5.juli spratt jeg opp og tok sekken på ryggen for å skaffe hvalkjøtt og film, mens de andre fylte diesel. Etter en rask frokost kastet vi loss. Det var en grå og kald dag. Ulf, Lars og Arnie fraktet skuta til Vesterbygd, mens Lene, Andreas og jeg leste og skrev rapport under dekk. Vi hadde fin seilvind og fikk prøvd den omsydde fokka. Fokka var dessverre kuttet for mye. Nå var den i minste laget. Vel så får vi skjøte den sammen, og sy den om på nytt ved en senere anledning.

Vi seilte i rundt fire timer før vinden løyet, og klokken 18.00 kunne vi la ankeret gå, innerst i fjorden, utenfor Sandnes i Vesterbygd. Her ligger tuftene fra gården til Torstein Eiriksson, bror av Leiv Eiriksson. Dette var en vakker, vennlig og frodig plass. Torstein var gift med en vakker kvinne som het Gudrid. Sykdom førte til at Torstein døde ganske ung, og Gudrid giftet seg da med Torfinn Karlsevne – en kjent helt fra sagaen. Torfinn og Gudrid seilte til Vinland, og der fødte Gudrid den første "norsk-amerikaner” som fikk navnet Snorri.  

Nå skulle vi kose oss med grillet hvalbiff og hjemmelaget karamellpudding ala Ulf til dessert! Andreas er en ivrig læregutt, og vil gjerne frese løk og champignon samt prøvesmake sausen.  

6.juli var været igjen vakkert. Andreas og jeg tok en morgendukkert, bare sånn for å ha gjort det, før vi spiste frokost og pakket sekkene for å ta jolla inn til land. Det var lett å finne tuftene på Sandnes. Disse flotte markerte turtene med intakte grunnmurer antas å ha vært fjøs og låve. Tuftene fra hovedhuset var ikke like intakte og lå nå nesten helt nede ved strandkanten. Her i Vesterbygd har vannet har steget 5-6 meter siden år 1000.  

Kirkeruinene er allerede under vann, og kirkegården ligger helt i vannkanten. Mye er allerede vasket vekk, men vi fant noen rester av ben og knokler som trolig stammer fra mennesker som engang bodde her.  

Det var grønt, frodig, lunt og vakkert. På L´Anse aux Meadows hadde vi hørt at Eirik Raude trolig drev med falsk reklame da han kalte landet ”Grønland” da han returnerte til Island for å få med seg flere folk, men det vi så tilsa at navnet var meget passende. Vi spaserte innover på dyretråkkene, og oppe på den første høyden stod den første reinsdyroksen og tittet på oss. Snart kom maken også. De tuslet rundt og var tydelig fullt klar over at det ikke var jaktsesong. På den andre siden av åsen så vi fem dyr til. Ulf ruslet for seg selv i håp om å få skutt en hare eller to, mens Arnie, Lars og Andreas gikk innover for å finne flere tufter. Og de fant hva de søkte; tufter fra et huskompleks med over 16 rom. Et idyllisk sted med gressletter og en liten elv rennende forbi. De så flere reinsdyr og hadde en virkelig fin tur. Innerst mot Austmannadalen fant de fram til Nansens leirplass. Det var her Nansen og Sverdrup sydde seilduksbåten som de rodde ut fjorden etter å ha krysset innlandsisen.  

Ettersom tidevannet sank ble den ene fjordarmen tørr, og vika som gikk inn til Sandnes ble også tørrlagt. 

Vesterbygd hadde en gang 90 gårder og 4 kirker i henhold til sagaen. Ikke alle er funnet for det har vært størst interesse om gårdene i Østerbygd, men mange funn er gjort; pilspiss fra indianerne i Amerika, toalettartikler, sjakk- og dam- brikker, redskaper, kjøkkenartikler, mm.

Her hadde vikingene nok av villrein, sel, fisk og hval, og av bærene skinntryte kunne de lage saft, syltetøy og vin. Sauer, kuer og hester hadde med fra Island, så det eneste man kan tenke seg ble mangelvare etterhvert var ved til brensel og eventuelt til båt- og husbygging.

Ved 19-tiden var vi igjen samlet ved jolla, og like etterpå lettet vi anker og gikk en times tid ut til en annen boplass som var særlig kjent for en flott lakseelv. Vi satte garn like før sengetid og var spente på hva fangsten ville bli.  

2 arktisk røye, 3 laks og et par flyndre! Kjempebra.

Etter frokost fylte vi vann fra en elv via kanner og bøtter før vi satte kursen ut mot havet igjen. Røkovnen røkte røya på akterdekket, mens fersk loff ble produsert under dekk. Det smakte fortreffelig. Vi gikk ut fjorden i grått vær, passerte Nuuk, og fortsatte ut mot havet den veien vi var kommet inn 16 dager tidligere. Vi gikk for motor både dagen og natten gjennom. Lars og jeg var oppe på morgenvakten og passerte mange flotte isfjell. Lars knipset i ett sett. Flott at han også fikk oppleve mange store flotte isfjell! 

Utover formiddagen den 8.juli ble været bedre og bedre, og innen vi nådde Frederikshåb ved 16-tiden var himmelen klar og blå. Vi spiste laks m/poteter og eggesmør før vi gikk en tur på land og så på den fine gamle stavkirken som byen er spesielt kjent for.  

9. juli våknet vi til tette tåkebanker under en klar himmel. Vi sneglet oss ut av havnen ved hjelp av radaren. Nå skulle vi gå innaskjærs, innenfor isbeltet, ned til Julianehåb.  Terrenget var vakkert. Tåken ble lettere og lå etterhvert bare som lette tåkebanker hist og her. Vi kjørte sikksakk mellom isflak og små isfjell. Det ble mange flotte stemningsbilder. 

Vi la oss til i en liten og anbefalt bukt som het Kajaktorliq for natten. Et riktig idyllisk sted. Men ankerbunnen var ikke god, så vi hadde fem trosser til land før vi kunne sette oss rundt middagsbordet. 

Da vi våknet neste morgen hadde det blåst opp. Ulf og Lars tok jolla til land og samlet sammen tampene etter at vi kastet loss og fikk skute ut i sikkerhet. Det var storm i kastene, og sjøene slo inn over skuta og vasket styrmennene etter tur. Det var et virkelig ufyselig vær. Lene, Andreas og jeg holdt oss under dekk. Ovnen gikk for fullt, og gutta kom ned og varmet seg og fikk mat på omgang.

Vi snodde oss gjennom flere tette isbelter, og en gang måtte vi gi opp å snu. Heldigvis gikk det greit å passere dette isbeltet på den andre siden av øya. Tretten nautiske mil nord for Julianehåb fant vi et egnet sted å legge oss for natten. Klokken var blitt 23.00 og guttene var våte og kalde. Middagen var servert underveis, så nå var det bare å krype til køys og håpe på bedre vær. 

11. juli kom med lettskyet pent vær. Vi gikk inn til Julianehåb og la oss longside en norsk båt som heter Nordavind. Nordavind forlot Nord-Norge for tre år siden, og skipper Jan-Petter Krogh og hans besetning ble et veldig trivelig bekjentskap. Kona hadde reist hjem fra USA, og nå var det sønnen Ole og fire andre kjekke, unge karer som utgjorde mannskapet. Nordavind hadde planlagt å fortsette til Island allerede neste dag, men besluttet heldigvis at de også ville gå innom Østerbygd. Så ville vi altså få mer tid sammen etterhvert.

Vi dusjet på sjømannshjemmet, handlet selskinnstøfler og mat, spaserte litt rundt i byen og fylte diesel før vi kastet loss og gikk inn til ruinene av Hvalsøy kirke. 

Her finner vi de best bevarte norrøne ruinene på Grønland. Kirken er bygget helt av stein. Trolig på 1200-tallet. Den ble bygget med leire og fuget med kalk, som de trolig har skaffet seg ved å brenne muslingskall, kan vi lese i Helge Ingstads bok ”Landet under leidarstjernen”. Steinene er hentet fra fjellet bakom, og de trengte ikke nevneverdig tilhugging. Den største av steinene er fire meter lang og ligger over døren, og korvinduet i øst er buet slik det ”skulle” være. Bare tak og dører var av tre. Det var nok en meget staselig kirke en gang. Man vet av sagaen at i nettopp denne kirken ble Torstein Olavsson og Sigrid Bjørnsdatter viet i 1408, at de reiste tilbake til Island med et skip i 1410, og at flere av Islands beste slekter kan føres tilbake til dem. 

Det var flere store gårder her på Hvalsøy, og dette er festhallen hvor folk samlet seg til bryllup, barnedåp og begravelser. Her satt de rundt langilden og samtalte om mangt og meget, og særlig om ”båten fra Norge” som kom med forsyninger.

Det var også her i Hvalsøyfjord at Eirik Raudes fetter Torkel Farserk slo seg ned rundt 1000 årsskiftet, og folket der nedstammet fra ham.Vi rusler rundt og fotograferer både denne kvelden og påfølgende morgen.
Det er fantastisk artig å være her.

Men vi må videre. Ankeret blir tatt opp og vi går tilbake til Julianehåb for å fylle vann før vi setter kursen mot Gardar og Brattalid.

Det lette skydekket letner og det blir en riktig flott dag. Vi går for motor hele veien, og trives godt med alle de store flotte isfjellene som flyter omkring.

Ankeret ble sluppet i en fin liten bukt hvor det også lå tre andre mindre båter.

Vi hygget oss med solnedgangen i cockpiten, og etterpå var det sild og poteter med alt tilbehør under dekk.  

13. juli var det strålende vær. Etter frokost skulle vi gå over øya til Gardar for å se på ruinene der. Imidlertid var et isfjell med kurs for Vilde, så det ble til at vi tok opp ankeret og at Lene og jeg ble ombord og drev rundt i bukten mens de andre gikk tur. De gikk ”Kongeveien” til Gardar og fant ruinene av bispegården og domkirken, som hadde vært nær like stor som Nidarosdomen var på den tiden. Frøydis, datter av Eirik Raude giftet seg med Torvard og bodde på gården Gardar, som senere ble bispesete.

Det meste av steinene fra de norrøne bosetningene er tatt til å bygge nye boliger i senere tid. I dag bor det omtrent 150 mennesker her på Gardar, og alle stammer fra nordmannen Anders Olson, som giftet seg med eskimokvinnen Tuperna og slo seg til i disse strøk i 1780. Senere snakket vi med en bonde som er 5te generasjon etterfølger etter ”Anders”. Han og broren har til sammen 950 sauer på beite. 

Da de kom tilbake til båten satte vi kurs for Brattalid. Vi hadde fått høre at det skulle være stor feiring av 1000årsjubileet denne helgen og at Dronning Sonja og Kong Harald skulle være blant de tilstedeværende.  

Vi hadde så vidt lagt ut ankeret ved siden av s/y Nordavind, da en kongelig dansk speedbåt med den danske prinsen ombord svingte bortom for å ta en titt på Vilde. 

Ruiner av fjøs og uthus

Vi tok jolla til land og spaserte rund og tittet på ruinene. Det var her på Brattalid Eirik Raude, som var født på Jæren år 950, gikk iland og bygde sitt høvdingsete i år 985 eller 986. Eirik var gift med Tjodhild, hvis slekt også stammet fra Norges vestland, Hordalandskongene. Eirik hadde utforsket Grønland i tre år før han returnerte til Island og forberedte den storslagne utvandringen. Han hadde sett hvor grønt og frodig landet var inne i fjordene på vestkysten da han kalte landet Grønland, for å lokke andre til å slå følge på ferden. Det var 25 båter med kvinner, barn, treller, buskap  og meget annet som dro av sted, men kun 14 båter nådde fram. Resten må enten ha gått ned eller returnert til Island.  

Huset til Eirik Raude var bygget etter norsk mønster. Det var også kirken, som trolig er bygget på 1300 tallet, og som ligger ved siden av langhuset på gården Brattalid. På kirkegården rundt kirken ligger fortsatt gravstener. Det er også gjort funn som tyder på at det stod en annen kirke her tidligere.  

Innvandrerstrømmen til Grønland økte etterhvert, og det bodde mellom 4000-6000 mennesker fordelt på 278 gårder på de norrøne boplassene på det meste.  

Sønnen til Eirik, Leif Eiriksson, dro til Olav Trygvason i Nidaros og ble godt mottatt. Han fikk i oppdrag å forkynne kristendommen på Grønland, og en prest ved navn Bjarne Herjolfsson  ble med ham tilbake. Båndet til Norge ble ytterligere forsterket da den grønlandske kirke ble underlagt bispesetet i Nidaros, og det var  til sammen 17 kirker og 2 klostre i Austerbygd og Vesterbygd.

I sagaen kan vi lese om et skip som kom fra Norge allerede i år 990, og fra 1061 gikk det faste handelsskip mellom Norge og Grønland. Handelen av selskinn, hvalrosskinn, hvalrosstenner og annet gjorde det lettere for folk å skyss over havet om de ville utvandre til Grønland, og det ble alltid stor fest når ”båten fra Norge” kom. Senere ble ullen fra Grønland svært ettertraktet i England, og handelsskip fra Bristol hadde regelmessige skipsanløp på Herlofsnes.  

I anledning jubileet har de bygget opp en kopi av et langhus, et lite kapell og en eskimohytte. Besøkende kommer til etterhvert og slår opp teltene sine rundt på vollene. 

Etter middag fikk vi besøk fra Nordavind ombord. Det ble en veldig trivelig sommerkveld/natt i cockpitten, som ikke tok slutt før klokken 05.00.  Ulf hadde heldigvis vett på å komme seg i seng før resten av oss, for han skulle hjem med fly neste formiddag klokken 11.00. 

En av gutta fra Nordavind svippet han over fjorden, og da de hadde funnet det for godt å fremskynde flyets avgang var det bare på hengende håret at han rakk det!

Vi tok dagen med ro. Lene og Andreas var ombord på Nordavind hele dagen, mens vi ruslet innover heiene og beundret det frodige, vakre landskapet. 

På lørdagen kom et vikingskip, som hadde seilt fra Island, seilende inn fjorden. Skipet ble møtt av en gruppe inuiter i kajakk.

Etter at vikingskipet har lagt til holder inuitene en imponerende oppvisning hvor de demonstrere eskimorulle. Noen gjør det også med to på en kajakk.Vikingskipets neste mål er L´Anse aux Meadows.  

Så er det taler og sanger. Her er Islands president og Dronning Margrethe og Prins Philip fra Danmark. Men hvor er det norske kongeparet?

Er det mulig at de ikke er invitert? Eller har de bare ikke prioritert å komme? Dette skulle vi gjerne ha visst! Vi synes i hvert fall det er veldig upassende at de ikke er her!

Innholdet i talene forteller om utvandringen fra Island. Norge eller Eirik Raude nevnes ikke med et ord. Korene som synger er et inuit-kor og et kor bestående av norsk-amerikanere fra Seattle. Endelig noen med norsk tilknytning.

Neste samling er noen timer senere da ”Leif den heldige” skal avdukes, og denne gangen holder en representant for det norsk-amerikanske koret en flott tale som endelig får nordmennene på bane, og etter talen sang de: ”Kan du glemme gamle Norge?” Da jeg etterpå takket dem for å ha vært Norges representanter ved en så stor anledning, og samtidig beklaget at kongefamilien vår ikke var tilstede, viste hun meg korheftet deres som hadde et stort bilde av Harald og Sonja på forsiden, og sa: De er her i våre hjerter!  

Den Amerikanske ambassadøren i Danmark holdt også en fin tale på nordmennenes veiene, og hadde blant annet en artig vits å by på: 

”Mange i Amerika har lært at det var Columbus som først fant sjøveien til Amerika. Da Columbus møtte indianere ville han gjerne bli venner med dem og   inviterte dem derfor på en drink. Han hevet glasset og sa ”Prost”. Da svarte indianerne ”SKÅL!”. 

Statuen av Leif Eiriksson, som ble avduket i anledning jubileet, var en gave fra norsk-amerikanerne i Seattle, Trondheim kommune og Sparebanken NOR i Trondheim.  

Om kvelden var det stor festivitas for de innbudte gjestene ved hotellet på den andre siden av fjorden. I Brattalid derimot hadde de bare satt ut griller som inuitene og de besøkende som bodde i telt kunne grille maten sin på. Vi kunne ikke annet enn å undres over denne delingen av festen. Det gav et inntrykk av ”upstairs og downstairs” som vi syntes burde vært unngått i en slik anledning. 

Søndagen var det nydelig vær, og vi tok oss tid til en rundtur i heiene før vi kastet loss og forlot havnen. 

DEL 2