Vi ble i Annapolis en hel uke før motoren igjen var i orden. Været var for det meste surt og kaldt disse dagene, men den ene dagen var det så deilig og varmt at jeg tok sykkelen inn til byen en tur.

Annapolis er en virkelig sjarmerende liten by. Det er en hovedgate med noen sidegater og torvplassen nede ved den lille havnen. Og husene er noen sjarmerende bygninger fra 17- og 1800 tallet.

Det skortet ikke på hjelpsomme og hyggelige mennesker her heller. Ken fra Australia, som jobber på slippen, tok oss med til butikken så vi fikk gjort  storinnkjøp, og Tom, en kar som Andreas kom i prat med på slippen, inviterte med Andreas hjem på overnatting etter at han hadde vært på besøk i båten og spist middag med oss. Tom var en trivelig kar som hadde seilt ett år med sine to sønner her i USA og på Bahamas og drevet hjemmeskole for dem hele veien mens kona var hjemme og jobbet. Virkelig trivelige alle tre. Og så var det Greg og Charlie som fikset dynamoene våre. Charlie har en livshistorie som ville fylle en bok alene, men jeg vil gjengi bare litt i korte trekk her. Han mistet høyre øye da han gled på trappen som 6-åring. Likevel klarte han å kvalifisere seg for scolarship til highscool, fordi han var så god i amerikansk fotball, men like før han skulle begynne på skolen var kneet slitt ut og måtte opereres, og da var det ikke aktuelt med scolarship lenger. Så drev han sitt eget verksted og kjørte race med motorsykler en del år, ble gift og fikk en datter. Da datteren var 6 år ble hun påkjørt og drept. Etter dette ble han medlem i en Harley Davidson klubb ala Hells Angels, bare at dette var egentlig de ”snille”. De var kledd i hvite jeansklær fra topp til tå og oppførte seg pent. Men da de allikevel fikk skylden for alle ugjerninger ble de mer rampete etterhvert, og til slutt var det på tide for Charlie å trekke seg ut av miljøet. Så fikk han alvorlig kreft og trodde livets ende var nær og gav bort businessen og solgte huset. Men nå er det godt fem år og han er igang med ny business sammen med Greg. De er et herlig radarpar som jobber primært med ventilering, men hjalp oss med å få fikset generatorene for selvkost som en vennetjeneste for Ken. Virkelig sjarmerende karer begge to.

Fredag kveld ved 17-tiden dukket Charlie opp. Han og Arnie holdt på til kl. 22.00 før de endelig fikk den ene dynamoen til å virke. Den andre måtte han ta tilbake igjen, men ville komme å levere den til oss der det måtte passe i løpet av noen dager. Så ble vi sittende til 03.00 og spiste og pratet og hadde det veldig hyggelig.  

Lørdag morgen var vi glade for å kunne kaste loss og sette kursen mot Chester River og vår venn Gunter. Det var lett skydekke, vindstille og kaldt. Vi hadde ringt Gunters mobil og lagt igjen beskjed på telefonsvareren hans om at vi var i anmarsj mellom kl. 16.00 og kl.18.00. Da vi hadde en drøy time igjen kom han ut og møtte oss med jolla. Han gledet seg også til gjensynet og ville overraske oss.  Det ble et trivelig gjensyn. Chester River var fantastisk flott, og vi la oss på bryggen til familien Willock.

Susan Willock stod på kaia og tok imot oss da vi kom. Så ble det Gunters hjemmelagede chili med tacochips og ost og kjeks til hors d´oeuvres , og etterpå dro Gunter og Andreas og kjøpte pizza.  Susan er lærerinne og har en kollega og venninne Susan Vigland som hun lurte på om hun kunne få ringe og invitere.

Susan og Todd Vigland kom. Todd er en ekte ”Vigeland” og elsker akevitt. Hans mor og far er begge keramikere og hadde laget graverte akevittglass til hver gjest ved bryllupet høsten 1999, så det var veldig populært da vi tok fram akevitten vår. Todd og Susan elsker å seile og stå på ski, så det skortet ikke på felles interesser. Susan og Susan sa de gjerne ville ta med Andreas på skolen og kaste ball neste dag og på skolen på mandag. Han slo til på begge tilbudene.

Mens Andreas spilte ball og ble tatt med på pizzarestaurant og besøkte bestemor Willocks (som er helnork) på gamlehjemmet, var Gunter, Andreas og jeg og tittet rundt på gården og en rundtur i Chestertown.

Gården til familien Willock er på 600 acres og nabogården til familien Gibbons-Neff er på 400 acres, og Tony Gibbons-Neff driver jorden på alle de 4000 målene.

Chestertown er nok en sjarmerende liten landsby med mange flotte gamle hus fra 17- og 1800 tallet. Det er imponerende hvor velstelte og flotte disse gamle husene er. 

Vi spaserte Chestertown på kryss og tvers, fotograferte vakre hus, traff flere av Gunters venner, og fikk omvisning på en stor skute som bygges etter tegninger fra 1767. Materialene til skuta er donert av familien Willocks, båten bygges på dugnadstimer og andre pengegaver dekker de resterende kostnadene. Når skipet er ferdig i 2001 skal det ligge i havnen som historisk museum og være skoleskip, hvor elevene skal lære om Chestertowns historie.

Etterpå var vi innom Tony og Donna på vei tilbake til båten. Det var selveste påskeaften og de skulle ha middag for hele familien. Mens vi var der kom Andreas og jentene også. Donnas søster med familie var også der, og hennes sønn ville at Andreas skulle bli igjen til påskemiddagen – og slik ble det. 

Susan og Andreas spiste middag der, og etterpå kjørte de oss til Todd og Susan Vigland. Der var det disket opp med Margaritas, salsa, guacomole og nydelige enchiladas på vegetarianer vis. Det var kjempegodt og veldig hyggelig. Nå gleder vi oss til å opprettholde kontakten og venter dem på besøk til Norge sommeren 2002.

Andreas og Susan Willock hadde avtale om at Andreas skulle være klar ved Susans bil mandag morgen klokken 07.30. Han hadde stilt to vekkerklokker og spratt opp, spiste frokost, stelte seg etter alle kunstens regler og snek seg ut mens Arnie og jeg sov videre.

Andreas hadde en veldig artig dag på skolen. Han hadde holdt foredrag for 6. klasse om turen vår og svart på spørsmål en hel skoletime, og resten av dagen hadde han gymnastikk med Susan Vigland.

Arnie og jeg koste oss med å gå tur på den store gården.

Om kvelden var vi alle invitert med Donna og Tony på restaurant, men først var det samling ombord på Vilde.

Rock Hall

Restauranten var relativt nyåpnet i et tidligere kirkelokale, maten var nydelig og vi storkoste oss.

Tirsdagen var en grå og regntung dag, men Andreas skulle få være med Tony rundt på gården, så han tok på regntøy og forsvant på sykkelen sin så snart han hadde spist frokost. De var innom de 48000 kyllingene, Andreas fikk kjøre firehjulsmotorsykkel og Tonys truck og de matet oksene. De spiste lunsj hjemme hos Tony, og de kom og to en kopp te med oss ombord i Vilde. Andreas svevde! På kveldingen kjørte de meg en tur på butikken, og da Tony nevnte at Andreas kunne bli noen dager ---- så gjett om han var heltent?!

Susan Willcks foreldre, Judy og John, kom hjem etter en måneds cruise denne kvelden, og Gunter og Susan hadde laget istand deilig chili. Vi var alle der og hadde en veldig hyggelig kveld, og avtalte at Judy og John skulle komme innom å se på båten neste morgen før vi kastet loss.

Donna kom først, for hun var på vei til jobb. Så kom Judy og John og tok en kopp kaffe. Judy gjentok at Andreas gjerne måtte bli og at hun gjerne ville kjøre han til oss på søndagen. Da var det gjort! Han hadde vært besatt av tanken siden Tony kom med tilbudet, og nå var det avgjort. Han strålte og forsvant av sted på sykkelen for å finne Tony. Så kom han kjørende (les svevende) tilbake på firehjulsmotorsykkelen for å si ”ha det” til oss.

Tonys far var også innom og tok en kopp kaffe og slo av en prat. Han har vært seiler i alle år, og det var veldig artig å høre på hans opplevelser og erfaringer.

Gunter var innom for å ta farvel da mobilen ringte og Greg og Charlie meldte at de ville komme med dynamoen i løpet av en time. Vi rakk og spise lunsj med Gunter før de kom ved 13-tiden, og så ble klokken 14.15 før vi måtte ta farvel og komme oss av gårde mens strømmen var samarbeidsvillig. Det er stor forskjell på 8 knop med strømmen eller 4 knop mot!

Vi kastet loss og suste nedover elven. Da vi seilte forbi skolen hvor jentene jobber, var Susan Vigland ute på gressbanen og hadde gymtime så vi vinket og hojet et siste farvel. For noen fantastiske dager! Og for noen flotte mennesker!

Vi kjørte motor til det ble mørkt, og la vi oss i en rolig polle ved Worton Creek. Neste dag gikk vi videre til Salem. Det var varmedress og motorkjøring i dag også.

Fredagen gikk vi gjennom C & D Canal (Chesapeakee & Delaware) og ankom Cape May ved 16-tiden. Vi lette litt etter en ankerplass i nærheten av byen, men måtte gi opp og legge oss et stykke unna. Vi kastet anker og tok gummijolla til land for å ringe til Ester og George Schwartz. Esters mor var helnorsk, og kusine av en tidligere nabo ”tante-Randi” i Kolleveien. Vi hadde knapt satt foten på landjorden før en blid dame kom ut og spurte hvor vi kom fra. Vi svarte ”fra Norge” og dermed var vi invitert opp på kaffe og kaker. Hennes mann var nemlig Eirik Kirkeberg, en trivelig helnorsk kar på 91 år som gjerne ville slå av en prat. Eirik, Ann og Anns datter reiser til Norge på ferie 14. mai og skal reise nordover til Nordkapp med tog og hurtigrute etter å ha besøkt familien i Tønsberg. I fjor tok de den samme turen, men da i egen bil!

Eirik og hans to døtre eier hele havneanlegget her, så vi var hjertelig velkomne til å legge oss ved flytebryggen deres. Og Eirik ble selv med ned og tok imot tampen da vi la til.

Lørdagen var det fint vær og Ester og George kom klokken 10.30. De hadde med post fra Ole og Lissen og jeg serverte kaffe og båtkake. Etterpå tok de oss med på sightseeing. Cape May var USA sin første ferieby, og i sommerhalvåret er det nå så tett som i en maurtue langs de flotte strendene. Hotellene spretter opp som paddehatter, og det er nesten umulig å finne en ledig parkeringsplass. Men på denne årstiden er det ennå rolig og fredelig her.

Til lunsj ble vi invitert med på ”The lobster house”, en koselig fiskerestaurant nede ved havnen, og etterpå spaserte gatelangs i gågaten inne i sentrum. Den lille byen er sjarmerende med mange flotte gamle hus fra 17- og 18- hundretallet. Vi ruslet rundt i sentrum en stund, og utpå ettermiddagen hentet vi skittentøyet i Vilde og reiste hjem til Ester og George.

Det ble en veldig hyggelig ettermiddag og kveld i hjemmet som de snart har eid i 40 år. Nå vil en kontraktør bygge et stor handlesenter på hele kvartalet, så det ser ut til at de vil måtte flytte i løpet av ett par års tid. De har nettopp feiret sitt gullbryllup og har ikke hatt tid til å vurdere situasjonen, men vil nok starte prosessen med å finne en egnet tomt til å bygge seg et nytt hus i løpet av kort tid. Ved 22-tiden kjørte de oss tilbake til båten. De tilbød seg også å kjøre oss til fergen, som vi skulle ta for å hente Andreas på den andre siden av Delaware bay, neste dag kl. 14.00, så da kunne vi bare takke for en fantastisk dag og krype til køys.

Søndagen var det fint vær, men det blåste kraftig. Da Ester og George kom for å hente oss rakk vi en kaffe og et kakestykke som avslutning på et veldig hyggelig besøk før de kjørte oss til fergen. De hadde med ferske bagels og en fin bok om ......

Fergen var noe forsinket på grunn av den kraftige vinden, så da vi omsider kom over på den andre siden hadde Andreas, Susan og Judy måttet vente en stund, så Andreas mente han kunne ha rukket et race til! De hadde nemlig hatt regatta med 8 fjernstyrte båter i et lite tjern på gården i dag, og da Tony eier to båter hadde Andreas for låne den ene. Han rakk bare 8 av 10 race, men lå an til en tredjeplass og var ikke lite stolt. Han skulle gjerne vært der lenger, og skal i hvert fall tilbake neste sommer, for han hadde hatt det helt supert! (Andreas sin hjemmeside har historien fra oppholdet på gården.)  

Susan og Judy hadde med en nydelig bok om Chesapeake Bay med koselige hilsninger i fra alle på gården til minne om tiden der. Fantastisk koselig.

Tilbake i Cape May ble vi hentet av Ann og Eirik. Jeg forsøkte å invitere de med ombord, men de ville heller ha oss med på restaurant. Det var nydelig mat veldig koselig å få en kveld til sammen, og så måtte de love å komme på frokost neste morgen.

Klokken 0700 stod de på brygga. Ann hadde hørt værvarselet og ville ha oss av gårde så snart som mulig, men de kom da ombord og spiste med oss først. Så fikk jeg låne telefonen for å fortelle Ester og George at værmeldingen var god og at vi ville gå nonstop til New York samme formiddag. Vi fylte diesel og tok farvel med Ann og Eirik, og så hadde vi en flott slør, og senere lens i nydelig vær nordover. Vi måtte kjøre motor fra 0200 til 0600, men så kom vinden tilbake og vi gled inn mot frihetsstatuen med fulle seil og stikk i skjøtene.

   Frihetsstatuen ”Statue of liberty”        Ellis Island, hvor alle emigranter ble mottatt.

    Neste side