Det ble noen flotte dager på yacht klubben i Halifax. Vi hadde knapt nok fortøyd ferdig før yacht klubbens styreformann kom over med en bærepose full med kart og diverse informasjonsmateriell over byen som vi kunne låne. Han tilbød seg også å kjøre oss om det var noe vi trengte, og kom og hentet Arnie neste formiddag slik at vi fikk fylt gass. Deretter fikk vi alle skyss til byens største shoppingsenter. Her fikk vi ordnet med leiebil. Vi skulle fylle opp mat lagrene og vi ønsket å reise nedover kysten på sightseeing.  

Torbjørn Bordevik og kona Jane kom opp fra St. Johns, New Brunswick for å hilse på, og vi koste oss veldig med deres selskap både lørdagen og søndag formiddag. Torbjørn var skipper på en skute som Arnie og jeg besøkte i England en påskeferie for snart 20 år siden, og en god venn av Arnie´s far. Jane er kanadisk, men har tidligere vært gift med en danske, så det gikk på norsk/dansk og engelsk om hverandre.  

Lørdagskvelden inviterte de oss med ut på en populær fiskerestaurant med nydelig mat, og søndag formiddag kom de på kaffe og hadde de med en flott flaske akevitt som skulle nytes ved spesielle anledninger. Og slike kommer jo på løpende bånd. 

På vei opp fra Boston var vi blitt passert av en stor flott seilbåt som vi pratet med på VHF´n, og nå kom de bortom for å hilse på. De skulle fly tilbake til Boston og forærte oss alle godsakene de ikke hadde klart å spise opp! Det var mye godt pålegg, pølser, frukt og grønnsaker. Mye snadder som vi hadde meget glede av.  

Ved avreise skulle vi fylle diesel og vann, og hvem andre tok imot tampen på brygga enn en kjenning fra Nesøya! Susan og Toto Stavnes forlot Norge med sine tre barn for ti år siden og hadde hatt denne båten som sin faste bolig siden. Et virkelig hyggelig gjensyn.  

Vi kom ikke avgårde før godt utpå ettermiddagen, men vi ønsket ikke å betale en ekstra natt på yacht klubben, samt at vi måtte komme avgårde for å holde den strenge tidsplanen vår. I Halifax hadde vi vært innom kystvakt stasjonen og fylt ut en seilplan. Dette er en fantastisk service som de yter alle seilere. Vi forplikter oss til å sjekke inn via VHF eller SSB-radio innen et avtalt klokkeslett daglig, og får til gjengjeld  værrapporter, samt den sikkerhetsmessige oppfølgingen.

Utpå kvelden hadde vi kontakt med ”Herb”, og fikk beskjed om at en storm var ventet neste dag, og at vi burde finne oss en trygg havn før det ble mørkt.  

Vi kastet ankeret bak en høy øy i Owl Bay og hadde det stille og fredelig mens vinden blåste opp i storm styrke, 15-25 m/sek, fra nordøst ute på havet hele neste dag. Arnie og Andreas forsøkte fiskelykken uten hell, og var på land og hogget en ny spri stake. Vi mistet en på vei fra Barbados til Grenada, og ville ikke gå over til Grønland uten en ny i reserve.   

Da spristaken var ferdig kom en fiskebåt forbi, og på Arnie´s forslag dro Lene og Andreas ut for å høre om han hadde hummer. Dermed ble det hummermiddag og fødselsdagsfeiring av Andreas` 12årsdag to dager for tidlig. Lene bakte fersk loff, og sitron og majones hadde vi sørget for å handle i Halifax. Vi hadde noen pakker hjemmefra gjemt unna, og da han attpå til fikk bestemme valg av kortspill hele kvelden ble det en riktig vellykket fødselsdagsfeiring.    

Vi våknet til en grå morgen. En ny storm var i vente, men i henhold til Herb ville den ikke nå oss før utpå kvelden/natten. Vi tok et rev i stor´n, heiste fokk og klyver og motorseilte nordover på et forholdsvis rolig hav. Skydekket lettet utpå formiddagen, men på kveldingen kom et skybelte, som vi tolket som uvær, inn over oss sørfra, og vi gikk inn til kysten igjen. Her tråklet vi oss innaskjærs det siste stykket opp til Spanish Ship Bay. Vi gikk for radar i mørket den siste halvtimen. Det er ikke mange gangene vi har hatt bruk for dette fantastiske instrumentet foreløpig, så vi synes det er like gøy og fascinerende hver gang.   

Nå lå vi igjen trygt mens stormen herjet, og vi sendte igjen Herb noen takknemlige tanker. Nå var det blitt Andreas sin virkelige fødselsdag, og Lene var oppe før alle andre og bakte rosinboller. Skinkeomelett til frokost, boller med melisglasur med brus og kaffe til lunsj, skinke med asparges, brokoli, kål, poteter og tomater til middag. Bare velstand alt sammen. Arnie hadde en fikse/mekke-dag, Lene og Andreas var på land og fant mast til en liten seilbåt som Andreas bygger, og jeg fikk skrevet litt mer på rapportene. Det gjør seg veldig godt med en pålagt ”ligge i ro dag” innimellom.  

Finværet var tilbake neste morgen. Vi bestemte at vi ville gå nonstop til St. Pierre, en liten fransk øy like sydøst for Newfoundland. Det ble en flott seilas i godt vær hele dagen, og værvarselet var bra. Ved 19-tiden forsvant vinden, og det ble motorkjøring hele natten. Arnie tok vakten til 02.00, jeg til 06.00 og Lene og Andreas morgenvakten.

Dagen etter kom vinden ved nitiden, og så hadde vi nok en flott seildag. Varme pitabrød med ost og skinke til formiddags og spagetti til middag. Om kvelden er det SSB kontakt med Joar og med Herb. Joar har tatt kontakt med Arnie´s far nå, og det betyr at Ole kan ringe Joar når han måtte ønske å få vite at alt er vel ombord. Herb melder at nordavinden vil komme utpå formiddagen neste dag. Da får vi vinden midt imot, men da vil vi være nesten fremme.

Da kvelden kom forsvant vinden igjen, og vi repeterte gårsdagens vaktfordeling. Jeg nyter nattevakten med en god bok og noen tekopper.      

Nordavinden kom som varslet, og vi var i havn ved to tiden. Vi fortøyde utenpå en stor amerikansk seilbåt. Vi hadde knapt rukket å gjøre fast springet før en riktig trivelig kar fra emigrasjonsmyndighete var ombord. Papirarbeidet var unnagjort på fem minutter, men han takket ja til både øl og akevitt, og ble nær halvannen time før han ruslet tilbake til kontoret. Deretter kom amerikanerne fra nabobåten ombord. Dette var en skipper med to betalte crew. Man undrer seg over at det skal være nødvendig å betale for den slags, men i USA er det faktisk et yrke man kan leve av. Disse to gjør ikke annet. De opererer hver for seg, men har også seilt sammen tidligere. Selvsagt er de habile seilere, og så er det nok ikke så lett å finne kompetente venner som har tid, lyst og anledning til å ta seg fri i USA, hvor ferie og fritid er mangelvare. Det kvinnelige crew-medlemmet er faktisk hyret helt frem til høsten, og skal bo ombord uansett om skipper med eller uten familie er ombord eller om båten ligger stille. Til sist kom et fransk ektepar, Herve og Beatrice  fra en annen båt i havnen, Tiger Mou, ombord. Dette er en seilfamilie med døtrene Sara på 12 og Mageli på 8, som har vært ute i rundt ti år. I fjor var de på Grønland, og tidligere har de vært forskjellige steder i Antarktis og i Sør-Amerika. Dette skoleåret har barn gått på skole her i St. Pierre, og så snart skolen slutter skal de tilbake til Frankrike for å bo på land noen år igjen. Veldig trivelige folk alle sammen.

Etter en deilig dusj på seilklubben gikk vi på restaurant denne første kvelden. St.Pierre er kjent for sine gode restauranter og sine gode franske viner – og vi ble ikke skuffet. 

Neste morgen fikk vi låne et par sykler og Harve ble med som guide og tolk. Folk flest snakker bare fransk, og det er definitivt et språk vi ikke behersker. Først måtte vi til banken og ta ut franske franc, deretter skulle vi handle noe mat og litt vin. Her spaserte franske politioffiserer med sine karakteristiske hatter i gatene, og i ostedisken bugnet det av gode franke oster. Før torsken forsvant for omtrent 20 år siden var dette et frodig lite samfunn, men i dag er det pengetilførsler fra Frankrike som holder liv i det lille samfunnet. Dette er naturlig nok ikke særlig gunstig. Forhåpentligvis finner de alternative inntektskilder etterhvert.

Om kvelden var i ombord på Tiger Mou til middag. Harve og Beatrice snakker godt engelsk, men barna snakker bare fransk og spansk. Dette var imidlertid ikke til hinder for at de hadde det fint sammen. De spilte kort og koste seg både denne kvelden og neste formiddag før vi dro. Vi sugde inn alt vi kunne få av informasjon om Grønland, og hygget oss med å se på flotte bilder.  

30. mai forlot vi St. Pierre ved 14-tiden, etter å ha fylt vann og diesel. Vi hygget oss med våre franske venner og tok oss god tid slik at vi ville ankomme St. John, Newfoundland i grålysningen påfølgende morgen. Vi hadde en flott seilas hele veien og gledet oss over å se det første isfjellet omtrent halvveis.

Vi gikk inn i havnen klokken 04.00 og la oss utenpå en skonnert som tar charter-turister og krøp til køys. Det lå en fransk seilbåt ved kaia også, men vi ville ikke vekke de som trolig sov der ombord.

Vi ble kjent med Paul ombord på charterbåten, og senere med Alan og Claudine da vi forhalte og la oss utenpå den franske båten. 

Paul, som er født og oppvokst her i St. Johns, tok oss på handletur og ut til yachtklubben for å hente post. Han er helfrelst seiler, en god skiløper og musikkstudent i Toronto. En virkelig trivelig kar.

Alan og Claudine er venner av Herve og Beatrice, og driver chartervirksomhet med seilbåten sin. De har 5 køyeplasser til utleie, og skal nå til Grønland for å få ombord første kull av sommerens gjester. De gikk 45 døgn nonstop fra Argentina til St. Johns, for å være nordpå i sommerhalvåret, og så går de igjen sørover for å være charterbåt i Sør-Amerika i vinterhalvåret. Det går i matlaging fra morgen til kveld for Claudine når de har gjester ombord, så hun nyter den avslappende transportetappen.            

Det var her Ulf kom ombord, og begivenheten ble feiret med Lene´s nybakte rundstykker og nykokte hummer kjøpt levende på ”super´n”. Han kom med ekstra fokk, hagle, isolerglass til vinduene, norsk sjokolade og litt av hvert annet som vi hadde bestilt via Arnie´s far. Det er helt fantastisk å ha en der hjemme som ordner med innkjøp og forsendelse av alt det vi kommer på at vi trenger.      

En ettermiddag vi var ombord på skonnerten hos Paul kom et norsk ektepar forbi og slo av en prat. Det viste seg at kvinnen het Ingerid og var bestevenninnen til Arnie´s tante Kari i Hokksund. Nok et artig sammentreff.

Og neste formiddag dukket det opp et norsk ukeblad i cockpitten. En hyggelig og populær hilsen.  

Søndagen var satt av til utstillings- og museumsbesøk. I anledning tusenårsjubileet siden vikingene kom til Newfoundland er det laget i stand flotte utstillinger og mange aktiviteter for store og små. Aktivitetene vil pågå hele sommeren igjennom. De skal blant annet bygge et vikingskip som både store og små vil få være med på, og de har satt opp en meget imponerende utstilling hvor Helge og Anne Stine Ingstad hadde fått sin vel fortjente ros. Hva deres arbeide på L´Anse aux Meadows har betydd for Newfoundland og Canada vil man aldri kunne tallfeste, men det ble sagt at man forventer at L´Anse aux Meadows vil bli en av Nord-Amerikas største turistattraksjoner, og turismen er en særlig kjærkommen inntektskilde nå som torsken er borte.  

Den 06.juni hadde vi omsider fått tak i savnet baggasje, sendt e-post og bilder, fylt vann- og diesel tanker og handlet ferskmat for noen dager, slik at vi kunne kaste loss og sette kursen for St. Anthony.  Været var nydelig, og etter et par timers motorseiling fikk vi en flott seias resten av dagen og natten.  

Andreas og jeg satt på fordekket og sydde seil til den lille seilbåten, og isfjellene lå på rad og rekke til stor glede og underholdning.

Radaren stod på hele natten, og alle isfjell kom klart og tydelig frem på skjærmen. Kveldens SSB-kontakt med Herb kunne fortelle at en ny storm var underveis, og ville nå oss innen neste ettermiddag/kveld. Arnie, Ulf og jeg delte natten mellom oss, og neste ettermiddag gikk vi inn i en klukkefri, liten polle med et par småhus ved Indian Bay. Ulf disket opp med røkt skinke og kålrabistappe til middag. Så la vi oss tidlig og stilte klokken på 05.00 for å få en tidlig start neste dag.  

Stormen hadde passert i løpet av natten, og etter at Arnie og jeg hadde sydd igjen noen sting som hadde løsnet i det ene vinduet på sprayhooden, var vi klare til å fortsette seilasen. Ute av bukten heiste vi seil, og så krøp jeg tilbake til køys igjen, for jeg hadde første frivakt. Det blåste friskt fra nordvest, så vi seilte så skarpt det var behagelig. Vi roterte vakter hele dagen, og vinden var stabil. Natten forløp på samme vis. Neste formiddag løyet vinden noe, og vi kjørte motor i noen timer. Med lite vind og en del sjø måtte vi hjelpe ”Tor” med styringen. Da vinden kom tilbake hadde den dreid og kom nå mere aktenfra. Arnie mente vi ville kunne heise to fokker, og sette den ene spridd, men i et kast brakk kloa på spribommen. Vinden fortsatte å dreie, og snart hadde vi vind og sjø aktenfra, slik at vi fikk en flott, rom seilas resten av veien. En ny storm var i anmars og vinden og sjøene økte jevnt og trutt ettersom vi nærmet oss St.Anthony. Det blåste nok 25 til 30 m/sek idet vi rundet pynten og entret havnen, og der inne lå alle trålerne allerede trygt i havn. Folk strømmet til. Alle var hjelpsomme og interesserte, og ble anvist plass utenpå en tråler på innsiden av kaia. 

Etter ankerdrammen tok jeg en tur bortover kaia for å høre om det var reker å få kjøpt, og fikk en stor pose med ukokte reker, helt gratis. Gave fra skipperen!

Etter at vi hadde vært på hotellet og fått oss en dusj var dagens middag koldtbord med nykokte reker og annet assortert pålegg. Kveldens SSB-kontakt med Norge hadde vist at jeg hadde noe feil på SSB-anlegget ombord, og dette måtte vi finne ut av før kursen ble satt for Grønland.    

10.juni var en dag med mye vær! Stormen raste over himmelen, og det vekslet i raskt tempo mellom snø, regn og skyfri himmel. Jeg syklet bort til hotellet og vasket tøy og skrev på PC, mens Ulf og Arnie mekket varmeovn. Det viste deg at den hadde fått mye groms fra dieseltanken, slik at den måtte renses og få installert et dieselfilter. Da det var unnagjort fikk de tak i en kar som kunne SSB-radioer, og han stilte raskt diagnosen. Sikringen på veggpanelet var gått. Hvordan kunne det ha seg når det er automatsikringer på panelet, og alt så tilsynelatende helt normalt ut? Vel, slik var det i alle fall. Fyren hadde helt rett, og da nye sikringer var installert fungerte alt som det skulle igjen.   

Lene ryddet og vasket båten etter guttas mekking og dieselsøl mens Ulf, Andreas og jeg handlet. Så var det deilig middag med enchiladas, refried beans og salat, etterfulgt av en avslappende kveld med mye god musikk på det nyanskaffede stereoanlegget ombord. Vi hadde vært på jakt etter et passende anlegg i lengre tid, og fant omsider en spiller og vanntette høytalere som falt i smak i St.John. 

11.juni sov vi lenge, og spiste ”brunch” ved 11-tiden. Etterpå var gutta på kystvaktstasjonen for å få værmelding og iskart, mens Lene og jeg gikk igjennom matlagrene, ryddet og bakte brød. 

Bill Fizgerald, primærlegen i St. Anthony kom innom og inviterte oss alle med hjem til dusjing og eventuell klesvask. Hans kone, Trudy, som også er lege, hadde laget te og bakt muffins. Det ble noen veldig hyggelige timer. Bill og Trudy har en gammel, klassisk trebåt og seiler hver sommer. De er også ivrige skiløpere, og har et fantastisk skiterreng her i St. Anthony. De har fire voksne barn, og deres yngste sønn hadde akkurat forlatt Shetland, på vei til Norge, som mannskap på en amerikansk seilbåt. Om vinteren er det bare langrenn som står i hodet på ham fortiden. Da vi skulle gå forærte de oss en pose med kjøtt fra fryseren. Det var trolig elg og/eller rein, som de selv hadde fått, da de ikke jakter selv. Vi var overveldet.  

Iskartene fra kystvakten viste at dersom vi seilte videre nordover til L´Anse aux Meadows ville vi måtte seile sørover igjen for å komme rundt sydspissen av isbeltet på vei østover. Vi besluttet derfor å leie en bil isteden, for deretter å kaste loss for Grønland den påfølgende dag.  

Det tok knapt en halvtime å kjøre til den lille bygden der L´Anse aux Meadows ligger. Været var nydelig og flere store isfjell lå i den runde bukten. Museet ved de arkeologiske utgravningene har en utstilling og et par filmer, hvorav den ene er en dokumentar hvor Helge og Anne-Stine Ingstad forteller om utgravningene. I informasjonsskranken var vi heldig å treffe Clayton Colbourn, en kar som var i 13-års-alderen den gang utgravningene pågikk. Han var stadig tilstede når Helge, Anne-Stine og de andre arkeologene arbeidet, og Helge og Anne-Stine var ofte på besøk hos foreldrene hans. Det fantes ingen vei hit den gang. Da var det hundesleder om vinteren og båter om sommeren, og det lille samfunnet takker familien Ingstad for at veien ble bygget, og for at de i dag har et levedyktig lite samfunn. I Canada er det mange små plasser som måtte fraflyttes fordi samfunnet ikke var interessert i merkostnaden ved å ha denne spredte bosettingen. I 1965 besluttet staten å betale $1000 dollar pr. familie, pluss $200 dollar pr. familiemedlem for å flytte fra isolerte småsteder, og i løpet av 15 år hadde 20.000 mennesker flyttet fra 148 isolerte småplasser. L´Anse aux Meadows kunne muligens lidt samme skjebne om det ikke hadde vært for disse historisk viktige funnene og utgravningene.         

Først så vi filmene og utstillingen på museet, og etterpå ruslet vi rundt en times tid på egenhånd før vi ble med på en guidet rundtur sammen med Clayton. Etter utgravningen i 1964 ble de viktigste funnstedene overbygget, men i 1981 ble det bestemt at husene skulle fjernes og funnene dekkes til med torv slik at funnene kunne bevares slik naturen hadde bevart dem i 1000 år. Og i dag fremstår de som de tuftene Helge og Anne-Stine Ingstad kunne starte utgravningene i for 40 år siden.  

Samtidig bygget de tre av husene, slik de mener de var den gang Leiv Eiriksson og de andre vikingene bodde i ”Leifsbuene” like bortenfor tuftene. Siden 1996 har de hatt ”vikinger” i husene, og i dag er det en egen skole som utdanner ”vikinger” i St. Anthony, som ligger tre mil sør for L´Anse aux Meadows. Dette er ”vikinger” som virkelig går inn for oppgaven. Håret, klesdrakten, framferden, og sysselsettingen skal være så korrekt som overhode mulig. De har virkelig gjort en fantastisk jobb, såvel med husene som med ”vikingene”.  

Da vi kom inn i det største huset satt en trivelig ”viking” å stekte selkjøtt til lunsj, og han fortalte så levende om livet i Leivsbuene. En annen blid og kortvokst kar med halvlangt, rødt, stridt hår var smeden. Han hadde vært en av de aller første ”vikingene” her, og står ofte i smia og arbeider. Kniven han bar hadde han smidd selv. Alle ”vikingene” er tatt rett ut fra sagaen. De kjenner sine roller godt og gir et veldig godt inntrykk.  

Omvisningen med Clayton var særlig morsom fordi han hadde vært en del av prosjektet helt fra starten. Han fortalte hvordan han og andre guttunger gikk i elva med vadestøvler og ”plukket” laks som Helge Ingstad grillet på ”smia”, og om hvor sint og fortvilet Anne-Stine hadde vært en gang Helge skulle hjelpe henne, mens hun var borte på et annet prosjekt, og i stedet ødela viktige funn ved å tilføre stein som ikke skulle være der. Ekstra ”krydder” som det ikke står skrevet om i bøkene, og som gjør omvisningen ekstra artig. 

Helge Ingstad er selvfølgelig invitert til jubiléet, men vi forstod det slik at han hadde takket nei. Det er ingen tvil om at det ville vært en stor opplevelse for han å oppleve dette jubiléet, men det er jo en lang og slitsom reise for en jubilerende 100-åring. Tall-ships race ankommer under feiringen, og vikingskip fra Norge er også ventet.

L´Anse aux Meadows var den første severdigheten som kom på UNIECO WORLD HERITAGE SITES´s liste i 1981, og Norge bør være veldig stolte av det arbeidet som ligger bak Helge og Anne-Stine Ingstad´s funn her på L´Anse aux Meadows. Det skal bli spennende å høre hvilken dekning jubileet får i mediene der hjemme i det gamle ”vikinglandet”.  

Etter en fantastisk opplevelsesrik dag dro vi tilbake til St. Anthony for å klargjøre båten for avgang neste morgen. Da kaia ikke hadde vann og dieseltrucken ikke hadde lov til å selge oss taxfree diesel måtte begge deler hentes på kanner. Vi kjøpte to 10 liters sammenleggbare vannkanner, og Andreas hentet nok vann til å fylle begge tankene. Det ble nok en 12 til 13 turer til sammen. Jeg kjørte to turer til bensinstasjonen med kanner vi hadde anskaffet i St.Johns for å ha på dekk, handlet og returnerte bilen, mens Lene, Ulf og Arnie arbeidet ombord.  Så kunne vi sette oss fornøyde ned og nyte viltgryte alá Ulf, med cranberry, agurk, asparges og poteter til. Vanvittig godt.

Etterpå kom Trudy og Bill ned og tok et glass vin med oss. Fantastisk hyggelig bekjentskap. Arnie undersøkte mulighetene for å komme over å jobbe for Bill på sykehuset ved en senere anledning, så hvem vet....... Med flotte ski- og seile- forhold ville det så absolutt vært artig og se mer av denne flotte øya om det en gang skulle passe slik. Da de forlot skuta ved 22-tiden stilte vi vekkerklokken på 05.00 og krøp til køys, og klokken 06.00 forlot vi havnen men kurs for Grønland.