15. Reisebrev: Halifax, Nova Scotia til L'Anse aux Meadows, Newfoundland |
Det ble noen
flotte dager på yacht klubben i Halifax. Vi hadde knapt nok fortøyd ferdig før yacht
klubbens styreformann kom over med en bærepose full med kart og diverse
informasjonsmateriell over byen som vi kunne låne. Han tilbød seg også å kjøre oss om
det var noe vi trengte, og kom og hentet Arnie neste formiddag slik at vi fikk fylt gass.
Deretter fikk vi alle skyss til byens største shoppingsenter. Her fikk vi ordnet med
leiebil. Vi skulle fylle opp mat lagrene og vi ønsket å reise nedover kysten på
sightseeing. Torbjørn
Bordevik og kona Jane kom opp fra St. Johns, New Brunswick for å hilse på, og vi koste
oss veldig med deres selskap både lørdagen og søndag formiddag. Torbjørn var skipper
på en skute som Arnie og jeg besøkte i England en påskeferie for snart 20 år siden, og
en god venn av Arnie´s far. Jane er kanadisk, men har tidligere vært gift med en danske,
så det gikk på norsk/dansk og engelsk om hverandre. Lørdagskvelden
inviterte de oss med ut på en populær fiskerestaurant med nydelig mat, og søndag
formiddag kom de på kaffe og hadde de med en flott flaske akevitt som skulle nytes ved
spesielle anledninger. Og slike kommer jo på løpende bånd. På vei opp
fra Boston var vi blitt passert av en stor flott seilbåt som vi pratet med på VHF´n, og
nå kom de bortom for å hilse på. De skulle fly tilbake til Boston og forærte oss alle
godsakene de ikke hadde klart å spise opp! Det var mye godt pålegg, pølser, frukt og
grønnsaker. Mye snadder som vi hadde meget glede av. Ved avreise
skulle vi fylle diesel og vann, og hvem andre tok imot tampen på brygga enn en kjenning
fra Nesøya! Susan og Toto Stavnes forlot Norge med sine tre barn for ti år siden og
hadde hatt denne båten som sin faste bolig siden. Et virkelig hyggelig gjensyn. Vi kom ikke
avgårde før godt utpå ettermiddagen, men vi ønsket ikke å betale en ekstra natt på
yacht klubben, samt at vi måtte komme avgårde for å holde den strenge tidsplanen vår.
I Halifax hadde vi vært innom kystvakt stasjonen og fylt ut en seilplan. Dette er en
fantastisk service som de yter alle seilere. Vi forplikter oss til å sjekke inn via VHF
eller SSB-radio innen et avtalt klokkeslett daglig, og får til gjengjeld værrapporter, samt den sikkerhetsmessige
oppfølgingen. Utpå
kvelden hadde vi kontakt med Herb, og fikk beskjed om at en storm var ventet
neste dag, og at vi burde finne oss en trygg havn før det ble mørkt. Vi kastet
ankeret bak en høy øy i Owl Bay og hadde det stille og fredelig mens vinden blåste opp
i storm styrke, 15-25 m/sek, fra nordøst ute på havet hele neste dag. Arnie og Andreas
forsøkte fiskelykken uten hell, og var på land og hogget en ny spri stake. Vi mistet en
på vei fra Barbados til Grenada, og ville ikke gå over til Grønland uten en ny i
reserve. Da
spristaken var ferdig kom en fiskebåt forbi, og på Arnie´s forslag dro Lene og Andreas
ut for å høre om han hadde hummer. Dermed ble det hummermiddag og fødselsdagsfeiring av
Andreas` 12årsdag to dager for tidlig. Lene bakte fersk loff, og sitron og majones hadde
vi sørget for å handle i Halifax. Vi hadde noen pakker hjemmefra gjemt unna, og da han
attpå til fikk bestemme valg av kortspill hele kvelden ble det en riktig vellykket
fødselsdagsfeiring. Vi våknet
til en grå morgen. En ny storm var i vente, men i henhold til Herb ville den ikke nå oss
før utpå kvelden/natten. Vi tok et rev i stor´n, heiste fokk og klyver og motorseilte
nordover på et forholdsvis rolig hav. Skydekket lettet utpå formiddagen, men på
kveldingen kom et skybelte, som vi tolket som uvær, inn over oss sørfra, og vi gikk inn
til kysten igjen. Her tråklet vi oss innaskjærs det siste stykket opp til Spanish Ship
Bay. Vi gikk for radar i mørket den siste halvtimen. Det er ikke mange gangene vi har
hatt bruk for dette fantastiske instrumentet foreløpig, så vi synes det er like gøy og
fascinerende hver gang. Nå lå vi
igjen trygt mens stormen herjet, og vi sendte igjen Herb noen takknemlige tanker. Nå var
det blitt Andreas sin virkelige fødselsdag, og Lene var oppe før alle andre og bakte
rosinboller. Skinkeomelett til frokost, boller med melisglasur med brus og kaffe til
lunsj, skinke med asparges, brokoli, kål, poteter og tomater til middag. Bare velstand
alt sammen. Arnie hadde en fikse/mekke-dag, Lene og Andreas var på land og fant mast til
en liten seilbåt som Andreas bygger, og jeg fikk skrevet litt mer på rapportene. Det
gjør seg veldig godt med en pålagt ligge i ro dag innimellom. Finværet
var tilbake neste morgen. Vi bestemte at vi ville gå nonstop til St. Pierre, en liten
fransk øy like sydøst for Newfoundland. Det ble en flott seilas i godt vær hele dagen,
og værvarselet var bra. Ved 19-tiden forsvant vinden, og det ble motorkjøring hele
natten. Arnie tok vakten til 02.00, jeg til 06.00 og Lene og Andreas morgenvakten. Dagen etter
kom vinden ved nitiden, og så hadde vi nok en flott seildag. Varme pitabrød med ost og
skinke til formiddags og spagetti til middag. Om kvelden er det SSB kontakt med Joar og
med Herb. Joar har tatt kontakt med Arnie´s far nå, og det betyr at Ole kan ringe Joar
når han måtte ønske å få vite at alt er vel ombord. Herb melder at nordavinden vil
komme utpå formiddagen neste dag. Da får vi vinden midt imot, men da vil vi være nesten
fremme. Da kvelden
kom forsvant vinden igjen, og vi repeterte gårsdagens vaktfordeling. Jeg nyter
nattevakten med en god bok og noen tekopper.
Nordavinden
kom som varslet, og vi var i havn ved to tiden. Vi fortøyde utenpå en stor amerikansk
seilbåt. Vi hadde knapt rukket å gjøre fast springet før en riktig trivelig kar fra
emigrasjonsmyndighete var ombord. Papirarbeidet var unnagjort på fem minutter, men han
takket ja til både øl og akevitt, og ble nær halvannen time før han ruslet tilbake til
kontoret. Deretter kom amerikanerne fra nabobåten ombord. Dette var en skipper med to
betalte crew. Man undrer seg over at det skal være nødvendig å betale for den slags,
men i USA er det faktisk et yrke man kan leve av. Disse to gjør ikke annet. De opererer
hver for seg, men har også seilt sammen tidligere. Selvsagt er de habile seilere, og så
er det nok ikke så lett å finne kompetente venner som har tid, lyst og anledning til å
ta seg fri i USA, hvor ferie og fritid er mangelvare. Det kvinnelige crew-medlemmet er
faktisk hyret helt frem til høsten, og skal bo ombord uansett om skipper med eller uten
familie er ombord eller om båten ligger stille. Til sist kom et fransk ektepar, Herve og
Beatrice fra en annen båt i havnen, Tiger
Mou, ombord. Dette er en seilfamilie med døtrene Sara på 12 og Mageli på 8, som har
vært ute i rundt ti år. I fjor var de på Grønland, og tidligere har de vært
forskjellige steder i Antarktis og i Sør-Amerika. Dette skoleåret har barn gått på
skole her i St. Pierre, og så snart skolen slutter skal de tilbake til Frankrike for å
bo på land noen år igjen. Veldig trivelige folk alle sammen. Etter en
deilig dusj på seilklubben gikk vi på restaurant denne første kvelden. St.Pierre er
kjent for sine gode restauranter og sine gode franske viner og vi ble ikke skuffet. Neste morgen
fikk vi låne et par sykler og Harve ble med som guide og tolk. Folk flest snakker bare
fransk, og det er definitivt et språk vi ikke behersker. Først måtte vi til banken og
ta ut franske franc, deretter skulle vi handle noe mat og litt vin. Her spaserte franske
politioffiserer med sine karakteristiske hatter i gatene, og i ostedisken bugnet det av
gode franke oster. Før torsken forsvant for omtrent 20 år siden var dette et frodig lite
samfunn, men i dag er det pengetilførsler fra Frankrike som holder liv i det lille
samfunnet. Dette er naturlig nok ikke særlig gunstig. Forhåpentligvis finner de
alternative inntektskilder etterhvert. Om kvelden
var i ombord på Tiger Mou til middag. Harve og Beatrice snakker godt engelsk, men barna
snakker bare fransk og spansk. Dette var imidlertid ikke til hinder for at de hadde det
fint sammen. De spilte kort og koste seg både denne kvelden og neste formiddag før vi
dro. Vi sugde inn alt vi kunne få av informasjon om Grønland, og hygget oss med å se
på flotte bilder. 30. mai
forlot vi St. Pierre ved 14-tiden, etter å ha fylt vann og diesel. Vi hygget oss med
våre franske venner og tok oss god tid slik at vi ville ankomme St. John, Newfoundland i
grålysningen påfølgende morgen. Vi hadde en flott seilas hele veien og gledet oss over
å se det første isfjellet omtrent halvveis. Vi ble kjent
med Paul ombord på charterbåten, og senere med Alan og Claudine da vi forhalte og la oss
utenpå den franske båten. Paul, som er
født og oppvokst her i St. Johns, tok oss på handletur og ut til yachtklubben for å
hente post. Han er helfrelst seiler, en god skiløper og musikkstudent i Toronto. En
virkelig trivelig kar. Alan og
Claudine er venner av Herve og Beatrice, og driver chartervirksomhet med seilbåten sin.
De har 5 køyeplasser til utleie, og skal nå til Grønland for å få ombord første kull
av sommerens gjester. De gikk 45 døgn nonstop fra Argentina til St. Johns, for å være
nordpå i sommerhalvåret, og så går de igjen sørover for å være charterbåt i
Sør-Amerika i vinterhalvåret. Det går i matlaging fra morgen til kveld for Claudine
når de har gjester ombord, så hun nyter den avslappende transportetappen. Det var her
Ulf kom ombord, og begivenheten ble feiret med Lene´s nybakte rundstykker og nykokte
hummer kjøpt levende på super´n. Han kom med ekstra fokk, hagle,
isolerglass til vinduene, norsk sjokolade og litt av hvert annet som vi hadde bestilt via
Arnie´s far. Det er helt fantastisk å ha en der hjemme som ordner med innkjøp og
forsendelse av alt det vi kommer på at vi trenger.
En
ettermiddag vi var ombord på skonnerten hos Paul kom et norsk ektepar forbi og slo av en
prat. Det viste seg at kvinnen het Ingerid og var bestevenninnen til Arnie´s tante Kari i
Hokksund. Nok et artig sammentreff. Og neste
formiddag dukket det opp et norsk ukeblad i cockpitten. En hyggelig og populær hilsen. Søndagen
var satt av til utstillings- og museumsbesøk. I anledning tusenårsjubileet siden
vikingene kom til Newfoundland er det laget i stand flotte utstillinger og mange
aktiviteter for store og små. Aktivitetene vil pågå hele sommeren igjennom. De skal
blant annet bygge et vikingskip som både store og små vil få være med på, og de har
satt opp en meget imponerende utstilling hvor Helge og Anne Stine Ingstad hadde fått sin
vel fortjente ros. Hva deres arbeide på L´Anse aux Meadows har betydd for Newfoundland
og Canada vil man aldri kunne tallfeste, men det ble sagt at man forventer at L´Anse aux
Meadows vil bli en av Nord-Amerikas største turistattraksjoner, og turismen er en særlig
kjærkommen inntektskilde nå som torsken er borte. Den 06.juni
hadde vi omsider fått tak i savnet baggasje, sendt e-post og bilder, fylt vann- og diesel
tanker og handlet ferskmat for noen dager, slik at vi kunne kaste loss og sette kursen for
St. Anthony. Været var nydelig, og etter et
par timers motorseiling fikk vi en flott seias resten av dagen og natten. Andreas og
jeg satt på fordekket og sydde seil til den lille seilbåten, og isfjellene lå på rad
og rekke til stor glede og underholdning. Radaren stod
på hele natten, og alle isfjell kom klart og tydelig frem på skjærmen. Kveldens
SSB-kontakt med Herb kunne fortelle at en ny storm var underveis, og ville nå oss innen
neste ettermiddag/kveld. Arnie, Ulf og jeg delte natten mellom oss, og neste ettermiddag
gikk vi inn i en klukkefri, liten polle med et par småhus ved Indian Bay. Ulf disket opp
med røkt skinke og kålrabistappe til middag. Så la vi oss tidlig og stilte klokken på
05.00 for å få en tidlig start neste dag. Stormen
hadde passert i løpet av natten, og etter at Arnie og jeg hadde sydd igjen noen sting som
hadde løsnet i det ene vinduet på sprayhooden, var vi klare til å fortsette seilasen.
Ute av bukten heiste vi seil, og så krøp jeg tilbake til køys igjen, for jeg hadde
første frivakt. Det blåste friskt fra nordvest, så vi seilte så skarpt det var
behagelig. Vi roterte vakter hele dagen, og vinden var stabil. Natten forløp på samme
vis. Neste formiddag løyet vinden noe, og vi kjørte motor i noen timer. Med lite vind og
en del sjø måtte vi hjelpe Tor med styringen. Da vinden kom tilbake hadde
den dreid og kom nå mere aktenfra. Arnie mente vi ville kunne heise to fokker, og sette
den ene spridd, men i et kast brakk kloa på spribommen. Vinden fortsatte å dreie, og
snart hadde vi vind og sjø aktenfra, slik at vi fikk en flott, rom seilas resten av
veien. En ny storm var i anmars og vinden og sjøene økte jevnt og trutt ettersom vi
nærmet oss St.Anthony. Det blåste nok 25 til 30 m/sek idet vi rundet pynten og entret
havnen, og der inne lå alle trålerne allerede trygt i havn. Folk strømmet til. Alle var
hjelpsomme og interesserte, og ble anvist plass utenpå en tråler på innsiden av kaia. Etter
ankerdrammen tok jeg en tur bortover kaia for å høre om det var reker å få kjøpt, og
fikk en stor pose med ukokte reker, helt gratis. Gave fra skipperen! Etter at vi
hadde vært på hotellet og fått oss en dusj var dagens middag koldtbord med nykokte
reker og annet assortert pålegg. Kveldens SSB-kontakt med Norge hadde vist at jeg hadde
noe feil på SSB-anlegget ombord, og dette måtte vi finne ut av før kursen ble satt for
Grønland. 10.juni var
en dag med mye vær! Stormen raste over himmelen, og det vekslet i raskt tempo mellom
snø, regn og skyfri himmel. Jeg syklet bort til hotellet og vasket tøy og skrev på PC,
mens Ulf og Arnie mekket varmeovn. Det viste deg at den hadde fått mye groms fra
dieseltanken, slik at den måtte renses og få installert et dieselfilter. Da det var
unnagjort fikk de tak i en kar som kunne SSB-radioer, og han stilte raskt diagnosen.
Sikringen på veggpanelet var gått. Hvordan kunne det ha seg når det er automatsikringer
på panelet, og alt så tilsynelatende helt normalt ut? Vel, slik var det i alle fall.
Fyren hadde helt rett, og da nye sikringer var installert fungerte alt som det skulle
igjen. Lene ryddet
og vasket båten etter guttas mekking og dieselsøl mens Ulf, Andreas og jeg handlet. Så
var det deilig middag med enchiladas, refried beans og salat, etterfulgt av en avslappende
kveld med mye god musikk på det nyanskaffede stereoanlegget ombord. Vi hadde vært på
jakt etter et passende anlegg i lengre tid, og fant omsider en spiller og vanntette
høytalere som falt i smak i St.John. 11.juni sov
vi lenge, og spiste brunch ved 11-tiden. Etterpå var gutta på
kystvaktstasjonen for å få værmelding og iskart, mens Lene og jeg gikk igjennom
matlagrene, ryddet og bakte brød. Bill
Fizgerald, primærlegen i St. Anthony kom innom og inviterte oss alle med hjem til dusjing
og eventuell klesvask. Hans kone, Trudy, som også er lege, hadde laget te og bakt
muffins. Det ble noen veldig hyggelige timer. Bill og Trudy har en gammel, klassisk
trebåt og seiler hver sommer. De er også ivrige skiløpere, og har et fantastisk
skiterreng her i St. Anthony. De har fire voksne barn, og deres yngste sønn hadde akkurat
forlatt Shetland, på vei til Norge, som mannskap på en amerikansk seilbåt. Om vinteren
er det bare langrenn som står i hodet på ham fortiden. Da vi skulle gå forærte de oss
en pose med kjøtt fra fryseren. Det var trolig elg og/eller rein, som de selv hadde
fått, da de ikke jakter selv. Vi var overveldet. Iskartene
fra kystvakten viste at dersom vi seilte videre nordover til L´Anse aux Meadows ville vi
måtte seile sørover igjen for å komme rundt sydspissen av isbeltet på vei østover. Vi
besluttet derfor å leie en bil isteden, for deretter å kaste loss for Grønland den
påfølgende dag.
Det tok
knapt en halvtime å kjøre til den lille bygden der L´Anse aux Meadows ligger. Været
var nydelig og flere store isfjell lå i den runde bukten. Museet ved de arkeologiske
utgravningene har en utstilling og et par filmer, hvorav den ene er en dokumentar hvor
Helge og Anne-Stine Ingstad forteller om utgravningene. I informasjonsskranken var vi
heldig å treffe Clayton Colbourn, en kar som var i 13-års-alderen den gang utgravningene
pågikk. Han var stadig tilstede når Helge, Anne-Stine og de andre arkeologene arbeidet,
og Helge og Anne-Stine var ofte på besøk hos foreldrene hans. Det fantes ingen vei hit
den gang. Da var det hundesleder om vinteren og båter om sommeren, og det lille samfunnet
takker familien Ingstad for at veien ble bygget, og for at de i dag har et levedyktig lite
samfunn. I Canada er det mange små plasser som måtte fraflyttes fordi samfunnet ikke var
interessert i merkostnaden ved å ha denne spredte bosettingen. I 1965 besluttet staten å
betale $1000 dollar pr. familie, pluss $200 dollar pr. familiemedlem for å flytte fra
isolerte småsteder, og i løpet av 15 år hadde 20.000 mennesker flyttet fra 148 isolerte
småplasser. L´Anse aux Meadows kunne muligens lidt samme skjebne om det ikke hadde vært
for disse historisk viktige funnene og utgravningene.
Først så
vi filmene og utstillingen på museet, og etterpå ruslet vi rundt en times tid på
egenhånd før vi ble med på en guidet rundtur sammen med Clayton. Etter utgravningen i
1964 ble de viktigste funnstedene overbygget, men i 1981 ble det bestemt at husene skulle
fjernes og funnene dekkes til med torv slik at funnene kunne bevares slik naturen hadde
bevart dem i 1000 år. Og i dag fremstår de som de tuftene Helge og Anne-Stine Ingstad
kunne starte utgravningene i for 40 år siden.
Samtidig
bygget de tre av husene, slik de mener de var den gang Leiv Eiriksson og de andre
vikingene bodde i Leifsbuene like bortenfor tuftene. Siden 1996 har de hatt
vikinger i husene, og i dag er det en egen skole som utdanner vikinger
i St. Anthony, som ligger tre mil sør for L´Anse aux Meadows. Dette er vikinger
som virkelig går inn for oppgaven. Håret, klesdrakten, framferden, og sysselsettingen
skal være så korrekt som overhode mulig. De har virkelig gjort en fantastisk jobb,
såvel med husene som med vikingene. Da vi kom
inn i det største huset satt en trivelig viking å stekte selkjøtt til
lunsj, og han fortalte så levende om livet i Leivsbuene. En annen blid og kortvokst kar
med halvlangt, rødt, stridt hår var smeden. Han hadde vært en av de aller første
vikingene her, og står ofte i smia og arbeider. Kniven han bar hadde han
smidd selv. Alle vikingene er tatt rett ut fra sagaen. De kjenner sine roller
godt og gir et veldig godt inntrykk.
Omvisningen
med Clayton var særlig morsom fordi han hadde vært en del av prosjektet helt fra
starten. Han fortalte hvordan han og andre guttunger gikk i elva med vadestøvler og
plukket laks som Helge Ingstad grillet på smia, og om hvor sint
og fortvilet Anne-Stine hadde vært en gang Helge skulle hjelpe henne, mens hun var borte
på et annet prosjekt, og i stedet ødela viktige funn ved å tilføre stein som ikke
skulle være der. Ekstra krydder som det ikke står skrevet om i bøkene, og
som gjør omvisningen ekstra artig. Helge
Ingstad er selvfølgelig invitert til jubiléet, men vi forstod det slik at han hadde
takket nei. Det er ingen tvil om at det ville vært en stor opplevelse for han å oppleve
dette jubiléet, men det er jo en lang og slitsom reise for en jubilerende 100-åring.
Tall-ships race ankommer under feiringen, og vikingskip fra Norge er også ventet. L´Anse aux
Meadows var den første severdigheten som kom på UNIECO WORLD HERITAGE SITES´s liste i
1981, og Norge bør være veldig stolte av det arbeidet som ligger bak Helge og Anne-Stine
Ingstad´s funn her på L´Anse aux Meadows. Det skal bli spennende å høre hvilken
dekning jubileet får i mediene der hjemme i det gamle vikinglandet. Etter en
fantastisk opplevelsesrik dag dro vi tilbake til St. Anthony for å klargjøre båten for
avgang neste morgen. Da kaia ikke hadde vann og dieseltrucken ikke hadde lov til å selge
oss taxfree diesel måtte begge deler hentes på kanner. Vi kjøpte to 10 liters
sammenleggbare vannkanner, og Andreas hentet nok vann til å fylle begge tankene. Det ble
nok en 12 til 13 turer til sammen. Jeg kjørte to turer til bensinstasjonen med kanner vi
hadde anskaffet i St.Johns for å ha på dekk, handlet og returnerte bilen, mens Lene, Ulf
og Arnie arbeidet ombord. Så kunne vi sette
oss fornøyde ned og nyte viltgryte alá Ulf, med cranberry, agurk, asparges og poteter
til. Vanvittig godt. Etterpå kom
Trudy og Bill ned og tok et glass vin med oss. Fantastisk hyggelig bekjentskap. Arnie
undersøkte mulighetene for å komme over å jobbe for Bill på sykehuset ved en senere
anledning, så hvem vet....... Med flotte ski- og seile- forhold ville det så absolutt
vært artig og se mer av denne flotte øya om det en gang skulle passe slik. Da de forlot
skuta ved 22-tiden stilte vi vekkerklokken på 05.00 og krøp til køys, og klokken 06.00
forlot vi havnen men kurs for Grønland. |