New York

Været ble bedre og bedre og kryssen ble skarpere og skarpere. Vi hadde en herlig seilas helt opp til 79^th street hvor vi gikk inn til marinaen for å få en bøyeplass for natten. Vi var imidlertid for tunge for moringene, så vi ble liggende ved brygga.

I nydelig solskinn gikk vi på land for ”å gjøre” New York. Første stopp ble Empire State Building.

Deretter gikk vi gatelangs mot World Trade Center, og spiste middag på en koselig gaterestaurant som serverte mexicansk mat underveis. Vi kom opp på toppen av World Trade Center i tide til å få med solnedgangen over byen.

Det var vakkert. Vi så også en fin informasjonsfilm om byen og koste oss her en times tid før vi tok undergrunden tilbake til båten. Vi var ikke mer enn så vidt kommet ombord før det passerte en båt som laget så store bølger at vi ble slengt opp på kaikanten, og fikk en ganske stor skade på øverste bordgang og dollbord. Den kjempefenderen som vi dessverre ikke hadde lagt ut tidligere kom på plass i en fei, og så lå vi i alle fall godt for resten av oppholdet.

  ”Cleopatras Neadle” 3600 år gammel. Den ble gitt New York som en gave av Egypt.

Onsdag 3. mai var det også vakkert og varmt vær. Vi var ute av marinaen før klokken 09.00 og spaserte mot Central Park og Guggenheim-museet. Vi besøkte dette, men gikk ganske raskt videre til ”Museum of Natural History”. Her var vi i noen timer og fikk med en omvisning om dinosaurer, lunsj, og en runde i lokalene hvor de har om ”Menneskets utvikling”. Dette var langt mer spennende. Museet har verdens største utstilling av dinosaurer, og de fleste av dyrene er funnet i Canada og   i USA. I utstillingen om utvikling av mennesket var det en kropp som var 3,2 millioner år gammel og en annen som var 1,6 millioner år gammel. Det var noen fantastisk flotte utstillinger.

Vi var også en tur innom marinemuseet før vi tok undergrunnen tilbake til båten og kastet loss.

Nå gikk vi ut og kastet anker mellom frihetsstatuen og Ellis Island. Hvor kan man ellers få oppleve den vakre solnedgangen over N.Y., kveldshimmelen, nattehimmelen og den påfølgende morgenstemningen. Det var vakkert!

Torsdag morgen var Arnie og jeg oppe klokken 06.00 for å få morgenlyset over byen. Andreas stod opp 07.00 og like etterpå var vi på vei til Long Island. Når man skal gjennom ”Hells gate” (helvetesgapet) lønner det seg å ha tidevannet på sin side. Vi gikk 14 n.m. på 1,5 time. Deretter kom vinden og vi hadde en flott slør nordover til Oyster Bay, Long Island, hvor Per Arneberg hadde ordnet med bøyeplass ved Seawanaca Corintian Yacht Club. Vi var inne klokken 16.00 og la oss først ved flytebryggen for å få reparert skaden fra oppholdet i N.Y., og å få anvist bøyeplass. Dette var et nydelig sted, og vi fikk koden til klubbhuset hvor det var både dusj og badekar! Det var herlig med et karbad igjen.

Seawanaka Corintian Yacht Club

Vi fikk låne to sykler på yachtklubben og syklet avsted for å se oss omkring. Her var det mange lekre hus og hager. Det er fint å få komme seg litt rundt på land. Tilbake i båten kunne Arnie fjerne noen midlertidige skruer fra skutesiden, og etterpå grillet vi sverdfisk og hygget oss i cockpitten til det ble mørkt.

Lørdag var dagen da Lene skulle komme ”hjem” igjen, og gjensynsgleden var stor da Pierce kom med Lene, datteren Alison og henns mann Mark. Været var nydelig og vi koste oss med nybakte boller og båtkake.

S.C.Y.C. har egen frakteservice til og fra båtene, så da gjestene måtte forlate oss var det bare å gi beskjed på VHF kanal 9. 

Litt senere kom Per Arneberg og sønnen Per-Alexander. Først var de ombord hos oss en times tid, og deretter ble vi med dem inn for å se til huset deres som for tiden står tomt her i Oyster Bay. Lene, Andreas og Per-Alexander spilte tennis og pratet, mens vi tittet rundt og pratet litt med noen naboer. Vi ble invitert hjem på middag neste dag, men måtte dessverre takke nei, for å holde det strenge tidsskjemaet vårt. 

Seilasen fra Oyster Bay, Long Island til Block Island tok hele søndagen. Været var nydelig, og vi hadde strøm og vind med oss. Vi hadde beregnet å måtte ta natten til hjelp, men strømmen var så kraftig at vi var framme til midnatt. I perioder gjorde vi 10 knop, og det er det dobbelte av hva vi beregner som snittfart. Innseilingen var noe mer spennende enn vi hadde forstått ut fra cruising-guiden, men med radar og lommelykt fant vi den trange 5 meter brede innseilingskanalen og kom trygt i havn.

Vi ble på Block Island en dag, og betalte 50 dollar for å leie tre sykler i noen timer. Ikke rart de fleste båter har egne sykler ombord. Det skulle kostet 65 dollar, men han var grei og ga oss ”out of season price”!

Øya var veldig koselig, og det var deilig med en ordentlig sykkeltur. Vi spiste lunsj i den lille byen, og handlet med oss litt ferskmat på vei tilbake til båten.

Neste morgen gikk vi til Marthas Vinyard. Vi hadde en flott seilas denne dagen også. Farvannet fra New York til Marthas Vinyard er innaskjærs hele veien, og sies og være USAs beste farvann for seilbåter. 

I bukten utenfor Vinyard Haven kastet vi anker ved siden av mange nydelige trebåter, men fikk straks beskjed om at vi lå for nære fergens innløp. Vi forsøkte å rope på ”harbourmaster”, men fikk i stedet en blid dame som presenterte seg som Ginny på trebåtbyggeriet på tråden. Hun anbefalte oss å ta en blå bøye og komme inn og hilse på. De hadde fulgt med oss da vi kom inn!

Her ble vi vel mottatt. Alle ville prate og høre om hvem og hva og hvor og alt det der. Så fikk vi tilbud om å gå over å se på et nybygg som nesten var ferdig. Her traff vi David og fikk straks tilbud om å komme hjem til han samme kveld for å dusje og vaske klær. Ja neste dag kunne vi låne bilen og se oss om på øya også! Og slik ble det. David er gift med Tamora, og sammen har de sønnene Abraham (17) og Nathaniel (13). Om sommeren bor de i båten sin, men om vinteren leier de seg et hus, og i oktober seiler til sydover for å tilbringe vinteren på Bahamas sammen med et vennepar som også seiler. Ja her var det nok å prate om.

Neste morgen kom David og Abraham roende ut til Vilde ved ni-tiden. Abraham ville gjerne være guiden vår på formiddagen, for han hadde ingen viktig klasse før klokken 12.30.

Vi så halvparten av den sjarmerende øya sammen med Abraham, og etter at vi hadde sluppet han av på skolen reiste vi videre til Oak Bluffs og Edgartown, noen meget sjarmerende småbyer på den andre siden av øya.

Edgartown er et nydelig sted. Særlig før turistene invaderer øya. Om vinteren bor det 16.000 mennesker på Marthas Vinyard, og om sommeren bor det 96.000 her. Da leies husene ut for 6-8 tusen dollar pr. uke, og lokale som ellers leier blir nødt til å forlate øya i denne sesongen.

Den mørke bygningen ovenfor er bygget i 1703, og har fortsatt de originale, ubehandlede sedertrebrikkene som bekledning. Dette er et helt utrolig materiale som bare gråner/mørkner og som så varer nær sagt evig. Trebrikkene har ingen tegn på at kvaliteten er det minste forringet etter 300 år.

Her ute på Marthas Vinyard ligger også Chappaquiddic, som de fleste vel forbinder med Kennedy og bilulykken.

Om kvelden ble vi med på restaurant/pub. Vi stappet åtte personer inn i en liten Toyota og kjørte avsted. David og Tamora spiller nemlig irsk musikk sammen med en 4-5 andre musikere her hver onsdag, og en slik underholdning ville vi jo slett ikke gå glipp av. Alle de andre fra trebåtbyggeriet var der også, så det ble en veldig trivelig aften. Da vi skulle hjem kom det en kraftig regnskur, og raskere har vel aldri åtte personer kommet seg inn i en så liten bil, men så hadde vi jo plassene klare fra turen til. Vi lo så tårene trillet. Heldigvis lettet det noe før vi skulle ut til Vilde i gummijolla.  

Morgenen var grå og det var en fin dag til skrivearbeid. Lene leste og Andreas og Arnie ordnet med litt av hvert forefallende arbeid. I blant kom noen innom og fikk omvisning ombord, men på ettermiddagen tok vi Vilde inn til kaia for å fylle vann, og da kunne alle få omvisning. Etterhvert gikk de fleste hjem, og til sist var bare David, Tamora, Abe, Nathalien, Nath (den ene eieren av trebåtbyggeriet, og en koselig kar fra Colorado, som nettopp hadde kommet ut for å jobbe på trebåtbyggeriet, og vi igjen. Da kom mat og drikke frem, og vi hygget oss til over elleve. Det var ikke lett å ta farvel. Dette hadde vært et utrolig fint opphold. Nath har forresten eiet en norsk Anker-båt som het Sorcerer fra Asker tidligere, og denne båtens historie vil trolig bli trykket i Klassiske linjer en gang til høsten, når Nath har fått tid til å skrive den ned for oss.

Vi forlot havnen tidlig om morgenen for å komme gjennom Cape Cod Canal mens strømmen var samarbeidsvillig. Vi kjørte motor til vi var klar av kanalen, og så hadde vi en flott seilas i nydelig vær til et lite sted som heter Scituate.

Her kastet vi anker for kvelden og gikk inn til Bosten neste formiddag. I Boston var det ingen steder og kaste anker så vi la oss ved en yachtklubb ved siden av U.S. Constitution, amerikas eldste gjenlevende seilskute. Prisen var den nette sum av 100 dollar pr. natt (dvs. $2,50 pr. fot), så to netter var alt vi ville ta oss råd til. Det er synd at de har priset seg opp slik at kun de veldig rike kan ta del i gleden. Men for de som ikke nødvendigvis skal besøke byen finnes det en stor og vakker skjærgård like utenfor.

Vi hadde ikke mer enn så vidt lagt til før ”Andy” kom bort og presenterte seg. Han skal kaste loss med kone og en datter på 11 år om en måneds tid, for å seile i 14 måneder, og ville gjerne få komme innom med familien ved anledning. Vi spiste lunsj og dro av sted på sightseeing. Det var flott omvisning på U.S. Constitution, seilskuten som fikk klengenavnet ”Iron side” fordi kanonkulene bare prellet av på skutesiden. Men trykket mot treverket forårsaket at tresplinter føk som prosjektiler inne i båten, og flere ble drept eller alvorlig skadet av treffene.

Så spaserte vi gatelangs til vi fant et supermarked hvor vi kunne handle mat. Vi fylte opp et par handlekurver og tok en taxi tilbake til båten. Her laget Arnie nydelige enchiladas, og vi rakk også en kort kortkveld før Arnie og jeg skulle spasere litt i byen og se om vi kunne finne en jazzkafé eller lignende.

En stund lurte vi litt på om vi var i Boston eller i Italia, men fikk etterpå vite at vi hadde gått gjennom den italienske bydelen, og da vi var på ”State House”, regjeringsbygningen, neste dag fikk vi vite at de importerte alle italienerne for å legge mosaikk i gulvet, da de bygget på den originale bygningen for 100 år siden. Vi fant omsider fram til en stor pub med levende irsk musikk, og tok et par øl her før vi returnerte til båten.

Søndag morgen lå vi fortsatt i køya da det banket på skutesiden ved 09-tiden. Det var Andy som var tilbake med kona Madelaine og datteren Sumi og en stor boks med ferske donuts. De var på vei til Andys mor i anledning morsdagen, men måtte bare stikke innom først. De ble i vel en halvannen time, og vi hadde så mye å prate om. Arnie og Andy diskuterte kart over Canadas østkyst, mens Madeleine og jeg gikk igjennom en del praktiske, mer huslige, råd og vink. Sumi og Lene fant tonen med en gang, og vi planla at Sumi skulle komme rett ut til båten etter skolen neste dag, og vi sammen skulle låne Madeleins bil og ta en rask tur opp til et større shoppingsenter før avreise.

Vår dag var satt av til å høre Tamora spille fele på en stor ”Lilac Festival”, syrinfestival, i en park utenfor byen. Vi var ikke ute i parken før 15.00, men vi hadde ikke vært der i mer enn fem minutter før jeg gikk rett på henne. De skulle akkurat til å ha sin siste forestilling.

Vi ble sittende å prate med Tamora til hun og vennene skulle dra. Etterpå ruslet vi videre i den flotte parken for å finne syrintrærne og kjenne den deilige duften. Vi hadde ikke gått mange minuttene før vi møtte på en norsk familie som bor her i Boston. Det var Hanna (4), Sidsel (1), Ane og Carl, pluss Catrine, en barndomsvenninne av Ane. Veldig trivelig folk. Så da vi ble invitert med hjem på middag takket vi selvsagt ja til det. Ane laget i stand nydelig chili, og Hanna syntes det var veldig gøy med norske barn på besøk. Familien har også en veldig søt og hyggelig norsk au pair fra Son som heter Catrine, og Lene hygget seg veldig med å få være sammen med henne. Det ble en virkelig trivelig kveld.  

Mandagen var vi turister og fikk en veldig artig omvisning på ”State House”, og om ettermiddagen var jeg og barna og handlet som vi hadde avtalt, mens Arnie var ombord og tok imot Per Sjølie, som kom med nytt ekkolodd til oss. Det gamle instrumentet hadde streiket på vei til New York, og vi kunne ikke gå nordover uten et ekkolodd som var til å stole på. Heldigvis var det en nordmann som var kontaktperson her i området, og det var jo særdeles heldig for oss.

Vi forlot Boston klokken 18.30, og hadde en flott solnedgang over byen da vi seilte ut fjorden. Månen var nesten full, så det ble en fin og lys natt. Vinden løyet litt iblant, men vi seilte for det meste det første døgnet. Vi fikk kontakt med værmannen ”Herb” om ettermiddagen, og han kunne fortelle at vi kunne vente kuling om to døgn. Da fant vi ingen grunn til å seile i 4-5 knop lenger, så derfra ble det motorseiling helt fram. Dagen etter var varselet øket til storm, men hos oss var det fortsatt skyfri himmel og veldig svake vinder. Dette været holdt helt til vi passerte første innseilingsbøye utenfor Halifax, da øket vinden på og vi kunne skru av motoren, og en time senere var det kuling i kastene og vi var i ferd med å gå inn i selve havnen. Vi la oss til ved flytebryggen til Royal Nova Scotia Yacht Squadron, og tok oss en deilig varm dusj og spiste middag på klubben. Herlig!

Denne natten var det storm utenfor Halifax, men det merket vi heldigvis ingen ting til.  

TILBAKE TIL FØRSTESIDEN