Vi gikk inn i en fjordarm med en stor bre og mange isfjell og koste oss med ost, kjeks og et glass hvitvin før vi gikk videre til Julianehåb, hvor vi igjen la oss utenpå Nordavind. 

Etter middag var Arnie og Lars på pub, Lene og Andreas ombord på Nordavind og spilte kort og jeg fikk jobbe med loggboka og legge ut bilder til diskett i ro og mak. 

17.juli ble Arnie og jeg purret av Nordavind kl. 06.15. Nå var de klare til å kaste loss med kurs for Island. Morgenen var vakker, og vi ble sittende i cockpitten å lese og drikke te et par timer. Men så forsvant sola og da ble det brått surt og kaldt, og vi krøp tilbake under fellen. 

Vi fylte diesel på høyvann, og så var det handling av mat og drikkevarer. Arnie sydde om den gamle klyveren for hånd, vanntankene ble fylt og vi rakk en deilig dusj på Sjømannshjemmet, som stengte kl. 18.00. 

Arnie og jeg skulle ta en siste liten spasertur på land før sengetid og ble praiet av far og sønn fra på nabobåten, som var svenske, og som var hyret for å frakte en redningsskøyte til Florida sammen med den nye eieren.

Tilbake i båten stilte vi klokken på 06.00 og krøp til køys.  

18.juli kastet vi loss like etter klokken 06.00 og spist frokost underveis. Det var en nydelig dag. 

Vi koste oss med de siste isfjellene, og var glade for å være forbi det siste før midnatt. Noen hval og noen sel så vi også i løpet av dagen. Vi kjørte motor hele det første døgnet, og det neste døgnet med. Sjøtemperaturen steg jamt og trutt. Heldigvis var det såpass drag i luften at ”Tor” klarte styrejobben nesten hele tiden. Den tredje dagen var det imidlertid vindstille og vi måtte håndstyre. Det var overskyet og vi ønsket oss desperat litt vind. Ved 19-tiden ble våre ønsker omsider innvilget og vi kunne skru av motoren.  Deilig! Farten er bare 4-4,5 kts.., og vi må gå noe mer sørvest enn ønsket, men nuets østavind skal dreie mot sør og senere mot vest.... Vi gleder oss. Seilvinden holdt helt til kl. 15.00 neste dag. Da løyet den så mye at vi måtte starte motoren og motorseile videre. Et grått, lett skydekke holdt sola ute hele dagen. Påfølgende dag var like grå og stille. Vi leste, spilte spill og ventet på vind! Denne kvelden kom vinden tilbake. Ikke fra sørvest som vi hadde håpet, men fra øst-nord-øst. Den øket på jevnt og trutt til vi hadde kuling. Resultatet var at vi seilte skarp kryss og lå ubehagelig skrått, og at Lars ble sjøsyk. Storseilet ble revet ned trinn for trinn. Snora i rev II røk. Vi seilte til slutt for bare fokk. Alle var under dekk denne natten, og radaren var montert nede med alarmen aktivert. Vi hadde ennå ikke sett en båt siden vi forlot Grønland, og alarmen gikk aldri av.

Utpå ettermiddagen den påfølgende dagen løyet vinden noe. Lars ba om å få sjøsykeplaster, og ikke lenge etter var han god som ny. Vi beholdt seilvinden enda et døgn, men så var vi tilbake til motorseiling på flatt hav, og slik hadde vi det helt til vi nådde Irland etter en fjorten dagers seilas. 

Heldigvis hadde vi et par deilige dager med sol og varme også. Det var godt å kunne ta av kjeledressen og nyte sommeren i t-skjorte og shorts. Vanntemperaturen var nesten 17 grader og Arnie og jeg hadde dusj på dekk. Herlig! 

Vi hadde besøk av en søt og tam pip underveis også. Den var hos oss hele formiddagen, men da vi måtte starte motoren stakk den sin vei.  

Kvelden før vi nådde Irland var vanntemperaturen oppe i 18,4 grader, men da vi forlot Golfstrømmen og gikk inn mot Irlands nordkyst falt den raskt til 13,6 grader. 

Strømmene utenfor Irland er veldig sterke, og vi surfet til tider i over 10 knop på vei sørover på østkysten av Nord-Irland. Vi hadde ikke mer enn 50 liter diesel igjen, og valgte derfor å gå innom Banger for å fylle. Andreas og jeg løp på land og handlet ferskvarer mens de andre ordnet med diesel og vann. Banger var en vakker liten by. En sel lå i havnen og ønsket oss velkommen, og hadde vi hatt tid til å bli der noen timer ville den lokale avisen kommet klokken 17.00. Men vi måtte videre. Kl. 15.00 var vi igjen underveis, og nå skulle vi til Ardglass, hvor vi skulle møte vår venn Tom, som vi traff på Graciosa for 10 måneder siden. 

Været var fint med enkelte lette skyer og vi hadde en flott tur sørover....helt til strømsjø, vær og vind ikke ville samarbeide lenger. Sjøene ble mer og mer firkantet, og vinden kom nokså midt i mot. Til slutt ble Vilde slengt hit og dit som en ping-poll ball. En kopp hoppet ut av koppestativet, et lampeglass hoppet ut av holderen sin, og alt som var løst havnet på gulvet. Vannet slo inn over skuta og presset skylightet opp slik at en del vann kom inn. Uff, dette var kjempepesete!!! Vi var ikke forberedt på dette, og hadde ikke gjort skuta sjøklar for slik sjø. Vi ville fram før det ble mørkt, og hadde derfor kjørt skuta hardt på motoren, og kl. 22.00 stoppet den bare! Arnie var lynrask med å få opp fokka, og mens Ulf styrte båten sjekket Arnie motoren. Kunne det være luft? Kunne det være dieselpumpa? Han luftet systemet og forsøkte å starte motoren men ingen ting nyttet. Vi heiste seil og forberedte oss på å måtte gå inn i havnen uten motor. Vi kontaktet yachtklubben og forklarte situasjonen og spurte om vi ville trenge hjelp fra kystvakten, eller om han trodde vi ville klare oss på egen hånd. Han sa vi trolig ville klare det, og at de ville ha noen nede på brygga til å ta imot oss. Vi slo oss til ro med det. Få minutter senere ble vi kontaktet av kystvakten på kanal 16. Han hadde fått melding om at det så ut som en hvit skøyte hadde problemer, og var for nære land. Kunne dette være oss? Jeg bekreftet at vi hadde vært nære land før vi fikk heist fokka, og forklarte situasjonen. Kystvakten mente at vi ville trenge hjelp, og sa at de ville sende en livbåt som kunne taue oss inn i havnen.

Da vi gikk inn i havnen stod Lene nede og håndterte VHF´en, mens vi andre var på dekk. Livbåten som skulle hjelpe oss lå 50 meter bak oss, og Lene måtte fortelle dem at de måtte komme å ta linen vår da vi ikke hadde motor! Kystvakten hadde dessverre glemt å informere om at vi hadde motorhavari! Nå fikk de imidlertid fart på seg og fikk dratt oss tilbake like før vi traff en innseilingsbøye. Så bant de oss longside og førte oss inn til selve havnebassenget. Livbåten hadde enorme krefter, og det hørtes til tider ut som om de ville rive oss i filler. Det ene springet røk, og da hørtes det omtrent ut som om maste knakk, men vi ble plassert pent ved pongtongen mens en stor velkomstkommite stod klare på brygga til å ønske oss velkommen. På puben lytter de nemlig på kanal 16, så halve puben hadde kommet ned for å ta imot oss! Snakk om velkomst! Redningsbåtene i Nord-Irland opereres utelukkende av frivillige. Kun maskinisten får en liten lønn. Det var en flott gjeng som tok oss trygt i havn den natten. Innseilingen var såpass vanskelig at vi aldri ville klart å karre oss inn uten motor. Klokken var midnatt før vi kunne invitere Tom ombord og nyte en liten ankerdram. 

Da vi tittet opp av luken kl. 06.00 neste morgen var det knapt nok vann rundt oss i det hele tatt. Stakene stod på toppen av 4 meter høye sandbanker, og vi var helt forvisset om at vi aldri ville klart å snegle oss inn til flytebrygga uten hjelp.  

Etter frokost gikk vi inn på yachtklubben og  bestilte mekaniker til motoren. Ellers ble tøy hengt ut til tørk og glassbiter feiet opp fra dørken.

Mekanikeren kom og ville høre låten på motoren. Den startet på første forsøk! Uff da. Dette var jo nokså flaut. Han gikk over alle punkter og konkluderte med at det måtte ha kommet en luftlomme i tanken på grunn av all ristingen, og at denne forårsaket motorhavariet. Nå var i alle fall alt i sin skjønneste orden. Mekanikeren fikk 40 pund og vi takket for hjelpen. 

Vi dusjet, gikk tur, spiste lunch på den lokale puben og om kvelden kom en av redningsgutta på besøk med kone og barn.  

Neste morgen kom Tom klokken 10.00. Han skulle lose oss inn i Strangeford Loch. Været var godt og det tok kun tre timer helt inn til yachtklubben i Killinchy. Vi surfet inn i lochen i 10 knop. Her må man følge tidevannet, og alle og enhver går med tidevannstabellen i brystlommen. 

Yachtklubben er en stor båt med en fyrlykt på toppen. De kaller den ”The light ship”.  Et tilsvarende skip ligger utenfor kysten og er i drift den dag i dag. Denne har imidlertid vært yachtklubb i vel 20 år allerede. 

Vi fikk en fantastisk mottagelse. Alle våre venner fra s/y Karma, som vi traff på Graciosa kom innom og hilste på. Vi var yachtklubbens gjester og måtte bare føle oss som en av gjengen. Vi hygget oss på skipets pub, og alle vi traff visste om oss. De var informert om redningsaksjonen utenfor Ardglass, og alle ville høre om turen vår. Barkeeperen hentet fram gitaren sin, og det ble en veldig trivelig kveld med irske sanger og gamle gode John Denver låter. Her var det lett å trives.

Torsdagen var dagen John Wilhelmsen skulle komme og mønstre på, og Tom ville kjøre gutta til flyplassen mens Lene og jeg skulle bli tatt hånd om av Tom´s kone Loraine og datteren Susan (17). Vi fikk levert skittentøyet til vask på vaskeri, jeg fikk en etterlengtet hårklipp, e-post ble sendt og mottatt og nødvendige innkjøp ble unnagjort. En veldig nyttig og trivelig dag. 

Vi passerte en koselig liten by ved navn Lisbane. Tom kunne fortelle at byen har 1000 innbyggere og 10 puber. De lå som perler på en snor langs hovedgaten.   Arnie og John regnet da raskt ut at et tilsvarende grunnlag ville bety minst 40 puber på Nesøya!??! 

Da vi alle var samlet i båten igjen tente vi grillen og grillet svin indrefilét som velkomstmiddag for John. Lars hadde kjøpt flybillett for avreise neste dag, så dermed ble det avskjedsmiddag for ham samtidig. Vi hadde fått ha ham ombord i fire uker, og hadde full forståelse for at det var noen der hjemme som ønsket ham hjem igjen.  

Fredag 4.aug. kjørte gårsdagens barkeeper, Nigel, John, Andreas og Arnie til et leiebilfirma hvor vi fikk leid en flott Rover veldig billig. Imens pakket Lars sekken, og deretter ble han avlevert på flyplassen. 

Om ettermiddagen dro vi på sightseeing til en vakker liten landsby som heter Hillsbourough. 

I puben denne kvelden overrekker vi det norske flagget til yachtklubbens ”commadore” Jerry.  

Lørdagen reiser vi på sightseeing og er veldig imponert over de store flotte gårdene som finnes overalt. Her er det tydeligvis stor velstand. Landsbyene er rene og pene. De er pyntet med de vakreste blomsterdekorasjoner og tagging finnes ingen steder. Tom og Loraine forteller at det finnes knapt en familie som ikke er rammet av IRA´s grusomme påfunn på en eller annen måte, men er veldig opptatt av at vi skal få et innblikk i alt de vakre Nord-Irland har å by på også. 

Lørdagskvelden var det felles grilling på klubb-båtens akterdekk. Vi griller laks og hygger oss med enda flere bekjentskap. Senere på kvelden er alle samlet på puben. Dette er en utrolig sosial gjeng.   

Søndagen blir Lene og Andreas invitert med ombord på Tom og Loraine sin seilbåt. Her var også Susan med to venner Alex og Gordon. Lene var i hundre. Endelig en venneflokk på egen alder. Andreas var kapteinassistenten til Tom. Det ville senere vise seg å være særdeles nyttig.  

John, Arnie og jeg reiser på ny sightseeing runde. Om kvelden blir Lene med Susan og Alex hjem på overnatting, mens vi blir ombord og får besøk av flere venner. Vi hygger oss med ost og kjeks, men unngår puben og kommer oss i seng før midnatt for å være klare for overfart til Skottland påfølgende ettermiddag. 

Været har vært upåklagelig disse dagene. Enkelte regnbyger har vi hatt, men for det meste har det vært varmt og fint. Vi har hatt noen uforglemmelige dager, og er attpå til blitt medlemmer av yachtklubben før vi kaster loss kl. 17.00.  

Lawrance Sprott loser oss ut av havnen, og Andreas tar oss trygt ut av lochen. Det var Lars som var rormann da vi gikk inn, og hadde det ikke vært for at Andreas hadde lært veien ombord hos Tom så hadde vi virret rundt og lett etter veien. Vi hadde nemlig ikke kart over denne fjorden. Tidevannet er nøye timet og vi suser ut av vannbassenget like raskt som vi kom inn.  

Overfarten til Skottland gikk greit. Vi kjøre motor i tett tåke nesten hele veien, men hadde heldigvis aldri mer enn 1 knops motstrøm. Tåken lettet på morgenen, og klokken 11.00 var vi fortøyd til en bøye utenfor Gigha. 

Vi spiste frokost og tok jolla til land. Lene og Andreas leide sykler, og så la vi ut på tur. Vi spaserte rundt i et par timer, og koste oss med litt å drikke på gresset utenfor hotellet før vi returnerte til båten hvor Lene og Andreas tok et bad.

Etter en deilig enchiladas middag koste vi oss med godværet i cockpitten noen timer før vi tok en tidlig kveld. 

Vi var oppe før klokken 06.00 og ikke lenge etter var vi underveis til Drambuie Bay, en anbefalt bukt som gir ly i all slags vær. Dagen var grå og regntung, men vinden var SØ, så endelig fikk vi en flott seildag. Da ankeret var kastet spiste vi   middag og krøp tidlig til køys. 

10. august var også grå og regntung til å begynne med, men også en flott seildag. Utpå ettermiddagen lettet været og vi kastet ankeret i en idyllisk bukt utenfor en koselig liten landsby ved navn Plockton. 

Plockton har 300 innbyggere og en vakker palmerekke langs strandkanten som får en til å lure på om man virkelig befinner seg i Skottland. På den andre siden av bukten ligger et stort flott slott som om kort tid vil være ungdomsherberge, og toget stopper utenfor døren. Vi spiser middag på puben, og Lene og Andreas er overlykkelige over å få spille biljard hele kvelden. 

11.august var det lettskyet, fint og varmt vær. Denne dagen skulle vi gå ut til Stornoway på ytre Hebridene. Vi gikk for motor til vi hadde passert Skye, og derfra stod vi over til Stornoway på en fin slør.  

Idet vi gikk inn i havnen ble vi møtt av mange store, fete sel.  

Stornoway var en veldig trivelig liten by. Vi la oss longside en seilbåt full av franske ungdommer, og hadde de ombord på en ankerdram, før vi ruslet en tur rundt i byen, og endte opp på ”The Whalers Dram”, hvor vi ble møtt av eieren som sa: ”You are on the Norwegian boat, aren´t you?” Vi ble mildt sagt målløse, men så forklarte han at han var passasjer på fergen som passerte oss i innseilingen, og at han hadde lagt merke til oss. En pratsom og trivelig kar. Vi fikk bord i restaurantdelen, og spiste deilig biff-middag for en rimelig penge. 

Lørdagen var John og Arnie hos Kystvakten på formiddagen. De fikk værvarsling for de kommende dager, samt diskuterte Pentlandspassasjen. Det var ikke fritt for at vi var litt spente etter alle de skremmende historier som florerer om dette stredet, og vi ville ”time” passasjen så godt som mulig med hensyn til de kraftige strømmene. Været klarnet opp og det ble virkelig en flott dag. Vi ruslet litt rundt i byen, handlet, dusjet, og tok en siste engelsk ale på puben. Klokken 17.00 kastet vi loss, for da ville strømmen være gunstigst mulig fram til Thurso, siste havn før Pentlandstredet. 

   John til rors.

Vi motorseilte til å begynne med, så kunne vi seile en 6-8 timer på natten, og deretter var det motorseiling helt fram til Thorso. Været var strålende. Vi gikk i land ved 14-tiden, og nøt noen deilige timer på en uterestaurant, hvor Lene og Andreas kunne spille biljard, mens vi ventet på at klokken skulle bli 17.00 slik at vi ville få strømmen med oss gjennom Pentlandstredet. 

Vi passerte Pentland på flatt vann. Strømmen dro oss gjennom i opp til 10 knops fart. Dag to hadde vi heldigvis en flott seilas, men dagen var grå. Deretter var det flatt hav og motortøff resten av veien. Den andre natten var det til tider mye tåke og flust med boreplattformer og fiskebåter, så da var radaren god å ha. Da tåken lettet utpå morgenkvisten lyste Sleipnerfeltet opp som et vakkert opplyst monument mot den mørkeblå morgenhimmelen. Stemningsfullt og vakkert. Været lettet og temperaturen steg da vi nærmet oss norskekysten, men de siste fem timene var det regnvær. Regnet opphørte idet vi la til kai i Kristiansand ved 16.30-tiden den 16. august. Da hadde vi vært utpå i ganske nøyaktig tre døgn.

Så var vi hjemme på norsk jord igjen. Nå er vi snart hjemme hos familie og venner igjen, og det er ikke fritt for at det kribler.    

Vi handlet ferskmat, dusjet og spiste spagettimiddag ombord. Etterpå tok John oss med på en liten pubrunde. For en sjarmerende by. Tilbake i båten ble vi sittende i cockpitten å nyte fullmånen til midnatt før vi krøp til køys. 

   Blindleia

Torsdag 17. våknet vi til en vakker morgen. Arnie og John kastet loss kl. 06.00 og hadde noen flotte morgentimer. Barna og jeg stod opp kl. 08.30 og turen opp Blindleia og helt opp til Arendal var stille og vakker. I Tromøysundet kom vinden, og derfra hadde vi en flott seilas nesten helt fram til Nevlunghavn. Først slør, og deretter plattlens med spridde fokker. Dette er favorittseilasen vår. ”Tor” styrer, vi leser, og båten går som på skinner. Herlig.

Vi la til kai ved Nevlunghavn kl. 21.45. Kvelden var vakker, og vi ble sittende i cockpitten å kose oss med ost, kjeks og månen til vi krøp til køys rundt midnatt. 

06.00 hadde vi kastet loss og seilte til Son for slør og lens i et fantastisk sommervær! Vi var fortøyd ved flytebrygga 17.00 og kjente sommerfuglene i magen ved å være så nære ”hjemme”. Enchiladas ble dagens middag, og en ”irish” på kroa var desserten. Vi var igjen i køya før midnatt.  

Lørdag 19. våknet vi til skyfri himmel og sommervarme vi ikke har kjent på lenge. 18 grader i vannet, men morgenbad frister ikke i havnebassenget i Son. Vi dusjet, Andreas fikk en etterlengtet hårklipp og vi spiste stor frokost for å ha litt å gå på! Klokken 11.30 kastet vi loss og tøffet hjemover. Lene og jeg pakket og ordnet under dekk, Andreas stod til rors og John og Arnie nøt dagen. Like før Drøbak ble vi innhentet av Celine, Øivind, Trym og Birk. Så fantastisk koselig. De var på hytta på Filtvet og kom ut og hilste på i Dag sin båt. Lene og Andreas ble ombord hos dem til vi var godt forbi Drøbak, og idet de skulle ta farvel kom Alison og Arve og hadde med Magne, Liv, Ulf, Ina og Lasse. 

Hornblåsing og flagging! Dette var fantastisk gøy! Litt lenger inne i fjorden kom Anette, Markus og Christoffer.  

Så kom fetterne Martin og Fredrik. og

min søster Hjørdis og

Audun, Johns sønn.

Alle barna kom ombord på Vilde.  

Da vi ankom brygga var velkomstbanneret som Martin hadde tegnet på plass og velkomstkommiteen og champagnen likeså. Dette var helt overveldene!!!!

Hjemkomstfesten ble helt fantastisk!! Etter champagne på brygga forsatte festen oppe hos Ole og Lissen (Arnies foreldre) med reker og hvitvin til midnatt. Lissen, Ole og svigerinne Kristin hadde stått på hele dagen, og vel så det! Bord var vakkert dekket og reker, kaffe og kaker var det mer enn nok av. Vennegjengen hadde spleiset på drikkevarer til alle de nær hundre som var med på å feire dagen.

Huset vårt hadde de også pyntet og gjort i stand for oss. Lissen og Kirsti, en god venninne, hadde hengt opp nyrensede gardiner og lagt på plass nyrensede tepper, Lissen hadde redd senger, tørket støv og sørget for at alt var i skjønneste orden inne, Ole hadde klippet plenen, Kirsti hadde plantet i utekrukkene på terrassen, og Alison, en annen god venninne, hadde ordnet i stand med grønne planter inne. Her manglet det ikke på noen ting!! Friske, avskårne blomster og champagnegaver fikk vi også! Maken til velkomst hadde vi aldri drømt var mulig!

Det har vært 14 måneder fulle av opplevelser. Vi ville ikke unnvært en eneste en av dem, og gleder oss til å mimre og leve på minnene i månedene og årene som kommer.  

En dag drar vi forhåpentligvis ut igjen.