsvant av sted på sykkelen for å finne Tony.
Så kom han kjørende (les svevende) tilbake på firehjulsmotorsykkelen for å si ha
det til oss. Tonys
far var også innom og tok en kopp kaffe og slo av en prat. Han har vært seiler i alle
år, og det var veldig artig å høre på hans opplevelser og erfaringer. Gunter
var innom for å ta farvel da mobilen ringte og Greg og Charlie meldte at de ville komme
med dynamoen i løpet av en time. Vi rakk og spise lunsj med Gunter før de kom ved
13-tiden, og så ble klokken 14.15 før vi måtte ta farvel og komme oss av gårde mens
strømmen var samarbeidsvillig. Det er stor forskjell på 8 knop med strømmen eller 4
knop mot! Vi
kastet loss og suste nedover elven. Da vi seilte forbi skolen hvor jentene jobber, var
Susan Vigland ute på gressbanen og hadde gymtime så vi vinket og hojet et siste farvel.
For noen fantastiske dager! Og for noen flotte mennesker! Vi
kjørte motor til det ble mørkt, og la vi oss i en rolig polle ved Worton Creek. Neste
dag gikk vi videre til Salem. Det var varmedress og motorkjøring i dag også. Fredagen
gikk vi gjennom C & D Canal (Chesapeakee & Delaware) og ankom Cape May ved
16-tiden. Vi lette litt etter en ankerplass i nærheten av byen, men måtte gi opp og
legge oss et stykke unna. Vi kastet anker og tok gummijolla til land for å ringe til
Ester og George Schwartz. Esters mor var helnorsk, og kusine av en tidligere nabo
tante-Randi i Kolleveien. Vi hadde knapt satt foten på landjorden før en
blid dame kom ut og spurte hvor vi kom fra. Vi svarte fra Norge og dermed var
vi invitert opp på kaffe og kaker. Hennes mann var nemlig Eirik Kirkeberg, en trivelig
helnorsk kar på 91 år som gjerne ville slå av en prat. Eirik, Ann og Anns datter reiser
til Norge på ferie 14. mai og skal reise nordover til Nordkapp med tog og hurtigrute
etter å ha besøkt familien i Tønsberg. I fjor tok de den samme turen, men da i egen
bil! Eirik
og hans to døtre eier hele havneanlegget her, så vi var hjertelig velkomne til å legge
oss ved flytebryggen deres. Og Eirik ble selv med ned og tok imot tampen da vi la til.
Lørdagen
var det fint vær og Ester og George kom klokken 10.30. De hadde med post fra Ole og
Lissen og jeg serverte kaffe og båtkake. Etterpå tok de oss med på sightseeing. Cape
May var USA sin første ferieby, og i sommerhalvåret er det nå så tett som i en maurtue
langs de flotte strendene. Hotellene spretter opp som paddehatter, og det er nesten umulig
å finne en ledig parkeringsplass. Men på denne årstiden er det ennå rolig og fredelig
her.
Til
lunsj ble vi invitert med på The lobster house, en koselig fiskerestaurant
nede ved havnen, og etterpå spaserte gatelangs i gågaten inne i sentrum. Den lille byen
er sjarmerende med mange flotte gamle hus fra 17- og 18- hundretallet. Vi ruslet rundt i
sentrum en stund, og utpå ettermiddagen hentet vi skittentøyet i Vilde og reiste hjem
til Ester og George.
Det
ble en veldig hyggelig ettermiddag og kveld i hjemmet som de snart har eid i 40 år. Nå
vil en kontraktør bygge et stor handlesenter på hele kvartalet, så det ser ut til at de
vil måtte flytte i løpet av ett par års tid. De har nettopp feiret sitt gullbryllup og
har ikke hatt tid til å vurdere situasjonen, men vil nok starte prosessen med å finne en
egnet tomt til å bygge seg et nytt hus i løpet av kort tid. Ved 22-tiden kjørte de oss
tilbake til båten. De tilbød seg også å kjøre oss til fergen, som vi skulle ta for å
hente Andreas på den andre siden av Delaware bay, neste dag kl. 14.00, så da kunne vi
bare takke for en fantastisk dag og krype til køys. Søndagen
var det fint vær, men det blåste kraftig. Da Ester og George kom for å hente oss rakk
vi en kaffe og et kakestykke som avslutning på et veldig hyggelig besøk før de kjørte
oss til fergen. De hadde med ferske bagels og en fin bok om ...... Fergen
var noe forsinket på grunn av den kraftige vinden, så da vi omsider kom over på den
andre siden hadde Andreas, Susan og Judy måttet vente en stund, så Andreas mente han
kunne ha rukket et race til! De hadde nemlig hatt regatta med 8 fjernstyrte båter i et
lite tjern på gården i dag, og da Tony eier to båter hadde Andreas for låne den ene.
Han rakk bare 8 av 10 race, men lå an til en tredjeplass og var ikke lite stolt. Han
skulle gjerne vært der lenger, og skal i hvert fall tilbake neste sommer, for han hadde
hatt det helt supert! (Andreas sin hjemmeside har historien fra oppholdet på gården.) Susan
og Judy hadde med en nydelig bok om Chesapeake Bay med koselige hilsninger i fra alle på
gården til minne om tiden der. Fantastisk koselig. Tilbake
i Cape May ble vi hentet av Ann og Eirik. Jeg forsøkte å invitere de med ombord, men de
ville heller ha oss med på restaurant. Det var nydelig mat veldig koselig å få en kveld
til sammen, og så måtte de love å komme på frokost neste morgen. Klokken
0700 stod de på brygga. Ann hadde hørt værvarselet og ville ha oss av gårde så snart
som mulig, men de kom da ombord og spiste med oss først. Så fikk jeg låne telefonen for
å fortelle Ester og George at værmeldingen var god og at vi ville gå nonstop til New
York samme formiddag. Vi fylte diesel og tok farvel med Ann og Eirik, og så hadde vi en
flott slør, og senere lens i nydelig vær nordover. Vi måtte kjøre motor fra 0200 til
0600, men så kom vinden tilbake og vi gled inn mot frihetsstatuen med fulle seil og stikk
i skjøtene. Frihetsstatuen Statue of liberty |